På tide å være personlig?

Siden forrige innlegg har jeg hatt dager der jeg har kjent meg helt tom. Jeg har hatt hodet altfor fullt av tanker, men har ikke klart å forme dem til ord. Jeg har gjennomgått en selvransakelse på høyt plan, der jeg har stilt meg selv spørsmål som - Hvorfor gjør jeg dette? Hva gir det meg? Hva gir det leserne? Orker jeg å fortsette? Mer enn en gang har jeg vurdert å slutte, mer enn en gang har jeg sittet og kikket på "slett"-knappen - men hver gang har "noe" stoppet meg.
Jeg skriver mye om verdien av ærlighet og derfor må jeg også leve etter det - Å være så personlig som jeg er, det koster mye. Noen ganger på grensen til for mye. Søvnløse netter, tårer, oppriving av gamle minner, å kjenne på smerten fra fortiden - det har sin pris å skrive fra hjertet - så hvorfor gjør jeg det?

Jeg hopper 10 år tilbake i tid. En profilert person hadde hørt om meg og min historie og ønsket å ha meg som "attraksjon" på en konferanse for 7-800 mennesker. Jeg skulle bli intervjuet, være et ansikt for dem som hadde erfart livskriser. Det var den gangen ikke godt nok bearbeidet, og jeg husker hvordan jeg kastet meg på telefonen til min veileder gjennom mange år, og spurte ham hva han syns. Samtalen vi hadde, rådene han ga - fikk meg til å si nei. Jeg var ikke klar, jeg ville ikke være et "ansikt utad" og jeg ønsket ikke å bli stemplet. Det ble for privat for meg.

4 år tilbake i tid har jeg igjen en traumatisk opplevelse. Livet slår meg til bakken. Min historie sprer seg land og strand rundt, og det skal sies at jeg på den tiden lærte mye om vennskap og tillit, mye om forskjellen på det å tilsynelatende bry seg, men i bunn og grunn være nysgjerrig - og det å bry seg med et ekte hjerte. Jeg ble et offer for sladder. Midt i det hele mistet jeg omtrent pusten den dagen en av de store tv-kanalene kontaktet meg og ønsket ha meg i nyhetene. Landsdekkende og i beste sendetid. De var villige til å betale, ønsket å belyse "saken min". Igjen skulle jeg være et ansikt utad. Jeg trengte ikke ringe veilederen min denne gangen. Nok en gang ønsket jeg ikke at det norske folk skulle ta del i noe jeg enda ser på som svært privat og som jeg fortsatt bærer som sorg i mitt hjerte. Jeg takket nei.

I begge disse situasjonene valgte jeg å verne om mitt private. Å stå frem slik media ønsket, var å gi mer enn jeg var villig til. Det var over min grense og derfor ble det viktig for meg å la det være. Noe skal bare være mitt og jeg skal selv kunne styre hva jeg gir ut hvor  - og til hvem. Det private handler om det innerste, det intime og det som jeg deler bare med de aller, aller nærmeste - i full tillit. Det er også derfor jeg aldri kommer til å sette eksakte ord på hva jeg har gått gjennom i livet, men jeg skriver - uten å si alt. Jeg skriver - personlig.

6 måneder tilbake i tid blir jeg syk. Kastet på meg, brått og uventet. Kroppen min fungerer ikke som før. Livet mitt tar en vending jeg ikke er forberedt på - jeg er ikke lenger energisk og full av pågangsmot, jeg må sykemeldes fra jobb og legge vekk mange drømmer, planer og prosjekter, jeg klarer ikke lenger de daglige gjøremål og jeg sliter konstant med dårlig samvittighet.
I denne tiden, jobber Gud med meg. Han gir meg tanker om å skrive blogg - men jeg aner ikke hva den skal handle om. "På tide å gi fra hjerte til hjerte" sa Gud. "Nei" svarte jeg "Jeg ønsker ikke gi ut noe av mitt private". Jeg hadde mye mer lyst til å skrive om interiør. Men Gud sa "personlig - ikke privat", og jeg fikk ikke ro før mitt første innlegg ble lagt ut - på en blogg jeg valgte å kalle "hjertespor".

Å skille mellom personlig og privat er viktig for meg, men det er en hårfin balansegang og det krever øvelse. Jeg har øvd meg mye, og når Gud sier det er på tide å være personlig, vet jeg hva hans hensikt er. Jeg skal dele fra mitt liv, for å kunne gi håp til andre mennesker.  Dette har Gud lagt så sterkt på mitt hjerte at jeg ikke klarer å la det være - enda. Kan jeg være til hjelp for ett menneske der ute, så har jeg oppnådd det mitt hjerte brenner for. Jeg brenner for å formidle håp i en verden som så ofte synes håpløs. Jeg brenner for å formidle Jesus og hva han kan gjøre i ditt liv. Jeg brenner for å være et medmenneske og å snakke sant og ærlig om livet. Fasader vil jeg aller helst rive ned. Stolthet vil jeg aller helst rive ned. Jeg vil ha frem sannheten, ydmykheten og ektheten hos mennesker, for jeg har lært at det er det man kommer lengst med her i livet. Selv feiler jeg gang på gang - jeg faller, jeg fristes, er altfor bedagelig anlagt, blir både sint og frustrert, kan være en monstermamma, har mye frykt i meg, er altfor forfengelig og lite gla i å bli korrigert -  men det er ok. Det er også en del av livet. Å jakte på det perfekte er å jakte til evig tid. Men å la Gud forme deg, er å stadig være i utvikling - i en positiv retning.

Jeg ønsker at mennesker skal se at det å være personlig ikke er så skummelt når alt kommer til alt.Hvorfor er folk så redde for å dele? Så redde for å kjenne på følelser? Så redde for å være ekte? Jeg tror vi i dagens samfunn har flyttet fikenbladet fra underlivet - og opp til ansiktet. Vi er redde for å tape ansikt, redde for å vise hvem vi virkelig er. Trist. Min erfaring er at når jeg velger å være personlig, åpen og ærlig i møte med andre, så kan dører åpnes og gi grobunn for helt spesielle vennskap.

Mine hjertespor, blir mitt "ansikt utad". Jeg har ikke behov for å vise hvem jeg er, hvordan jeg ser ut eller stå stolt frem og si "se hva jeg har kommet meg gjennom" eller "se hva jeg får til". Det viktigste for meg er å få frem Jesus, ikke Spirea. Jeg ønsker ikke ha ære for det jeg skriver, fordi de tema jeg tar opp - og mye av det jeg skriver om får jeg gjennom mine samtaler med Gud. Det er min sannhet.

Tittelen på innlegget sier "på tide å være personlig" og er ironisk - jeg har allerede vært der en stund. Hva med deg? Våger du å gi litt mer av deg selv neste gang du snakker med en som kunne trengt akkurat det? Våger du å gi litt mer, neste gang du skriver ett blogginnlegg - eller er du der jeg en gang i tiden var, at ingen skal se, ingen skal vite, ingen skal kjenne sannheten bak den fasaden du viser?

Tro meg - å være personlig, det koster MYE - men - det er også frigjørende og kan være til hjelp for andre....
                                                                                                                           
♥ Jeg tar meg nå en pause på halvannen uke. Fortsatt er det noen stormer i mitt liv som må stilne og jeg trenger hvile. Jeg er nokså kjørt fysisk for tiden og jeg føler meg tom, sliten og litt nede. I tillegg trenger jeg å ha å krefter til å være tilstede for en som trenger meg litt ekstra fremover. Håper du titter innom igjen første helgen i mai...da er jeg forhåpentlig litt sterkere tilbake.

Tusen takk for alle mail - og kommentarer. Det er med på å drive meg videre.

Ta vare på hverandre.                             
                                                                  Klem,

♥ I løpet av min "friuke" kommer jeg mest sannsynlig 

til å flytte bloggen til

eget domene. Henger du med?

Jakten på ærligheten

Det er ofte et snev av sannhet

bak "jeg bare tuller"

- ofte et snev av følelser

bak "det bryr jeg meg ikke om"

- ofte et snev av smerte

bak "jeg har det greit"

- ofte et snev av "jeg trenger deg"

bak "la meg være i fred"

- og ofte er det 

mange fortrengte ord

   bak stillheten

♥

Noe av det jeg virkelig brenner for er å snakke sant om livet, våge å sette ord på alle livets sider. Jeg ønsker å se fasader revet ned, jeg ønsker å høre mennesker snakke ærlig om hvordan livet er og våge å si at det finnes tunge dager - og jeg er overbevist om at sannheten setter fri. Fasader skaper murer mellom mennesker. Fasader sier "hit, men ikke lenger". Fasader handler om skuespill, masker og roller, om å opprettholde det du ønsker at de rundt deg skal tro om deg. Fasader handler om å svare at "det går bra", selv om sannheten er en helt annen. Fasader handler sjeldent om sannheten. 

Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser mennesker kave med å fremstå som noe annet enn det de er - enten det handler om utseende, økonomi, hjem og interiør, karriere - eller familie og relasjoner og det de tror gir status. En vakker dag slår fasaden sprekker. En dag vil de ikke lenger orke å pusse og polere på det hele. En dag skjer det noe uventet - i forholdet, med familien, med jobben - og de vil trenge hjelp. Er de da klare til å takle den ydmykelsen og smerten det fører med seg?

Da jeg var i slutten av 20-årene, hadde livet allerede gitt meg mange sår. Jeg var ung og naiv og hadde sett, hørt og erfart mer enn de fleste andre på samme alder. Mine sår var åpne og blødende. Jeg gikk med en enorm smerte innvendig, men nektet å åpne opp for noen. Jeg følte meg som en 70-åring når det kom til livserfaring. Mine venner hadde et bilde av meg som utadvendt, smilende og full av ramp. Jeg var jenta det var gøy å være sammen med og som var lyttende og rask til å rekke ut en hånd til den som slet, men som overså egne behov. Jeg var jenta som var i vinden - hadde mange venner og alltid noe på gang med gutta. Jeg ønsket ikke bli den som trengte hjelp med livet. Jeg ville mestre det selv. Så jeg bar på det, og bar på det, og bar på det - helt til vekten av byrdene ble for tunge og jeg falt om. Jeg hadde ikke lenger et valg, skulle jeg klare å reise meg trengte jeg hjelp. Fasadespillet mitt ble for tungt å bære, for tungt å opprettholde. Merkeklær, perfekt sminke, velkledd, smilende og blid, student som tilsynelatende fikset det meste...Sannheten var en annen.

Jeg begynte min vei mot friheten. Jeg kom mange skritt videre ved at jeg åpnet opp for ett annet menneske - og deretter for mine nærmeste venner og min nærmeste familie.
Men så flyttet jeg, til en annen by, for å studere videre - og jeg fikk nye venner, nye mennesker å forholde meg til. Igjen var det lett å sette opp en fasade. Jeg var god på det. Når noen spurte meg "hvordan har du det egentlig?", smilte jeg og svarte "det går bra". På en armlengdes avstand, der holdt jeg dem.
Helt til jeg knakk sammen igjen, og denne gang for alvor. Jeg var helt utkjørt, ønsket ikke være tilstede mer, livet var for hardt å leve. Psykisk var jeg kanonsterk, det har jeg alltid vært, og det skulle mye til for å knekke meg. Men jeg hadde nådd bunnen, jeg var ulykkelig. Igjen gikk veien til de få som kjente meg inn og ut - jeg kapitulerte - og igjen begynte jeg å gå en tung vei - på vei mot et nytt liv, der ærlighet om livet ble mitt tema. Denne gang bestemte jeg meg for at jeg aldri mer skulle tilbake til fasader og skuespill. Og der er er jeg enda i dag. Heldigvis.

Jeg ser på mine barn og håper at jeg skal klare å lære dem å skille mellom viktig og uviktig i livet. Merkeklær, perfekt sminke, antall kjærester, et strøkent hjem, den "rette" bilen, den perfekte jobben, det "perfekte" ekteskapet eller forholdet, det "rette" navnet, de "rette" vennene - det betyr så lite.
Å være ekte derimot og å våge å være den du er. Har du noen gang tenkt på at ordet "ærlighet" er en stor del av ordet "kjærlighet"? Ikke uten grunn tror jeg. Kjærligheten er ærlig, oppriktig og sann, og jeg skal gjøre alt jeg kan for at de små skal få vokse opp og være akkurat den de er, ikke noe påtatt, ikke etterligne noen, ikke prøve å fremstå med andre kvaliteter, annet utseende eller annen bakgrunn enn den de har. Jeg vil lære mine barn å være fornøyde og stolte av seg selv.

Og jeg ønsker å lære dem at sannheten, den er frigjørende. Å sette ord på det vanskelige, å la maskene falle - det er frigjørende og gjør livet så mye lettere å leve. Å våge å snakke om noe som kanskje er tabu i egne eller andres øyne, å snakke om noe du har båret på lenge...det er frigjørende når det blir tatt i mot med kjærlighet.

Vi blir ikke alltid møtt med kjærlighet. Noen ganger kan det å åpne opp være vanskelig og noen ganger mister vi noen på veien - som ikke takler den sannheten du fortalte. Jeg velger i dag mine venner med omhu, jeg deler fortsatt det innerste bare med noen få utvalgte,  jeg sier aldri lenger at livet er bra hvis det ikke er det - og jeg velger å leve livet mitt som den jeg er. Ingen annen. Ingen skal fortelle meg hvordan jeg skal være eller hva jeg skal gjøre - jeg er meg, og jeg har dager som er glade, og jeg har dager som er triste, men jeg bærer ikke lenger på det alene. Sannheten har satt meg fri. Og jeg kommer for alltid til å fortsatt jakte på ærligheten.

                                                               Klem,

Fri til å leve

For noen dager siden var det en som sa til meg at han opplevde meg som fri. At en jeg ikke har kjent så veldig lenge karakteriserte meg slik, ble jeg både gla og takknemlig for. Likevel måtte jeg ta meg selv i å kjenne etter om det virkelig er slik. Er jeg så fri som jeg ønsker å være? Er jeg så fri som Gud ønsker jeg skal være? Er jeg til og med for fri på noen områder?

Konklusjonen min er at ja, jeg er fri - og jeg elsker å være det. Livet har nemlig ikke alltid vært slik og historien og bildene i mitt indre av en jente som var bundet, bærer jeg for alltid med meg. Hun kunne like godt ha vandret rundt med lenker rundt anklene, denne jenta som ikke lenger finnes, for det var slik det opplevdes. Hun var skadeskutt og bar på en sterk frykt for mennesker. Bundet av negative tanker om seg selv, og alt hun så i speilet var en mislykket, mindre pen jente. Å leve var skummelt. Det innebar så mange utfordringer, så mye som kunne gå galt. Hun var bundet av frykten for at noen skulle se hva hun bar på, bundet av frykten for å være svak og bundet av frykten for å gi slipp på kontrollen. Bundet, ikke fri - den gangen.

I dag finnes ikke den jenta lenger. Jeg ble fri. Men rundt meg observerer jeg mennesker som har samme lengsel som jeg hadde - etter friheten. Mennesker som tviholder på en fasade, livredde for at noen skal se hva som skjuler seg bak. Mennesker som kaver med selvforakt. Mennesker som blir forknytt fordi så mye i livet er tabu, så mye som må begrenses og dysses ned. Mennesker som bruker all energi på å klare å komme seg gjennom dagen, se bra ut, vise seg fra sin beste side, men som omtrent faller om når dagen går mot slutten. Mennesker som lider under andres kritiske blikk, skarpe ord og som ikke blir verdsatt nok for den de er. Mennesker som lengter etter mer i ekteskapet, mer berøring, mer anerkjennende ord, mer hjelpsomhet, mer evne til le sammen - og å lytte til hverandre. De lengter alle etter noe mer.

Jesus sier vi er skapt til et liv i frihet. Uten alt dette tunge som vi bærer på og drasser med oss, år etter år, dag etter dag. Han har bare gode ønsker for oss. Å leve i frihet, betyr derimot ikke å leve uten grenser eller i fri flyt, - det finnes sunne grenser å forholde seg til. Noen mennesker bruker sin sterke frihetsfølelse til å leve utsvevende, noe som lett kan føre bare til sorg, smerte og anger.

Hvor går veien fra et bundet liv til et liv i frihet? Den begynner hos deg. Du må selv ta valget om endring, om å våge å være sterk nok til å gjøre deg svak - overfor Gud og noen du har tillit til. Bær hverandres byrder, sa Jesus. Klok som bare det, for når vi bærer hverandres byrder, oppleves byrden som halvert.  Å åpne opp for noen, krever mot. Å brette ut livet sitt til alle og enhver er derimot uklokt, det kan rive deg ned og gjøre deg mer sårbar i prosessen enn det som godt er - men å dele med noen få fortrolige, vitner om sann styrke og ydmykhet.

Gud er en nådig Gud. Det finnes ingenting i ditt liv som han ikke kan fikse eller tilgi. Det finnes ingenting i ditt liv som gjør at han elsker deg mindre. Han elsker deg mer enn du noengang vil forstå. Du er helt perfekt, unik og vakker, og han ønsker å se deg blomstre, utvikle deg, leve i glede og frihet. Og det finnes en vei å gå mot friheten.
Ett valg, som er ditt alene - om å åpne opp - om å tilgi - om å tørre ta i mot nåden - om å bli bevisst på egne tanker og handlinger - et valg om å sette ord på det vanskelige, dine hemmeligheter - og tro meg, sannheten vil sette deg fri. Når Gud får skinne sitt lys over deg og i ditt hjerte, vil en indre helbredelse skje. Veien kan være lang, men er den ikke verdt det?
Jeg har gått den - og det er verdt det. Jeg går den i grunnen enda. Tør du si sannheten, være ærlig og ekte? Tør du ta det første skrittet mot det å bli fri? Det er opp til deg - jeg er overbevist om at du klarer det.
Men ta med deg Jesus på veien, han er den som virkelig setter fri. Fri til å leve.


                                                                    Klem,

Gjennom alt

Noen dager har jeg bare lyst til å ligge under dynen - og bli der. Ikke stå opp, ikke møte verden, være alene. Jeg skal være ærlig og si at jeg har hatt det sånn i noen uker nå. Det har vært vanskelig å skrive, jeg har vært uinspirert og tom. Heldigvis vet jeg, av erfaring, at det snur, og heldigvis blir jeg faktisk nødt til å komme meg opp og møte verden, enten jeg vil eller ei. Det sørger mine skjønne små for.

Vanligvis deler jeg ikke så mye fra nåtiden i denne bloggen. Mest fordi nåtiden min, stort sett, er preget av mye glede og stabilitet. Jeg skriver om fortiden, fra år langt tilbake i tid, fra kapitler i livet mitt som er godt lukket, men som jeg har valgt å dele fra, fordi jeg har kommet meg gjennom og blitt sterkere av det, og fordi jeg har et håp om å gi håp videre til andre. Det går an å komme seg ut av fortvilelsens klør. Jeg skriver også i håp om at en der ute skal se litt av hvem Gud er og hva han kan gjøre, og i håp om at en der ute skal klare å gå noen skritt videre, på vei mot en ny og bedre tid.

I dag skriver jeg fra nåtid. Jeg er igjen rammet av prøvelser, og det er vondt. Som nevnt i andre innlegg er jeg langtidssykemeldt grunnet sykdom som ble kastet på meg for snart et halvt år siden. Jeg går jevnlig i behandling, og så langt er all behandling uten effekt. Det tærer - på meg, på familien min og på mitt sosiale liv. Jeg er veldig sliten og begynner stille spørsmål om fremtiden.

Så har vi de siste ukene også fått nye, store prøvelser kastet på oss, og vi må bare stå og ta i mot. Jeg har ropt til Gud, vært sint på Gud og har vekslet mellom fortvilelse, sinne og frykt. Jeg tror dessverre ikke vi blir fri fra prøvelser her på jord, de er av ulik karakter hver gang og kommer dessverre uventet og kan ikke styres. Det er lett å bli trist, men jeg tillater ikke negative tanker å slå rot - den tiden er forbi. Jeg klynger meg heller til håpet.

Hvor vil jeg med dette? Jo, jeg ønsker - midt i alt, å fortelle deg som leser at prøvelser ikke er konstante, selvom det kan føles slik. De har en begynnelse og heldigvis også en ende. Og prøvelser gir lærdom, ny styrke, visdom og nye perspektiver - det ser du kanskje ikke nå, men her snakker jeg av lang erfaring. I hver eneste situasjon, uten unntak, har jeg opplevd at Gud har vist sin omsorg - gjennom andre mennesker, gjennom hans ord, gjennom uventede velsignelser og gleder midt i alt, gjennom hendelser som umulig noen andre enn han kan stå bak.

Hadde det ikke vært for mine prøvelser i livet, ville jeg aldri ha sett hvem Gud virkelig er, og hva han kan gjøre. Hadde det ikke vært for mine prøvelser, ville jeg i dag ikke vært like sterk til å takle nye. Hadde det ikke vært for prøvelser, ville jeg heller ikke gjenkjent og satt stor pris på velsignelser. Hadde det ikke vært for prøvelser, hadde jeg ikke hatt evnen til å virkelig glede meg over det gode i livet.
Og jeg tror, fullt og helt på, at vi ikke får mer enn vi kan bære. Det er faktisk et av løftene Gud har gitt. Og jeg tror fullt og helt på at det ikke er Gud som pøser på med prøvelser, men han tillater dem noen ganger - for å bygge oss opp, for å få oss til å forstå verdien av å stole på ham, for å gjøre oss hele, for at vi skal tørre å gjøre oss svake overfor andre mennesker, for å få oss til å forstå livet på en annen måte, for å senere kunne hjelpe andre. Vi som lever med Gud, vi lever et spennende liv. Og vi er aldri alene med det vanskelige. Det er jeg takknemlig for.

Så kan vi sitte mange ganger og tenke, i ettertid, på alt som ikke gikk så bra - på alle utfall av prøvelsene som endte med bare triste ting. Prøvelser vi håpte vi skulle bli sterkere av, men som bare har gitt oss mer sorg. Ja, det skjer. Det har også skjedd meg, mer enn en gang. Noen ganger forstår jeg hvorfor det ble som det ble, men først lenge etter. Noen ganger får jeg aldri svar, og det finnes virkelig ikke en mening med alt som skjer. Det nekter jeg å tro. Det er, for eksempel, ingen mening i at noen du er gla i dør. Men å dvele ved alle spørsmålene, det suger bare energien ut av deg. Og uansett ditt utfall av dine prøvelser, så vil du, før eller siden innse at du har endret deg  - du har endret perspektiver, du har fornyet visdom, du sitter med en erfaring du kan hjelpe andre med, du har kjent på sorg og smerte og gleden vil kjennes større. Du vil på sikt bli styrket. Prøvelsene kommer vi gjennom, før eller siden.

Selv har jeg, grunnet prøvelser, blitt bevisst på det som mange tar for gitt. Alt vi har, som absolutt ikke  er en selvfølgelighet. Jeg takker for fjellene, for dalene - og for stormene han har fått meg gjennom..for hadde jeg aldri hatt problemer ville jeg heller aldri, aldri ha visst at Gud kunne løse dem og hjelpe meg ut av dem. Jeg ville aldri ha visst hva tro og tillit kan gjøre. Prøvelser har lært meg å stole på, ha tillit til ham, som gang på gang har dratt meg ut av vanskelige situasjoner. Han kan og vil gjøre det igjen. Det tror jeg på.

Og der er mitt fokus. Tross alt, og gjennom alt.

                                                                 Klem,
                                                                  

Jeg blir det du gjør, mamma!

Mine små øyne ser, 

mine ører hører også

De tar inn alt

du sier 

og alt du gjør, mamma

Mine små hender 

er ivrige

etter å gjøre 

det du gjør, 

mamma

Jeg håper, 

og jeg drømmer

om å vokse opp

og bli

som deg, mamma

Vær forsiktig, mamma

hva du lærer meg

Vær forsiktig, mamma

hva du sier til meg

For en dag

ikke så altfor langt unna

vokser jeg opp

med alt jeg har lært

og blir som deg, 

mamma

♥

Jeg ruslet en tur i byen, det var en nydelig sommerdag og isen jeg spiste lagde små hvite drypp på asfalten. Jeg satt meg ned på en benk og kikket utover sjøen. Helt alene, i fred og ro. 

"Nei, mamma, ikke gjør det, mamma...!"

Et hjerteskjærende, gråtkvalt rop fra en liten gutt bryter min idyll. Jeg snur meg brått og ser en dame som drar gutten sin etter armen. Hardt og ukjærlig. Kroppen hennes dirrer av sinne. Gutten hyler. Mammaen kjefter og roper "din drittunge, hvordan kunne du gjøre noe så dumt!"..."men det var ikke meningen, mamma, jeg gjorde det ikke med vilje, mamma!". 

