Ekteskaps valg

Gift på hver sin kant....men det gnistrer mellom dem. Han gir henne mange lange blikk og varme smil - hun gjengjelder dem. Et sug i magen, en brusende følelse. De har en kjemi utenom det vanlige, forstår hverandre, snakker samme språk. Han er borti henne så ofte han kan. Åpenbar flørting. Åpenbar tiltrekning.

Begge har de sin kristne tro, begge vet de hvor grensene går, begge vet de så godt forskjellen på rett og galt. Begge ser sine ektefeller, men noe mangler begge steder. Kanskje har de sluttet å nærme seg hverandre fysisk? Kanskje er det for mye kritikk og sårende ord? Kanskje snakker de forbi hverandre? Kanskje river sjalusien ned? Kanskje er kjærligheten ikke blitt gitt nok næring og nå på vei til å dø hen? Kanskje er det for mange misforståelser, for lite tilgivelse, for lite lyttende ører, for lite oppmuntring, for lite tid sammen, for lite anerkjennelse, godhet og respekt?

Ekteskapet har mange aspekter, mange sider  - og det må pleies. Daglig. For å holdes liv i. Det krever en innsats - ikke bare hos en, men hos begge.

Jeg traff en gang et ektepar som hadde vært gift i over 60 år. De var gamle, skrukkete og grå, og lykkelige. Enda var det glimt i øyet og flørt mellom de to. De satt på en benk og holdt hender og var et fantastisk vakkert syn. Jeg betraktet dem lenge og tenkte i mitt stille sinn - tenk å få til det der. Jeg formet min tanke til et spørsmål og jeg spurte dem - "hva er hemmeligheten deres for et godt og langt ekteskap?". "Hemmeligheten" sa hun stille, og smilte mildt mot mannen sin - "er å huske på alle T-ordene. " 

"T-ordene?" undret jeg meg. Hun nikket. "Dette er det som skal til for et godt og langt ekteskap:

Tro på Gud og tro på hverandre, takk hverandre, ha tillit til hverandre, ta på hverandre, tjen hverandre, tenk på hverandre, trøst hverandre, tilgi hverandre, tal hverandres språk, tøys med hverandre". Så fortsatte hun med å si  at "å huske på alle T'ene, eller å iallefall klare å komme på en eller to av dem daglig, det er det som har holdt oss oppe - og gift - i over 60 år".

Jeg, som på den tiden var ugift, gikk derfra med hodet fullt av drømmer, med nye håp om livslange forhold, og med en dose visdom jeg var blitt overlevert på veien - fra dem som visste hvordan.

Jeg kommer for alltid til å huske de skjønne gråtustete menneskene som satt der og lyste av kjærlighet til hverandre. De hadde lært meg noe viktig og jeg prøver å huske på T-rekken, som jeg kaller den, så ofte jeg kan...men lett er det ikke. Ikke alltid.

Tilbake til de to med øyne for hverandre. Farlig? Farlig...Varselsignalene ringer. Tankene herjer, søvnløsheten har kommet. Gleden over å se hverandre er blitt for stor. Håpet om å se hverandre, om enn bare et lite glimt, er blitt for stort. Betatt - av hverandre. Betatt av en de ikke er gift med. Det er så vanskelig, så vondt, så spennende og så feil. En gryende forelskelse er på gang - om ikke de her og nå slutter å gi næring til alle følelser. Men vil de det, eller kan flørtingen være livgivende og uskyldig - enn så lenge? Er det som skjer mellom dem, noe som representerer det de savner hos sin ektefelle? 

To par øyne møtes, blikket holdes akkurat litt lenger enn det som er vanlig. En omfavnelse som er akkurat litt for lang. Hender som berøres litt for lenge. Tankene leker. Det kan ende i utroskap...

Men... det kan vel umulig skje med en bror eller søster? Det kan vel umulig skje med en onkel eller tante, det skjer vel ikke med foreldrene våre, det skjer ikke med noen i menigheten, det skjer ikke blant nære venner, det skjer ikke med oss. Tror vi. Det trodde jeg, da jeg var liten og ikke visste bedre. Jeg håpte iallefall - i det lengste, at verden var et perfekt sted å vokse opp. Nå er jeg voksen og jeg vet. Vi tror vi har full kontroll - Men det skjer. Igjen og igjen er det to som ser hverandre - og setter to andre til side.

Vi står ofte på valg. Å velge kjærligheten hver eneste dag, å huske på "T-rekken", og å huske på hva vi lovte da vi giftet oss - kan kanskje være med på å forhindre at en flørt går lenger enn som så....?

Valget er ditt, og valget er mitt. 365 dager i året.

                                                                   Klem,

♥ Tusen takk for alt engasjement 

og for alle skjønne kommentarer dere kommer med.

Det gleder meg veldig!

Jeg prøver så godt jeg kan å besøke tilbake

alle dere med blogger.

                                                   

Fri til å leve

For noen dager siden var det en som sa til meg at han opplevde meg som fri. At en jeg ikke har kjent så veldig lenge karakteriserte meg slik, ble jeg både gla og takknemlig for. Likevel måtte jeg ta meg selv i å kjenne etter om det virkelig er slik. Er jeg så fri som jeg ønsker å være? Er jeg så fri som Gud ønsker jeg skal være? Er jeg til og med for fri på noen områder?

Konklusjonen min er at ja, jeg er fri - og jeg elsker å være det. Livet har nemlig ikke alltid vært slik og historien og bildene i mitt indre av en jente som var bundet, bærer jeg for alltid med meg. Hun kunne like godt ha vandret rundt med lenker rundt anklene, denne jenta som ikke lenger finnes, for det var slik det opplevdes. Hun var skadeskutt og bar på en sterk frykt for mennesker. Bundet av negative tanker om seg selv, og alt hun så i speilet var en mislykket, mindre pen jente. Å leve var skummelt. Det innebar så mange utfordringer, så mye som kunne gå galt. Hun var bundet av frykten for at noen skulle se hva hun bar på, bundet av frykten for å være svak og bundet av frykten for å gi slipp på kontrollen. Bundet, ikke fri - den gangen.

I dag finnes ikke den jenta lenger. Jeg ble fri. Men rundt meg observerer jeg mennesker som har samme lengsel som jeg hadde - etter friheten. Mennesker som tviholder på en fasade, livredde for at noen skal se hva som skjuler seg bak. Mennesker som kaver med selvforakt. Mennesker som blir forknytt fordi så mye i livet er tabu, så mye som må begrenses og dysses ned. