"En av mine minste"

Jeg står utenfor et hus og ringer på døren. Jeg er klam i hendene, hjertet banker altfor fort. En skeptisk pappa åpner døren. "Hun sitter der nede" sier han og peker nedover trappen. "Men du kommer ikke til å finne ut noe som helst" snerrer han og slipper meg motvillig inn.

Ned første trinn av trappen. Jeg stopper og trekker pusten. "Gud, gi meg ro i hjertet". Andre trinn nådd og jeg stopper opp igjen. Puster dypt. "Gud, gi meg styrke". Tredje trinn "Gud, gi meg av din visdom". Fjerde trinn "Gud, dette klarer jeg aldri alene. Omslutt meg, Gud" Femte trinn. Jeg stivner, tenker at dette klarer jeg bare ikke. Har lyst til å snu. Er redd for å trø feil. "Fortsett å gå, Spirea, jeg er med deg". Sjette trinn "Gud, la henne kjenne seg trygg"...Og slik fortsetter jeg nedover trappen. Ett og ett trinn helt til jeg er nede og møter en liten jente på 6 år. Hun er blendende vakker. Store grønne øyne og langt brunt hår. Smilet mangler en fortann. Hun kommer mot meg, holder godtfast på en slitt bamse og sier hun har gledet seg til å vise meg rommet sitt. Jeg puster ut, de første ord er sagt. Jeg får sagt "jeg heter Spirea" - i det vi rusler inn på det lille lilla rommet hennes.

En uke tilbake i tid sitter jeg og venter på barnevernsjefen på hans kontor. Han kommer brått inn døren, og minner meg om Kramer (fra Seinfeld-serien). Før rompa hans er plassert på stolsetet sier han like brått og brutalt "Kan du ta en samtale med en jente på 6 år? Vi mistenker overgrep".
Tusen tanker farer gjennom hodet. Den første er en protest. NEI, det kan jeg ikke. Jeg kan virkelig ikke, er ikke sterk nok, har ikke visdom nok, er for uerfaren, for ung, for liten, for svak, for redd, for usikker.. "Nei, det kan jeg ikke" svarer jeg. "Jo, det kan du" sier Kramer og setter øynene i meg og kunne like gjerne sagt "du har ikke noe valg, vi vil at du skal gjøre dette!"

Og her er jeg. I et lilla rom med lysegule gardiner. Med en jente som er opptatt av å vise meg alle dukkene sine, alle tegningene hun har tegnet og alle perlebrettene hun har laget. Hjertet banker enda altfor fort. Men jeg kjenner Guds nærvær og stoler på at han hjelper meg.

Jeg legger merke til esken med alle fargeblyantene hennes. De ser nesten nye ut, men den sorte er nesten oppbrukt. Jeg kikker igjen på alle tegningene og ser at nesten alle er farget sorte. Ingen friske farger, ingen gul sol, ingen rød blomst, ingen blå himmel. På en av tegningene er en jente i sort kjole. Ved siden av er en oversized mann. "Hvem er dette?" spør jeg. Og der var det noe som løsnet. Begynnelsen på ord som tidligere var tiet i hjel. Hjertet mitt var rolig, men jeg hev etter pusten flere ganger. Følte meg kvelt av det hun fortalte.

2 timer og 40 minutter senere sitter hun enda på fanget mitt. Jeg gir henne en god klem og sier jeg må tilbake til kontoret. Jeg lover at vi skal ses igjen. Jeg løp opp trappen og klarte å si "takk for hjelpen, Gud" før jeg nådde toppen. Tar skoene med meg ut av gangen, hiver meg inn i bilen og får tredd dem på. Kjører som et svin 300 meter og bråstopper. Går ut og brekker meg. Har lyst til å skrike. Tårene bare renner. Jeg slår hånden i taket på bilen - og slår, og slår og slår - til jeg ikke har krefter igjen.

Dagen etter er jeg i møte med leder og en saksbehandler i barnevernet. De betviler min rapport. Hvordan kunne hun ha åpnet opp for en hun traff for første gang? "Alt er mulig for Gud" tenker jeg, men sier ikke noe. En saksbehandler som hadde hatt kontakt med familien i 1 år sier at selv om mistanken har vært tilstede, hadde de i grunn tenkt å henlegge saken. Jeg, som har temperament som en latino, farer opp og sier "tror du virkelig jeg ville funnet på å lyve om disse tingene? Ser dere ikke at dette haster?"

3 måneder gikk uten at noe skjedde. Gang på gang var jeg innom kontoret til lederen og kjeftet, maste om nytt på fosterhjemsfronten og om medisinske undersøkelser. Ingenting. Jenta hadde selv bekreftet forholdene, men hun ble likevel ikke trodd. Jeg ble ikke trodd.
Helt til den dagen det banket på min kontordør. De kom uanmeldt, ingen avtale. Bestemor og jenta. Plutselig sto de der på kontoret mitt. "Vær så snill" sa bestemor, "vi trenger hjelp". Jenta gir meg en klem og jeg holder henne fast mens bestemor forteller. Jeg får igjen en skildring som ikke skal gjengis. En bestemor hadde reist 60 mil fordi barnebarnet hadde ringt etter henne. En bestemor - tryggheten i livet. Et hjem - en destruktiv tragedie.

Det er 4 år siden nå, jeg tenker tilbake. Jenta er 10. Medisinske undersøkelser ga nok bevis. Hun er i fosterhjem. Hos bestemor og bestefar. Hun måtte gå et skoletrinn to ganger. Hun sliter med konsentrasjon, hukommelse, hun tisser på seg, har en seksualistert atferd, hun sover urolig, har angst. Men hun får hjelp av barnepsykolog, oppfølging på skolen og bor i en ny by. Hun er trygg - og viktigst av alt, hun får kjærlighet og omsorg. Hos bestemor og bestefar. Livet ligger foran henne, tross alt. Og når jeg husker på henne, takker jeg Gud for snille besteforeldre og ber om at både dem og Gud må hjelpe henne med veien videre.

Så tenker jeg på hva denne historien har lært meg om livet og om Gud:

"Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk". Hvor svak jeg enn er og føler meg, så kan Gud utrette store ting vi som mennesker aldri hadde klart på egen hånd. Mer enn èn gang har jeg erfart at han gir rett ord i rett tid - og det er noe jeg velger å ta med meg videre og stole på. Hans nåde er nok for meg.

Og Jesus sa en gang: "Det du gjør mot en av disse mine minste, det gjør du også mot meg."
Og det er for meg blitt viktig å leve etter. Det håper jeg det også er for deg?

                                                                  Klem,

♥ Jeg gjør igjen oppmerksom på at alle historier som omhandler andre mennesker, 

                                   anonymiseres og gjøres om på - til det ugjenkjennelige.

Jeg blir det du gjør, mamma!

Mine små øyne ser, 

mine ører hører også

De tar inn alt

du sier 

og alt du gjør, mamma

Mine små hender 

er ivrige

etter å gjøre 

det du gjør, 

mamma

Jeg håper, 

og jeg drømmer

om å vokse opp

og bli

som deg, mamma

Vær forsiktig, mamma

hva du lærer meg

Vær forsiktig, mamma

hva du sier til meg

For en dag

ikke så altfor langt unna

vokser jeg opp

med alt jeg har lært

og blir som deg, 

mamma

♥

Jeg ruslet en tur i byen, det var en nydelig sommerdag og isen jeg spiste lagde små hvite drypp på asfalten. Jeg satt meg ned på en benk og kikket utover sjøen. Helt alene, i fred og ro. 

"Nei, mamma, ikke gjør det, mamma...!"

Et hjerteskjærende, gråtkvalt rop fra en liten gutt bryter min idyll. Jeg snur meg brått og ser en dame som drar gutten sin etter armen. Hardt og ukjærlig. Kroppen hennes dirrer av sinne. Gutten hyler. Mammaen kjefter og roper "din drittunge, hvordan kunne du gjøre noe så dumt!"..."men det var ikke meningen, mamma, jeg gjorde det ikke med vilje, mamma!". 

Gutten er kanskje 6 år. Frykten lyser i øynene på ham. Jeg iaktar dem. Kikker rundt meg og legger merke til at de to andre, på benken ved siden av også har fått det med seg. Det er ikke til å unngå. 

Oss tilskuere kikker på hverandre - med blikk som signaliserer frykt og rådvillhet. Så kikker de andre ned. Vil ikke blande seg. 

Jeg stirrer dem i hjel, gutten og mammaen. Gutten møter mitt blikk og hadde blikk kunnet snakke, tror jeg at jeg hadde hørt "hjelp meg!".

Jeg klarer ikke lenger få med meg alle ord, de trekker seg lenger unna oss som lytter - men så plutselig skjer det. Mammaen løfter hånden og slår til gutten sin. Midt i ansiktet. Gutten synker sammen på bakken og klynker. Han prøver å reise seg, men hun dytter ham med all sin kraft mot bakken igjen. Hjerteskjærende.

Jeg farer opp, instinktivt, og løper mot gutten. "Hva søren er det du holder på med?" roper jeg rasende til kvinnen. "Det skal du ikke legge deg opp i" svarer hun og viser et svært truende kroppsspråk. "Du kommer du til å angre dette, det lover jeg deg" svarer jeg lavt. Jeg kikker på gutten som ligger nede, gir ham en hånd, men mammaen ber meg dra dit pepper`n gror. Jeg rygger, er redd, og prøver av hele mitt hjerte å signalisere til den lille gutten at han må holde ut, bare litt til. Så løp jeg, så fort jeg bare kunne. Og jeg visste nøyaktig hvor jeg var på vei.

Lite visste damen om at jeg, på den tiden, jobbet i tett samarbeid med politi og barnevern. Alt jeg hadde sett og hørt var som brent fast. Navnet på gutten var uttalt tre ganger, så der var jeg ikke i tvil.

Så jeg løp, i sinne, ut av solskinnsdagen og av gårde - fast bestemt på å bekjempe mørket.

Tre dager gikk og jeg ble innkalt som vitne. Gutten bodde ikke lenger hos sin mamma. Barnevernet hadde hatt familien under oppsikt lenge. Mistanke om vanskjøtsel og mishandling. Under oppsikt... Ett, kanskje flere slag - for lenge. Altfor lenge med tanke på hvilke skader han har fått - ikke bare utenpå, men mest inni seg.

Gutten var blitt hentet og var nå i beredskapshjem. Et fosterhjem holdt på å bli klargjort. Et nytt hjem i sikte. Muligheten for et nytt liv.

Det gikk mange måneder. Mange ganger ruslet jeg rundt i byen og tenkte på at jeg kunne møte denne mammaen igjen når som helst. Jeg ville være hatet av henne og jeg gruet for å møte henne. Hun hadde jo ikke lenger en liten gutt å ta ut alt sitt innvendige kaos på. Hun hadde ikke lenger en hun kunne denge løs på, når livet gikk henne i mot. Hun var blitt fratatt det som burde ha vært hennes kjæreste eie. Jeg så henne aldri igjen. 

Jeg så derimot gutten igjen. Plutselig var han der. Hånd i hånd med en dame som så snill ut. De tuslet rundt på butikken. Jeg stoppet opp, kikket opp fra handlelisten min og rett på ham.

Blikket hans møtte mitt. Han slapp hånden til damen, ble stående og stirre på meg med hodet litt på skakke. Jeg glemmer aldri, aldri det smilet jeg fikk den dagen. En liten gutt - som husket - og som nå strålte av glede mot meg. Vi utvekslet ingen ord, det var ikke nødvendig, men han pekte litt keitete mot sin nye mamma, og med stolthet hørte jeg ham hviske "se...!". Så vinket han forsiktig og løp etter mammaen, som smilende rakte ut sin hånd, for å ta i mot en liten barnehånd...og jeg feide vekk en tåre som rant nedover kinnet mitt.

              

Denne uken blir min minste 2 hele år. Han er en nydelig liten gutt, en storsjarmør og kosegutt. Det har vært 2 skjønne år og jeg gleder meg så til veien videre. Jeg er velsignet.

Mange ganger streifer denne historien meg. Den er et av mange eksempler på hvordan man aldri, aldri skal være mot sine barn.  Selv ønsker jeg å være en mamma som oppmuntrer, gleder, trøster, koser, er ærlig, sann, oppriktig, lyttende, snill, gavmild, omsorgsfull, grensesettende...Listen er lang og jeg har høye ambisjoner, høye standarder. Heldigvis finner jeg forbilder i egne foreldre. Ikke alle gjør det.

Og så vet jeg at det er dager der jeg er langt i fra disse fine ord jeg ramser opp -og istedet er jeg sur, gretten, irritabel, sliten og sint. Men gjennom alt er jeg en mamma som elsker - og jeg minner meg selv om, gang på gang, - at det jeg gjør, det jeg sier - mine handlinger, det er det de små lærer av - og ser opp til. På alle områder.

Og det er viktig å huske på, ikke sant?

Gratulerer lille go`gutten min!

                                                                  Klem, 

♥ Jeg gjør oppmerksom på at alle historier som omhandler andre mennesker, 

anonymiseres og gjøres om på - til det ugjenkjennelige.