Dager med frykt

"Jenta mi! Hvor er du?" ropte jeg, idèt jeg løp rundt for å se etter henne. Hun var 2 år, likte å gå sine egne veier for å utforske verden - akkurat som mamman sin. Vi var på familietreff i Oslo, i en bydel jeg aldri før hadde vært og var langt fra kjent i. En stor jernport tronet foran huset og skulle til enhver tid holdes stengt.
Jeg løp inn, opp og ned alle trappene i det 3etasjes huset, kikket inni skap og under senger - hun var borte.
Jeg løp ut i hagen og møtte glade, selskapelige mennesker. Fikk dratt med meg mannen og resten av mine nærmeste - og vi løp mot porten.
                Den var åpen...

Frykten som bredte seg i meg kan bare ikke beskrives. Jenta mi var borte. Rett utenfor porten var det bilvei, og jeg så henne ikke noen steder. Flere ble med for å lete, og tusen tanker fòr gjennom hodet mitt mens jeg løp alt jeg kunne den ene veien. Mannen løp den andre veien. Noen løp en tredje vei, og noen tok bilen. Sånn spredte vi oss rundt i hele området, mens vi holdt telefonkontakt med hverandre underveis. Jeg ble til og med helt irrasjonell oppi det hele, og skulte stygt på mennesker som gikk forbi.
Jeg ropte navnet hennes gang på gang, stoppet for å lytte, men det var stille. Bare suset fra biler eller bråk fra naboer som styrte med ting utenfor husene sine.

Panikken grep meg. Tenk om noen hadde tatt henne? Hun er jo sånn en nydelig liten jente. Tenk om hun var blitt påkjørt? Tenk om hun sitter fast, har ramlet, skadet seg...Og sånn fortsatte mine tanker. Ikke så rart. Vi var i Oslo, langt vekk fra vår lille sørlandsby, og min lille skatt var forsvunnet.

Jeg knakk sammen da jeg snakket med andre letende underveis, som ikke fant henne. Tårene presset på. Mannen min holdt å kontakte politiet. 20 minutter var gått. Ingen jeg traff på min vei hadde sett den lille jenta med det lange håret og den lyserosa kjolen. Jeg bråstoppet i et veikryss. Frem, til venstre eller til høyre. "Gud, hvor går jeg nå?" ropte jeg. Jeg kjente meg trekt mot venstre, en rar følelse. Og jeg løp. Helt utslitt ropte jeg navnet hennes igjen mens tårene rant. Et lystig tilsvar kunne brått høres i det fjerne. "Mamma, kom og se!" "Er du der?" ropte jeg tilbake. "Ja, mamma, jeg sitter i hagen, de har kaniner! Kom, mamma!" Jeg løp inn i en hage og fant min lille jente sittende ved et kaninbur, skitten og fornøyd, uvitende om all frykt hun hadde forårsaket. Gleden og lettelsen ved å finne henne kan nesten ikke beskrives. Jeg holdt henne tett inntil meg, løftet henne opp og løp ut på veien for å fortelle nyheten til de andre.

Historien endte godt, men den får meg til å minnes og tenke på frykten.
Den frykten - som så mange ganger kan styre livene våre, ta fullstendig overhånd i det daglige, gjøre oss handlingslammet, redde for mennesker, enkelte situasjoner, sosiale settinger - og frykten som kommer brått og uventet. Har du vært der? Det har jeg. Jeg var fullstendig styrt av frykt i en periode av mitt liv. Enda er jeg en fryktsom, engstelig sjel og enda er det områder jeg jobber med. Men Gud sier: "Frykt ikke, for jeg er med deg. Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud. Jeg er den som hjelper deg og holder deg oppe.."(Jes.41, 10) Visste du forresten at ordene "frykt ikke", står hele 365 ganger i Bibelen. Det ble en vekker for meg. En daglig påminnelse fra Gud om å leve et liv i tillit til Ham.

Også tenker jeg på gleden og lettelsen, som kommer når det vi fryktet ikke skjedde. Og det er jo slike dager det er flest av, tross alt  - dager der alle våre bekymringer og all vår frykt IKKE skjedde likevel.
Jeg tror vi alle har vært der. Og vi kommer der, gang på gang. Frykten og lettelsen... - hånd i hånd.
På dager der frykten herjer som verst, er det godt å vite at vi har en å lene oss til, en som daglig minner oss på at Han er større enn vår frykt, Han er den som holder oss når hele verden føles som en skummel plass å være.
Jeg ønsker deg en dag full av glede, håp og forventning.
                           
                                                                   Klem,

"En av mine minste"

Jeg står utenfor et hus og ringer på døren. Jeg er klam i hendene, hjertet banker altfor fort. En skeptisk pappa åpner døren. "Hun sitter der nede" sier han og peker nedover trappen. "Men du kommer ikke til å finne ut noe som helst" snerrer han og slipper meg motvillig inn.

Ned første trinn av trappen. Jeg stopper og trekker pusten. "Gud, gi meg ro i hjertet". Andre trinn nådd og jeg stopper opp igjen. Puster dypt. "Gud, gi meg styrke". Tredje trinn "Gud, gi meg av din visdom". Fjerde trinn "Gud, dette klarer jeg aldri alene. Omslutt meg, Gud" Femte trinn. Jeg stivner, tenker at dette klarer jeg bare ikke. Har lyst til å snu. Er redd for å trø feil. "Fortsett å gå, Spirea, jeg er med deg". Sjette trinn "Gud, la henne kjenne seg trygg"...Og slik fortsetter jeg nedover trappen. Ett og ett trinn helt til jeg er nede og møter en liten jente på 6 år. Hun er blendende vakker. Store grønne øyne og langt brunt hår. Smilet mangler en fortann. Hun kommer mot meg, holder godtfast på en slitt bamse og sier hun har gledet seg til å vise meg rommet sitt. Jeg puster ut, de første ord er sagt. Jeg får sagt "jeg heter Spirea" - i det vi rusler inn på det lille lilla rommet hennes.

En uke tilbake i tid sitter jeg og venter på barnevernsjefen på hans kontor. Han kommer brått inn døren, og minner meg om Kramer (fra Seinfeld-serien). Før rompa hans er plassert på stolsetet sier han like brått og brutalt "Kan du ta en samtale med en jente på 6 år? Vi mistenker overgrep".
Tusen tanker farer gjennom hodet. Den første er en protest. NEI, det kan jeg ikke. Jeg kan virkelig ikke, er ikke sterk nok, har ikke visdom nok, er for uerfaren, for ung, for liten, for svak, for redd, for usikker.. "Nei, det kan jeg ikke" svarer jeg. "Jo, det kan du" sier Kramer og setter øynene i meg og kunne like gjerne sagt "du har ikke noe valg, vi vil at du skal gjøre dette!"

Og her er jeg. I et lilla rom med lysegule gardiner. Med en jente som er opptatt av å vise meg alle dukkene sine, alle tegningene hun har tegnet og alle perlebrettene hun har laget. Hjertet banker enda altfor fort. Men jeg kjenner Guds nærvær og stoler på at han hjelper meg.

Jeg legger merke til esken med alle fargeblyantene hennes. De ser nesten nye ut, men den sorte er nesten oppbrukt. Jeg kikker igjen på alle tegningene og ser at nesten alle er farget sorte. Ingen friske farger, ingen gul sol, ingen rød blomst, ingen blå himmel. På en av tegningene er en jente i sort kjole. Ved siden av er en oversized mann. "Hvem er dette?" spør jeg. Og der var det noe som løsnet. Begynnelsen på ord som tidligere var tiet i hjel. Hjertet mitt var rolig, men jeg hev etter pusten flere ganger. Følte meg kvelt av det hun fortalte.

2 timer og 40 minutter senere sitter hun enda på fanget mitt. Jeg gir henne en god klem og sier jeg må tilbake til kontoret. Jeg lover at vi skal ses igjen. Jeg løp opp trappen og klarte å si "takk for hjelpen, Gud" før jeg nådde toppen. Tar skoene med meg ut av gangen, hiver meg inn i bilen og får tredd dem på. Kjører som et svin 300 meter og bråstopper. Går ut og brekker meg. Har lyst til å skrike. Tårene bare renner. Jeg slår hånden i taket på bilen - og slår, og slår og slår - til jeg ikke har krefter igjen.

Dagen etter er jeg i møte med leder og en saksbehandler i barnevernet. De betviler min rapport. Hvordan kunne hun ha åpnet opp for en hun traff for første gang? "Alt er mulig for Gud" tenker jeg, men sier ikke noe. En saksbehandler som hadde hatt kontakt med familien i 1 år sier at selv om mistanken har vært tilstede, hadde de i grunn tenkt å henlegge saken. Jeg, som har temperament som en latino, farer opp og sier "tror du virkelig jeg ville funnet på å lyve om disse tingene? Ser dere ikke at dette haster?"

3 måneder gikk uten at noe skjedde. Gang på gang var jeg innom kontoret til lederen og kjeftet, maste om nytt på fosterhjemsfronten og om medisinske undersøkelser. Ingenting. Jenta hadde selv bekreftet forholdene, men hun ble likevel ikke trodd. Jeg ble ikke trodd.
Helt til den dagen det banket på min kontordør. De kom uanmeldt, ingen avtale. Bestemor og jenta. Plutselig sto de der på kontoret mitt. "Vær så snill" sa bestemor, "vi trenger hjelp". Jenta gir meg en klem og jeg holder henne fast mens bestemor forteller. Jeg får igjen en skildring som ikke skal gjengis. En bestemor hadde reist 60 mil fordi barnebarnet hadde ringt etter henne. En bestemor - tryggheten i livet. Et hjem - en destruktiv tragedie.

Det er 4 år siden nå, jeg tenker tilbake. Jenta er 10. Medisinske undersøkelser ga nok bevis. Hun er i fosterhjem. Hos bestemor og bestefar. Hun måtte gå et skoletrinn to ganger. Hun sliter med konsentrasjon, hukommelse, hun tisser på seg, har en seksualistert atferd, hun sover urolig, har angst. Men hun får hjelp av barnepsykolog, oppfølging på skolen og bor i en ny by. Hun er trygg - og viktigst av alt, hun får kjærlighet og omsorg. Hos bestemor og bestefar. Livet ligger foran henne, tross alt. Og når jeg husker på henne, takker jeg Gud for snille besteforeldre og ber om at både dem og Gud må hjelpe henne med veien videre.

Så tenker jeg på hva denne historien har lært meg om livet og om Gud:

"Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk". Hvor svak jeg enn er og føler meg, så kan Gud utrette store ting vi som mennesker aldri hadde klart på egen hånd. Mer enn èn gang har jeg erfart at han gir rett ord i rett tid - og det er noe jeg velger å ta med meg videre og stole på. Hans nåde er nok for meg.

Og Jesus sa en gang: "Det du gjør mot en av disse mine minste, det gjør du også mot meg."
Og det er for meg blitt viktig å leve etter. Det håper jeg det også er for deg?

                                                                  Klem,

♥ Jeg gjør igjen oppmerksom på at alle historier som omhandler andre mennesker, 

                                   anonymiseres og gjøres om på - til det ugjenkjennelige.

Var du der likevel?

Hun sitter på gulvet med hodet nedbøyd i hendene. Tårene renner. En etter en drypper de ned og lager små dammer på gulvet foran henne. Hun titter bort på den lille vuggen med det blå pleddet oppi. Hun tenker tilbake på den dagen drømmen ble knust, på sønnen hun mistet, nesten fullbåren, inni magen. Hvor var du, Gud?

Han reiser seg fra sengekanten og går bort til klesskapet. Åpner opp og ser alle de nakne kleshengerne lyse mot ham. Tomme hyller. Hun forlot ham i dag. Hun elsket ham ikke lenger, sa hun, og ønsket ikke prøve fikse noe. Hun var forelsket i en annen. Han kjenner smerten og savnet velte opp i ham. Hvor var du, Gud?

Hun ligger i fosterstilling i sengen. Det knyter seg hardt i magen. Lysten til å kutte i armen presser seg på. Smerten er intens og hun vet ikke på hvilken annen måte hun kan la det vonde få utløp. Hun hater seg selv, kjenner på skyld og skam. Kroppen er pakket inn i altfor store klær så ingen skal finne den attraktiv. Overgrepene varte i flere år. Hvor var du, Gud?

De står og ser på ruinene. De holder rundt hverandre og gråter. Huset de bygde opp sammen, helt nedbrent. Alle minner, alt det uerstattelige de mistet. Hvor var du, Gud?

Ved siden av sykesengen hennes står stativet med cellegift. Hun er blek, sliten og orker snart ikke mer. Pusten er svak og pipete. Kreften herjer i lunger, lymfer og mage. Hun tørker en tåre når hun tenker på alle dem som har bedt for henne, og vet hun snart må forlate dem. Hvor var du, Gud?

I hjørnet av badet sitter hun, sammenkrøket. Hun knyter hendene foran på leggene. Hun har låst døren, vet han snart kommer tilbake. Hun har lappet pannen med plaster, nesen er tørket for blod.Blåmerkene verker over hele kroppen. Hvor var du, Gud?