Gutten er kanskje 6 år. Frykten lyser i øynene på ham. Jeg iaktar dem. Kikker rundt meg og legger merke til at de to andre, på benken ved siden av også har fått det med seg. Det er ikke til å unngå. 

Oss tilskuere kikker på hverandre - med blikk som signaliserer frykt og rådvillhet. Så kikker de andre ned. Vil ikke blande seg. 

Jeg stirrer dem i hjel, gutten og mammaen. Gutten møter mitt blikk og hadde blikk kunnet snakke, tror jeg at jeg hadde hørt "hjelp meg!".

Jeg klarer ikke lenger få med meg alle ord, de trekker seg lenger unna oss som lytter - men så plutselig skjer det. Mammaen løfter hånden og slår til gutten sin. Midt i ansiktet. Gutten synker sammen på bakken og klynker. Han prøver å reise seg, men hun dytter ham med all sin kraft mot bakken igjen. Hjerteskjærende.

Jeg farer opp, instinktivt, og løper mot gutten. "Hva søren er det du holder på med?" roper jeg rasende til kvinnen. "Det skal du ikke legge deg opp i" svarer hun og viser et svært truende kroppsspråk. "Du kommer du til å angre dette, det lover jeg deg" svarer jeg lavt. Jeg kikker på gutten som ligger nede, gir ham en hånd, men mammaen ber meg dra dit pepper`n gror. Jeg rygger, er redd, og prøver av hele mitt hjerte å signalisere til den lille gutten at han må holde ut, bare litt til. Så løp jeg, så fort jeg bare kunne. Og jeg visste nøyaktig hvor jeg var på vei.

Lite visste damen om at jeg, på den tiden, jobbet i tett samarbeid med politi og barnevern. Alt jeg hadde sett og hørt var som brent fast. Navnet på gutten var uttalt tre ganger, så der var jeg ikke i tvil.

Så jeg løp, i sinne, ut av solskinnsdagen og av gårde - fast bestemt på å bekjempe mørket.

Tre dager gikk og jeg ble innkalt som vitne. Gutten bodde ikke lenger hos sin mamma. Barnevernet hadde hatt familien under oppsikt lenge. Mistanke om vanskjøtsel og mishandling. Under oppsikt... Ett, kanskje flere slag - for lenge. Altfor lenge med tanke på hvilke skader han har fått - ikke bare utenpå, men mest inni seg.

Gutten var blitt hentet og var nå i beredskapshjem. Et fosterhjem holdt på å bli klargjort. Et nytt hjem i sikte. Muligheten for et nytt liv.

Det gikk mange måneder. Mange ganger ruslet jeg rundt i byen og tenkte på at jeg kunne møte denne mammaen igjen når som helst. Jeg ville være hatet av henne og jeg gruet for å møte henne. Hun hadde jo ikke lenger en liten gutt å ta ut alt sitt innvendige kaos på. Hun hadde ikke lenger en hun kunne denge løs på, når livet gikk henne i mot. Hun var blitt fratatt det som burde ha vært hennes kjæreste eie. Jeg så henne aldri igjen. 

Jeg så derimot gutten igjen. Plutselig var han der. Hånd i hånd med en dame som så snill ut. De tuslet rundt på butikken. Jeg stoppet opp, kikket opp fra handlelisten min og rett på ham.

Blikket hans møtte mitt. Han slapp hånden til damen, ble stående og stirre på meg med hodet litt på skakke. Jeg glemmer aldri, aldri det smilet jeg fikk den dagen. En liten gutt - som husket - og som nå strålte av glede mot meg. Vi utvekslet ingen ord, det var ikke nødvendig, men han pekte litt keitete mot sin nye mamma, og med stolthet hørte jeg ham hviske "se...!". Så vinket han forsiktig og løp etter mammaen, som smilende rakte ut sin hånd, for å ta i mot en liten barnehånd...og jeg feide vekk en tåre som rant nedover kinnet mitt.

              

Denne uken blir min minste 2 hele år. Han er en nydelig liten gutt, en storsjarmør og kosegutt. Det har vært 2 skjønne år og jeg gleder meg så til veien videre. Jeg er velsignet.

Mange ganger streifer denne historien meg. Den er et av mange eksempler på hvordan man aldri, aldri skal være mot sine barn.  Selv ønsker jeg å være en mamma som oppmuntrer, gleder, trøster, koser, er ærlig, sann, oppriktig, lyttende, snill, gavmild, omsorgsfull, grensesettende...Listen er lang og jeg har høye ambisjoner, høye standarder. Heldigvis finner jeg forbilder i egne foreldre. Ikke alle gjør det.

Og så vet jeg at det er dager der jeg er langt i fra disse fine ord jeg ramser opp -og istedet er jeg sur, gretten, irritabel, sliten og sint. Men gjennom alt er jeg en mamma som elsker - og jeg minner meg selv om, gang på gang, - at det jeg gjør, det jeg sier - mine handlinger, det er det de små lærer av - og ser opp til. På alle områder.

Og det er viktig å huske på, ikke sant?

Gratulerer lille go`gutten min!

                                                                  Klem, 

♥ Jeg gjør oppmerksom på at alle historier som omhandler andre mennesker, 

anonymiseres og gjøres om på - til det ugjenkjennelige.

 

Fra åpne sår til arr - veien mot legedom

Fra min dagbok - og en svunnen tid...

"Jeg våger ikke, jeg tør ikke, jeg vil ikke, jeg klarer ikke... For hvordan skal jeg klare å sette ord på alt jeg kjenner inni meg? Hvordan skal jeg klare å gjøre følelser om til ord? Hvordan kan jeg våge å fortelle, uten å kjenne på skam, frykt, sinne, frustrasjon - og slike følelser jeg sier til meg selv at det er best å undertrykke. Hvem kan forstå? Jeg er overbevist om at ingen, ingen i hele verden kan forstå det jeg gjennomgår i livet mitt. Jeg er alene, og jeg må takle dette - alene. Jeg protesterer mot å åpne opp.Tror jeg.

Jeg skriker innvendig - alle svik, all smerte, alle sår - hvor kan jeg ta det ut? Jeg løper ut i skogen og hamrer løs på trærne. Jeg slår hardt, hardt - og får ut litt sinne og frustrasjon, men
noe har satt seg fast. Jeg synker sammen og lar tårene renne.
Å gråte er forløsende, det renser. Frykten er stor - frykten for mennesker, frykten for å ikke lykkes.
Jeg er kommet til et punkt der jeg innser at jeg trenger hjelp. Jeg klarer ikke bære dette alene mer, jeg klarer ikke late som om alt er i orden - og jeg innser at det er på tide å være sterk nok - til å gjøre meg svak."

Neste dag bruker jeg timer på å våge å ta en telefon. En person, som for mange år tilbake så lenger enn mitt ytre, mer enn jeg ønsket å vise - mer enn jeg fortalte med ord. Han var en som kunne hjelpe, fikk jeg vite. Jeg nektet for at noe som helst var galt. "Ring meg når du er klar" var hans respons. Jeg var ikke klar, alt inni meg strittet i mot, men jeg slo nummeret likevel. Jeg trengte ikke si mer enn "Hei, det er meg...", før han svarte "Jeg har ventet på at du skulle ringe". Det tok meg mange år å komme dit hen at jeg våget.

Der begynner min historie, min vandring mot legedom. Et valg, om å våge å gjøre seg svak. Et valg om å søke støtte hos et annet menneske. Det var det jeg trengte  - og å innse, at dette klarer jeg ikke lenger alene.

Vi gjør valg hver eneste dag. Når kvelden kommer kan vi sitte og reflektere over dagen. Noen valg var riktige, andre var feil. Sånn er det, og det gjelder både små og store ting.
Et av mine største valg i livet, var dette. Jeg valgte å søke hjelp. Jeg valgte å innrømme det et annet menneske allerede hadde sett.

Å sette ord på følelser kan være vanskelig. I starten. Etterhvert går det lettere. Å våge å gråte overfor et annet menneske, kan være tøft og ydmykende, men forløsende når du blir møtt med kjærlighet og forståelse.

Mange mennesker tror de må bære byrden alene. Slik jeg gjorde i mange, mange år.
Å velge å gå inn på legedommens vei, er å velge å stille seg selv sårbar, og å utfordre deg selv på nye områder. Å velge å gå inn på legedommens vei, er å velge vekk stoltheten, til fordel for ydmykelse og åpenhet. Å velge legedommens vei - er å velge hver eneste dag å tilgi - andre mennesker - og deg selv.

Jeg valgte legedommens vei. Hadde jeg ikke gjort det, ville jeg i dag vært fortapt. Jeg vet ikke om jeg hadde vært her.
Jeg valgte å gå den tøffe veien, i flere år, der jeg kjente livets bølger slo hardt mot meg, men jeg sto ikke lenger alene mot dem - jeg hadde noen å dele det med. En som kunne veilede, en som kunne lytte, en som var der for meg.

Hjertet fylles av takknemlighet - for at det finnes mennesker med nydelige, varme hjerter, og for at jeg har mange av dem i mitt liv.
Hjertet fylles av takknemlighet - for at Gud bruker disse menneskene for å hjelpe andre.
Hjertet fylles av takknemlighet - over at jeg nå, med mine åpne sår som sakte ble til arr, kan gi ut noe av min historie og kanskje, bare kanskje, kan jeg hjelpe noen som kjenner seg igjen....

Jeg håper, tror - og drister meg til å si, at jeg vet, at det å velge veien mot legedom, det å våge å åpne opp og få hjelp der du selv ikke klarer mer alene, - det er det beste valget du kan ta i dag.

Det finnes en helt annen fremtid enn den du ser for deg. Det finnes en fremtid fylt av legedom, håp, glede, frihet og fred. Sannheten vil sette deg fri - og det du sliter med i dag, den fortiden du bærer med deg, skal ikke definere deg som menneske - men være et springbrett mot en lysere fremtid. Om du bare våger - å legge vekk den styrken du tror du må ha til enhver tid - og velger å bruke din styrke til å våge å være svak...


                                                                  Klem,

♥ Som dere ser er min følgerfunksjon fortsatt borte. Jeg har gått noen runder på det, men velger å blåse i det. Jeg tror dessverre altfor mange har fokus på antall følgere, og der ønsker ikke jeg å havne.

Det som betyr noe for meg, er deres engasjement og tilbakemeldinger. Det er jo det som tyder på at dere faktisk leser det jeg skriver - og det er jeg veldig takknemlig for - og ydmyk i forhold til. Takk!

Det som derimot er leit, er at dere følgere ikke lenger får oppdateringer fra bloggen, og at jeg selv også har mistet min leseliste. Jeg har derfor lyst til å be dere om å svippe innom her i ny og ne, eller legge bloggen til i bloggrullen deres. Jeg fortsetter å skrive, jeg har så mye på hjertet. Så ordner det seg kanskje med en ny følgerfunksjon - en helt annen dag, der fremme. 

  

Det uheldige stempelet

Så har det skjedd igjen. Jeg vrir meg av fortvilelse, tørker et par tårer fordi jeg er trist og skuffet.
Jeg øste ut mitt hjerte. Responsen jeg fikk, gjorde at hjertet mitt trakk seg sammen.

"Du er jo ALLTID så uheldig, du, Spirea!"

For sikkert hundrede gang i livet mitt, er det dèt jeg får høre. Det uheldige stempelet har blitt trykket igjen. På meg. Hardt, brutalt, uten filter. Litt for hardt denne gang...

Jeg titter ut vinduet. Det regner litt. Men så jeg ikke et streif av sol gjennom regnet? Der var det igjen, solen kommer til å presse seg gjennom, jeg ser den! Jeg får lyst til å rope det ut - jeg ser sol gjennom regn!

Jeg er ikke uheldig, for jeg kommer meg gjennom og blir en sterkere versjon av meg selv. Jeg er ikke uheldig, for jeg har en Gud som kjemper for meg, en Gud som er sterkere enn alle sårende ord, en Gud som er mild og som leger det vonde, en Gud som bærer meg i motbakkene - og som stryker sin kjærlige hånd, der stempelet slo meg så hardt. Igjen.

Er jeg ikke heldig? Jeg kjenner, mens jeg gråter, skriver og øser ut til Gud og lar Ham jobbe, at hjertet mitt vokser igjen. I takknemlighet. Jeg er heldig som har kommet meg gjennom. Jeg lever, jeg står oppreist, jeg har et hode som fungerer, jeg har familie som elsker meg og som jeg elsker tilbake, jeg har bunnsolide venner som forstår, jeg har et hjem som er blitt min oase. Marerittene er over, selvom jeg nå står midt i en ny storm der sykdommen tærer.

Vi kan ikke endre menneskers oppfatning, menneskers tanker, hva de ser, hva de hører  - eller hva de velger å si og gjøre. Men vi kan endre oss selv, hvordan vi selv møter livet. Og jeg velger å lete etter solen gjennom regnet. Jeg velger å prøve meg på en dans, selvom kroppen ikke tåler det. Jeg velger å lete etter de gode ord, og gjemme vekk ord som slår. Jeg prøver å bevare mitt hjerte, for mitt liv utgår fra det. Og jeg har endelig skjønt hva det betyr.

Min veileder gjennom mange år, sa en gang til meg - i en periode av livet der jeg fylte meg selv med negative tanker - om meg selv: "Vær forsiktig hva du tenker - for livet ditt formes av dine tanker".
Dette er blitt mine hjerteord. Og lappen, med disse ordene, som min veileder snek nedi vesken min når jeg så en annen vei, og fant igjen da jeg trengte den - den har jeg enda med meg overalt. Som en påminnelse. Han ga av sin livsvisdom, og jeg har senere forstått at dette gjelder ikke bare tanker om meg selv, men også hva jeg velger å tenke om andre. Dèt former nemlig også livet mitt.

Velg bort det uheldige stempelet, om du klarer. Overfor deg selv - og andre. Det slår av og til for hardt og gir stygge merker det er vanskelig å få bort.

Jeg tror jeg går meg en tur ut nå. Jeg tørker tårene. Det har sluttet å regne og solen holder på å bryte gjennom.


           

                                                                Klem,

Ordspråkene 4, 23 (New Century Version)

Tilgivelsens vei

Noen år tilbake i tid. Jeg kom til et punkt der jeg kjente meg overveldet av sinne, fortvilelse, smerte. Jeg var blitt påført mye vondt i mitt liv, hadde så altfor mange erfaringer for min unge alder, hadde sett mer enn jeg hadde godt av, hørt mer enn jeg skulle ønske jeg hadde hørt, kjent smerte på en måte jeg aldri vil glemme...Og jeg klarte ikke, jeg ville ikke, jeg nektet - å tilgi.

Jeg var i dyp frustrasjon over dem rundt meg som sa det var best for meg å tilgi. Jeg følte meg som en skikkelig dårlig kristen. For meg var nemlig tilgivelse det samme som å si at noe var greit, godtatt, i orden. Og skulle jeg da tilgi dem som hadde gjort meg urett? Skulle jeg godta at mennesker hadde såret meg og gjort meg vondt? Hvordan kunne noen mene at jeg kunne klare det?

Mitt liv i dag, er et godt liv. Jeg har et hjerte som noen ganger holder på å eksplodere av takknemlighet. Jeg kan gråte av glede når jeg hører barna mine le, jeg kan kjenne hjertet hoppe når mannen holder rundt meg, jeg ser på dem jeg har rundt meg og blir rørt. Jeg takker Gud for all velsignelse, for alt Han har gitt meg, for alt Han har ført meg gjennom og ut av, for all beskyttelse, for all styrke, for at jeg lever, for legedom, for at mitt hjerte er fylt av spor, spor som ikke bare er merker etter sorg og smerte, men også etter enorm kjærlighet og glede.
Jeg er ikke lenger fylt av sinne, smerte og frustrasjon.

Jeg klarte å tilgi....

På den tiden, da det stormet som verst inni meg, og jeg til stadighet ble påmint hvor viktig det var å tilgi, kjente jeg på en intens kamp. Innerst inne visste jeg at det måtte skje en endring, før mitt hjerte ville bli som stein. Jeg valgte etter lang tid å gi etter. Jeg utfordret to mennesker som sto meg nær, og som jeg visste levde nært til Gud. Kunne de forklare meg essensen av tilgivelsen? Er virkelig det å tilgi det samme som å godta?
De besto testen og jeg lærte og klarte å forstå at jeg, som ikke egentlig ønsket og ei heller klarte, å tilgi...kunne overlate tilgivelsen til Gud. DET var en vekker for meg.