Det blåser en mild vind.
De kikker opp. Lytter.
En varm stemme hvisker rolig:

"I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv og gjøre de knustes hjerter levende.
Går du gjennom vann er jeg med deg, gjennom elver skal det ikke flomme over deg,
går du gjennom ild skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg.
Jeg går foran deg. Jeg er med deg. Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke.
Vær ikke redd, og mist ikke motet!" (Jes.57,15. Jes.43,2. 5 mos.31,8)

Tårene renner hos dem alle. Hjertene banker roligere.

Var du der likevel, Gud?

                                                         Klem,

Et løfte om håp

Det er spennende å leve med Gud. Tro meg, å være kristen er langt i fra kjedelig, slik enkelte tror. Å gå i tro, og ha full tillit til en annen, krever å måtte oppgi kontrollen og å av og til leve i stor spenning - og ikke minst i forventning. Og hvorfor tør vi egentlig det? Kanskje fordi vi vet at det vi kan forvente har kjærlighet som hovedingrediens? Slik opplever iallefall jeg det.

Og i dag fikk jeg en sterk bekreftelse på at Han ser og at Han holder sine løfter, og en bekreftelse på at mennesker som lever med Ham, kan bli brukt på helt spesielle måter.

Jeg har fått en ny bloggvenninne, og de siste dagene har vi mailet litt frem og tilbake.

I dag skrev hun noe som traff meg sterkt og som gjorde meg klar over at hun der og da ble brukt av Gud for å minne meg på at et løfte er blitt holdt, men også for å vise meg  - og henne - at Gud jobber på  de underligste måter.

Hun fortalte meg at hun har gått gjennom en svært vanskelig tid som varte noen år. Samtidig sier hun at hun ikke lenger husker så mye av det. Det er som om det er "blitt borte", skrev hun.

Det fikk meg umiddelbart til å tenke tilbake, på den gangen jeg fikk et brev fra min afrikanske venn. Jeg hadde fortalt ham min livshistorie i et brev, jeg hadde utøst mitt hjerte og delt all min sorg og smerte for ham - og i det lange nydelige brevet han skrev tilbake, ga han meg også følgende bibelvers som han ba meg holde fast på og tro på:

"Du skal glemme dine lidelser. Du skal bare ha et vagt minne om dem, slik du minnes vann som rant forbi.

Livet ditt skal overstråle middagsolen, og mørket skal bli som den lyseste morgen.

Du kan være tillitsfull, for det er håp. 

Du kan se deg omkring, og legge deg trygt. For du er beskyttet."
Job 11, 16-18

Jeg husker at min reaksjon på det verset, var at dette kan umulig stemme. Jeg ristet på hodet og tenkte at jeg kommer aldri i livet til å glemme noe som helst, og det mørke i livet mitt kommer såvisst ikke til å føles som en lys morgen. Og håpet, det var der og da ikke tilstede.

Så kommer denne påminnelsen i dag, i form av en bloggvenn, som skriver noe som treffer meg rett i hjertet. Som en hilsen fra Gud. "Var det ikke dette jeg lovet deg, Spirea?"

Jeg må ydmykt bøye mitt hode og tørke mine tårer, for sannheten er at idag er jo mye av smerten, mye av det vonde jeg har gjennomgått, kun vage minner. Jeg kan prøve å presse frem minnene, men det krever mye, mye tankearbeid, og en hel del husker jeg virkelig ingenting av. Det er borte.

Livet mitt er fullt av håp, det VAR håp allerede den gangen, og jeg kan i dag se at mørket er omgjort til lys. Har han ikke holdt sitt løfte? De versene jeg fikk for flere år siden - de ble fullstendig levende for meg i dag.

Jeg tror fullt og helt på at Gud kan viske vekk det vonde med tiden. Jeg tror ikke på at "tiden" er det eneste som leger alle sår, selvom tid er en god medspiller. Gud er den som kan viske det vekk, som kan lege sår, som gir håp, ny glede - og som ønsker se deg gå i tro, tillit og trygghet.

Og i dag takker jeg min Gud for alt han har ført meg gjennom, for at Han har holdt sine løfter - for at han brukte min afrikanske venn den gangen og ga meg et løfte jeg burde ha klynget meg til - og for at han i dag brukte en ny venn for å minne meg på det hele.

Jeg må erkjenne at nok en gang har jeg lært noe av Ham som har kontrollen på alt og som gir håp når alt ser som mørkest ut....

                                                                Klem,