Å tilgi handler IKKE om å godta det du har blitt påført, og nikke og si "det er i orden" når det ikke er det,  ei heller om å tvinge deg selv til å glemme det. Det handler om å gi slipp. Noen ganger for å forsones med et annet menneske, andre ganger kun for din egen del uten at du trenger si et ord til vedkommende det gjelder. Gi slipp, for å kunne klare å gå videre uten bitterhet, uten bånd som tynger deg ned. Gi det over. Holder du fast, vil det prege livet ditt og hjertet ditt. Bevar hjertet ditt, fremfor alt du bevarer, for ditt liv går ut fra det.

For meg har dette vært en av de vanskeligste reiser i livet. Det tok meg flere år før jeg endelig klarte å si til Gud..."Jeg klarer virkelig ikke tilgi dette, men jeg vil likevel - for min egen del. Jeg ønsker ikke lenger ta vare på de såre, vonde følelsene inni meg - så jeg gir det til deg. Hjelp meg å tilgi Gud..Ta det du - og tilgi dem du.."...og for meg var det nok. For Gud var det mer enn nok. Han forstår mer enn noen hva det vil si å kjenne på smerte. Hva det vil si å tilgi, og hvor vanskelig det er.

Den dagen jeg klarte å gi det over, ble et vendepunkt. En ny lærdom. Tilgivelse kan skape forsoning mellom mennesker. Andre ganger, forsoning med deg selv.
Når du tilgir noen og gir det over, setter du også deg selv fri. Fri til å leve, uten et hardt hjerte.
Fri    til    å    gå     videre.

                                                              Klem,

På hans nivå

For en tid tilbake var jeg i en jobb der jeg kom svært tett innpå mennesker i vanskelige livssituasjoner. Mest voksne, men noen unntak var det.
En dag banket det på kontordøren min, og noen lurte på om jeg kunne ta en samtale med en liten gutt på 9 år. Han var redd. Mamma`n hans lå på intensiven med alvorlig lungeinfeksjon, men livet hennes var nå utenfor fare. Det hadde ikke gutten helt skjønt enda. Han hadde bare mamma`n sin og levde enda i frykt og var svært urolig.

En times tid senere, tok jeg i mot en spak, sky og sorgtung gutt. Vi satt der overfor hverandre på kontoret. Han kikket ned på hendene sine som om de var det mest fascinerende han hadde sett på lenge, mens jeg bøyde meg ned mot ham, og prøvde å møte blikket hans.
Jeg prøvde snakke med ham, prøvde nå inn, men det nyttet ikke, han var taus. Jeg tenkte i mitt stille sinn at dette går bare ikke, og begynte be Gud om hjelp. Hvordan i alle dager kunne jeg klare dette selv, gutten var helt låst overfor meg. "Gud, hjelp meg å nå inn til denne gutten...kan du gi meg noen lure tanker, Gud?"

Etter en stund i stillhet, slo det meg at kanskje jeg virket litt "skummel", og signaliserte avstand, der jeg satt i min hvite "uniform". Jeg fikk en tanke, som jeg er overbevist om at var Guds svar på min bønn, jeg hadde mest sannsynlig ikke klart å tenke ut noe så smart på egen hånd.

Jeg ba gutten vente i noen minutter, gikk ut og tok av meg de hvite klærne, og kom tilbake i mine egne.
Han kikket på meg, og smilte. "Bedre nå?" spurte jeg. "Mm-mm", han nikket, og rettet seg opp i stolen. Han bekreftet deretter at det var skummelt med oss hvitkledde og at ikke alle han hadde møtt på sykehuset hadde vært like hyggelige. Han kjente seg tryggere nå. Jeg var på hans nivå.

Jeg fikk igjen en påminnelse om viktigheten av å møte mennesker der de er, ikke der jeg er eller der jeg tror eller ønsker noen skal være. Å være på likt nivå med den du skal snakke med, er alfa og omega. Og jeg fikk en bekreftelse på det Gud har sagt, at Han vil gi oss rette ord i rett tid - og at for å "vinne" noen, skal vi på deres nivå.

Den lille gutten og jeg fikk en fin prat. Vi tok oss like godt en tur ut i solen og pratet mens vi gikk, og snakket minst like mye om den lille kaninen hans og om onkelen som pleide ta ham med på fisketurer, som om mamma`n hans som var syk og svak.
Jeg fikk en klem da han forlot meg, litt gladere, litt mindre redd og litt mer tro på at mamma`n hans faktisk kom til å overleve. Og det gjorde hun.


                                                     
                                                                Klem,

♥ Flere som ønsker å følge bloggen min har sendt mail og gjort meg oppmerksom på at jeg har noe tull med følger-funksjonen min. De klarer å registrere seg, men blir ikke synlige blant medlemmene. Jeg får også opp at jeg har x antall flere følgere enn de som vises. Jeg sjekker opp i det. Inntil videre ber jeg dere prøve med jevne mellomrom å legge dere til, både på "følg"-knappen øverst på siden og via bolken til venstre med bilde av alle følgere. Det er antakelig en av dem som ikke funker. Tusen takk for info og oppklaring for meg :) (Noenganger irriterer Blogger vettet av meg!) Hvis noen vet hvordan dette kan løses, blir jeg veldig takknemlig for innspill! :)

♥ Dagens anbefaling: Har du mange spørsmål rundt det å være kristen? Har du sett Vårt Lands nett-serie som heter "Omvend meg"? Du finner den her og den er verdt å sjekke ut!

En hyllest...

Mitt siste innlegg "Var du der likevel?", er i mine øyne et av de sterkeste jeg har skrevet så langt.
Nå, i etterkant, skal jeg innrømme at jeg brukte uendelig lang tid på å våge å trykke på "publiser"-knappen. Frykten for mennesker rev inni meg, og jeg var i sterk tvil. Våger jeg poste et innlegg med så mye alvor, så mye smerte og sår, så mye sorg - men samtidig, slik jeg ser det, med glimt av håp?
Jeg kjente jeg skulle det, og jeg skalv da "publiser"-knappen ble trykket inn.
Nå vet jeg at jeg gjorde det rette.

Mailboksen min har flommet over. Mail med ord som viser en usedvanlig stor tillit, åpenhet, oppmuntring, ærlighet. Jeg er overveldet, rørt og takknemlig.
Tårer har jeg tørket, jeg har ledd, jeg har grublet og fundert og jeg har kjent meg både ydmyk og utfordret.  Er lykkelig over at jeg, i min svakhet, kan få være med noen et stykke på veien, noen skritt videre...

Dette er en kort liten hyllest, for å si takk - til dere som leser. Takk til dere som gir så sterke tilbakemeldinger og bekreftelser til meg. Takk for åpenhet, ærlighet, inspirasjon og støtte. Takk for nydelige kommentarer, takk for alle mail.
Takk til dere som ønsker å følge bloggen min og mine hjertespor videre...

Gud velsigne dere alle.




                                       Klem fra en overveldet

Var du der likevel?

Hun sitter på gulvet med hodet nedbøyd i hendene. Tårene renner. En etter en drypper de ned og lager små dammer på gulvet foran henne. Hun titter bort på den lille vuggen med det blå pleddet oppi. Hun tenker tilbake på den dagen drømmen ble knust, på sønnen hun mistet, nesten fullbåren, inni magen. Hvor var du, Gud?

Han reiser seg fra sengekanten og går bort til klesskapet. Åpner opp og ser alle de nakne kleshengerne lyse mot ham. Tomme hyller. Hun forlot ham i dag. Hun elsket ham ikke lenger, sa hun, og ønsket ikke prøve fikse noe. Hun var forelsket i en annen. Han kjenner smerten og savnet velte opp i ham. Hvor var du, Gud?

Hun ligger i fosterstilling i sengen. Det knyter seg hardt i magen. Lysten til å kutte i armen presser seg på. Smerten er intens og hun vet ikke på hvilken annen måte hun kan la det vonde få utløp. Hun hater seg selv, kjenner på skyld og skam. Kroppen er pakket inn i altfor store klær så ingen skal finne den attraktiv. Overgrepene varte i flere år. Hvor var du, Gud?

De står og ser på ruinene. De holder rundt hverandre og gråter. Huset de bygde opp sammen, helt nedbrent. Alle minner, alt det uerstattelige de mistet. Hvor var du, Gud?

Ved siden av sykesengen hennes står stativet med cellegift. Hun er blek, sliten og orker snart ikke mer. Pusten er svak og pipete. Kreften herjer i lunger, lymfer og mage. Hun tørker en tåre når hun tenker på alle dem som har bedt for henne, og vet hun snart må forlate dem. Hvor var du, Gud?

I hjørnet av badet sitter hun, sammenkrøket. Hun knyter hendene foran på leggene. Hun har låst døren, vet han snart kommer tilbake. Hun har lappet pannen med plaster, nesen er tørket for blod.Blåmerkene verker over hele kroppen. Hvor var du, Gud?

Det blåser en mild vind.
De kikker opp. Lytter.
En varm stemme hvisker rolig:

"I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv og gjøre de knustes hjerter levende.
Går du gjennom vann er jeg med deg, gjennom elver skal det ikke flomme over deg,
går du gjennom ild skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg.
Jeg går foran deg. Jeg er med deg. Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke.
Vær ikke redd, og mist ikke motet!" (Jes.57,15. Jes.43,2. 5 mos.31,8)

Tårene renner hos dem alle. Hjertene banker roligere.

Var du der likevel, Gud?

                                                         Klem,

Stor ompe, mamma!

"Stor ompe, mamma, stoooor!" Klask! der fikk jeg den! En klask midt på stompen, og med verdens deiligste kommentar fra den skøyeren av en datter....
Det er over ett år siden hun sa dette første gang - nå klarer hun faktisk å si rompe, med r, men jeg trodde (les: håpte) hun hadde lagt vekk slike slibrige kommentarer...Hun er da tross alt over 3 år! ;)
Men neida...her en dag sto hun og betraktet meg som vanlig, da jeg stelte meg på badet. "Du mamma, din er så veeeeldig(les: voldsomt, uendelig, ekstremt) mye større enn min" sa hun, med store øyne og som om hun undret seg noe så voldsomt. "Hva da?" svarte jeg. "Rompen din, mamma, den er jo altfor stor!" "Hæh? FOR stor? det er det verste, jenta mi...hva?"...Hun ser på meg igjen og sier "ja, du kan jo ikke engang låne fine buksen min, for rompa di...den er for stor!"

Takk, snuppa, nydelig start på dagen....

Men, så var det jo faktisk det det likevel var - en fin start på dagen. For hva er bedre enn at barnet ditt, med kjærlighet og glede i øynene, beskriver mamma`n sin på en så festlig (og ærlig) måte som bare får meg til å smile og le...(selvom jeg har fortalt henne at neste gang hun kommenterer meg kan hun godt late som at jeg har lekre bein eller noe...)
Hun fikk meg til å tenke på hvor viktig det er å PRØVE å like seg selv. Tross stor rompe, skeiv nese, dingleboobs, rynker, 9 kilo for mye eller for lite eller grå hår. Det er så veldig, veldig lett å sammenligne seg med andre og innbille seg at de må ha det perfekte liv.

Hvordan ser du på deg selv? Eller ser du mer på andre enn deg selv? Jeg gjorde det i noen år. Jeg hadde et selvbilde lik null. Ingenting ved meg var bra nok. Jeg fant ikke noe ved meg som jeg likte, og klarte ikke ta til meg gode ord. Hva skjedde? Jeg ble knust av det, for alt jeg så hos andre var jo hva jeg selv IKKE var eller ikke hadde. Trodde jeg iallefall..og blir man knust, kan man lappes sammen igjen. Det har skjedd meg, sakte men sikkert, og det er mulig, selv når du syns det gjør vondt å se i speilet.

Se på deg selv, og se deretter opp. Du er skapt i Guds bilde. Hva betyr det? At Gud har skapt deg slik Han ønsket å ha deg. I hans bilde, med en himmelsk touch. Helt perfekt slik du er, og med Guds touch blir ingenting feil. Det du tror er "feil", kan være det andre misunner deg. Det du tror er "mangler", kan være det andre finner sjarmerende. Bare du er deg - og du er en fantastisk utgave av deg selv. Og sammenligningen, den suger bare kreftene ut av deg. Se på deg selv og våg å være deg. Du er fantastisk, vakker og unik, som du er......med eller uten... stor ompe...
                                                                
                                                                Klem,

Opp igjen!

Se for deg dette scenarioet. En varm, solfylt sommer-lørdag. I en av de idylliske sørlandsbyene kryr det av mennesker på torvet utenfor det store kjøpesenteret. Klokken er "midt på dagen".
Der kommer det ei jente løpende. Hun ser ut som hun kommer rett ut fra Grease-musikalen, med flagrende knekort 50tallskjole, lang svaiende hestehale og med hvite pumps. Hun smiler og roper navnet på en venninne hun tydeligvis har sett litt lenger fremme. Skoene er nye, fine....men ikke beregnet til jogging.
Dunk!!
Der ligger hun, så lang hun er. På asfalten utenfor kjøpesenteret, der folk sitter på rekke og rad på benkene og nyter sine dryppende is. Alle blikk er rettet mot henne. Noen kniser, andre bare stirrer - og stirrer. Den flagrende kjolen med det vide skjørtet har, av en eller annen grunn, i fallet, trukket seg oppunder armene....så der ligger jenta og viser mye mer av kroppen sin enn det som noensinne var ønsket. Stompen står til værs i det hun prøver iherdig å komme seg opp fra asfalten, men hun blir liggende i smerter. Blodet renner fra legger, lår og hender. I det hun klarer snu seg rundt, viser hun ikke lenger bare trusen, men også hele bh`n og hun prøver panisk å dra kjolen nedover...
Det er da de kommer, det eldre ekteparet...De stopper, kikker ned på henne og roper høyt: "Makan! For en skam!", før de går videre, tilsynelatende fornøyde med å ha trykket jenta litt lenger ned.
Jenta reiser seg igjen. En ukjent fyr (som sikkert likte undertøyshowet) kommer ruslende bort og gir henne en hjelpende hånd, før hun hinker vekk fra åstedet og hjemover. Den fine lørdagen var ikke fullt så fin lenger. Bare pinlig.

Vi mennesker ramler til stadighet. Jeg plukker stadig opp barna mine, der de ligger som bylter og vræler fordi det var skummelt å ramle, eller fordi fingeren har fått seg en skrape. "Opp igjen!" sier vi med et smil. "Dette går så fint så!" Så blåser vi det vonde på fingeren vekk, setter på et plaster, og livet er igjen så bra. Vi ramler, og vi reiser oss igjen. Stort sett.

Gikk det bra med deg, da du ramla på trynet, midt i livet? Gikk det bra med deg, da du kjente at du knapt klarte å komme deg opp igjen? Gikk det bra da du kjente at det du gjorde var helt feil og skulle aldri vært gjort? Var det noen som rakk ut en hjelpende hånd og sa "opp igjen, dette går bra"?
Jeg har ramlet mange ganger. Så til de grader på trynet. Har plumpa så saftig uti, angret på ord som er blitt sagt, handlinger som er gjort, jeg har slått meg og hatt det vondt. Noen ganger har noen kommet løpende mot meg, trøstet og sagt "opp igjen!", andre ganger har jeg ligget der, som en bylt, helt alene og prøvd finne krefter til å reise meg. Det verste er når noen, av en eller annen grunn, trøkker meg lenger ned.

I sånne perioder i livet, der jeg har ramlet så kraftig at jeg knapt kommer opp igjen, så har jeg funnet ut at det beste kan faktisk være å bare bli der - en stund. Kreftene til å reise seg er uansett ikke til stede, men jeg klarer som regel karre meg litt opp - på kne. I bønn, til en som hører, til en som vet hvordan det er å ramle, hvordan det er å ha vondt, hvordan det er å få alle blikk på seg - hvordan det er å kjenne på skammen. Og så, når alt gruff er utøst fra mitt hjerte, reiser jeg meg igjen. Litt sterkere, tross alt.

Det viktigste er ikke når, hvor eller hvordan du reiser deg, men at du reiser deg. Igjen og igjen.


(....Åja, og den jenta utenfor kjøpesenteret. Det var forresten meg det...)

                                                           Klem,

Et løfte om håp

Det er spennende å leve med Gud. Tro meg, å være kristen er langt i fra kjedelig, slik enkelte tror. Å gå i tro, og ha full tillit til en annen, krever å måtte oppgi kontrollen og å av og til leve i stor spenning - og ikke minst i forventning. Og hvorfor tør vi egentlig det? Kanskje fordi vi vet at det vi kan forvente har kjærlighet som hovedingrediens? Slik opplever iallefall jeg det.

Og i dag fikk jeg en sterk bekreftelse på at Han ser og at Han holder sine løfter, og en bekreftelse på at mennesker som lever med Ham, kan bli brukt på helt spesielle måter.

Jeg har fått en ny bloggvenninne, og de siste dagene har vi mailet litt frem og tilbake.

I dag skrev hun noe som traff meg sterkt og som gjorde meg klar over at hun der og da ble brukt av Gud for å minne meg på at et løfte er blitt holdt, men også for å vise meg  - og henne - at Gud jobber på  de underligste måter.

Hun fortalte meg at hun har gått gjennom en svært vanskelig tid som varte noen år. Samtidig sier hun at hun ikke lenger husker så mye av det. Det er som om det er "blitt borte", skrev hun.

Det fikk meg umiddelbart til å tenke tilbake, på den gangen jeg fikk et brev fra min afrikanske venn. Jeg hadde fortalt ham min livshistorie i et brev, jeg hadde utøst mitt hjerte og delt all min sorg og smerte for ham - og i det lange nydelige brevet han skrev tilbake, ga han meg også følgende bibelvers som han ba meg holde fast på og tro på:

"Du skal glemme dine lidelser. Du skal bare ha et vagt minne om dem, slik du minnes vann som rant forbi.

Livet ditt skal overstråle middagsolen, og mørket skal bli som den lyseste morgen.

Du kan være tillitsfull, for det er håp. 

Du kan se deg omkring, og legge deg trygt. For du er beskyttet."
Job 11, 16-18

Jeg husker at min reaksjon på det verset, var at dette kan umulig stemme. Jeg ristet på hodet og tenkte at jeg kommer aldri i livet til å glemme noe som helst, og det mørke i livet mitt kommer såvisst ikke til å føles som en lys morgen. Og håpet, det var der og da ikke tilstede.

Så kommer denne påminnelsen i dag, i form av en bloggvenn, som skriver noe som treffer meg rett i hjertet. Som en hilsen fra Gud. "Var det ikke dette jeg lovet deg, Spirea?"

Jeg må ydmykt bøye mitt hode og tørke mine tårer, for sannheten er at idag er jo mye av smerten, mye av det vonde jeg har gjennomgått, kun vage minner. Jeg kan prøve å presse frem minnene, men det krever mye, mye tankearbeid, og en hel del husker jeg virkelig ingenting av. Det er borte.

Livet mitt er fullt av håp, det VAR håp allerede den gangen, og jeg kan i dag se at mørket er omgjort til lys. Har han ikke holdt sitt løfte? De versene jeg fikk for flere år siden - de ble fullstendig levende for meg i dag.

Jeg tror fullt og helt på at Gud kan viske vekk det vonde med tiden. Jeg tror ikke på at "tiden" er det eneste som leger alle sår, selvom tid er en god medspiller. Gud er den som kan viske det vekk, som kan lege sår, som gir håp, ny glede - og som ønsker se deg gå i tro, tillit og trygghet.

Og i dag takker jeg min Gud for alt han har ført meg gjennom, for at Han har holdt sine løfter - for at han brukte min afrikanske venn den gangen og ga meg et løfte jeg burde ha klynget meg til - og for at han i dag brukte en ny venn for å minne meg på det hele.

Jeg må erkjenne at nok en gang har jeg lært noe av Ham som har kontrollen på alt og som gir håp når alt ser som mørkest ut....

                                                                Klem,

Fortrengt personlighet?

Noen ganger opplever jeg at livet kan være litt sånn, at noen sider av min personlighet settes "på vent". Skjønner du hva jeg mener? Vi er jo sammensatte mennesker, med mange forskjellige evner og interesser. Men så kan det plutselig være noe som tar oppmerksomheten din, slik at noe inni deg ikke lenger får utløp på samme måten og heller blir litt "fortrengt".
Kanskje har du fått barn, kanskje er du blitt syk, kanskje er du full av glede, kanskje skal du gifte deg, kanskje er du i sorg, kanskje er du på vei inn eller ut av et forhold, kanskje tar jobben din mye tid...eller kanskje... noe helt annet.

Hos meg er det iallefall mer enn èn side som har blitt litt fortrengt de siste årene, og jeg savner spesielt denne ene delen av meg. Jeg har bare hatt så altfor for mye annet å henge fingrene i - tette fødsler, ny jobb, flytting, mye som har skjedd i livet mitt, mange utfordringer, mange oppturer, noen store, tunge nedturer....
Og midt i det, så kjenner jeg altså på savn - etter noe som allerede ER i meg. Jeg er nemlig full av spikk og ramp, og har utallige idèer om hvordan jeg kan lure noen eller være litt rampete. Tilogmed mannen min har i det siste sagt "Du Spirea, er det ikke på tide å finne på noe spikk igjen?"...Og det har han helt rett i.

Jeg tenker tilbake. Husker en tur jeg var på, vi var vel nærmere 50 unge voksne på helgetur. Utrolig moro og sosialt. Men hva finner denne rampen på? Mens alle andre sov, snek jeg meg rundt midt på natten og stjal sko. Og hva gjorde jeg med dem? Joda, jeg limte dem opp i taket.... Sånn at når folket våknet (og jeg sov så søtt, utslitt etter nattens ramp) var det ørti sko som hang rundt om kring i taket...og det ble selvsagt et styr å få dem ned igjen. Fryktelig barnslig, jeg vet det, men kanonfestlig midt på natten. Jeg holdt selv på å knekke meg av latter, men måtte dessverre stå til rette for det hele - og det endte med at jeg sto og malte taket i flere timer etter dette...

En annen gang hadde jeg ansvaret for å være vertinne på en klasseavslutning. Det var like godt på en teologisk høgskole, og jeg tenkte at her må jeg jo lage moro (som jeg jo selvsagt også hadde gjort hele den tiden jeg hadde gått der...). Så jeg sto i døren og ønsket alle velkommen, med et herlig brett fullt av sjokoladeboller - sånne med kokos utenpå. Idet en etter en forsynte seg, dyttet jeg dem inn døren, og lukket den, slik at neste som kom mot meg ikke fikk høre noen reaksjonshyl der inne. De herlige kokosbollene var nemlig bittesmå fiskeboller, dyppet i sjokolade og kokos. Nam!

Også var det venninnen min, da, med det spesielle etternavnet...som fikk et brev fra en tilsynelatende svært kjent slekstforskningsprofessor som jeg fant opp. Brevet var selvsagt superprofesjonellt, og det ble sendt ut til henne, med invitasjon til henne og hennes bestefar (navneopphavet) til et storslagent selskap for å feire dette staslige navnet deres og 12 andre slekter med spesielle navn (deriblant Anker-Hansen...men det var visst ikke betenkelig i det hele tatt), og de måtte bare først som sist ringe nummeret jeg hadde lagt med, for å melde seg på. Min venninne var i ekstase over brevet, viste det stolt til alle oss andre venninner  - og bestefaren selvsagt, og de bestemte seg for å ringe nummeret. Da kom de til Arendal kretsfengsel....

Har virkelig ikke tall på alt det rare jeg har gjort! Men av og til blir det sånn, at vi må sette litt av oss selv til side en stnd. Vi får ikke til alt vi ønsker, alt vi skulle ha gjort, alt vi skulle ha vært. Og det beste da, er å akseptere at nå er det sånn det er, og ikke la oss tynge av alle "skulle","måtte" eller "burde"-tankene.
Poenget mitt er at kanskje er det på tide å kjenne etter, også for deg? Er det en del av DEG som du savner? Er det noe du kan hente frem igjen nå? Noe kreativt, noe du brenner for, noe du har drømt om lenge og som du vet du kan klare hvis du tør? Husk at det er bare EN som deg, og alt det du har i deg er helt spesielt. DU er jo helt spesiell!

Dette får bli dagens oppfordring. Jeg skal iallefall se om jeg ikke skal gjøre et dypdykk og hente fram igjen hun der som lurte alle sine venner i åresvis...Jeg tror det er på tide at de ikke lenger skal føle seg fullt så trygge.... ;) Dessuten - det lyser opp hverdagen å tenke ut morsomme ting.

Ha en fin dag!
                                                                  Klem,

♥ Dagens anbefaling: bloggen Beautiful er virkelig verdt et besøk.

Heidi skriver så vakkert om de hverdagslige ting som mange

av oss kan kjenne oss igjen i, 

men også om de dype ting og det å våge å være seg selv. 

En blogg som får meg til å smile, le, gråte og kjenne etter...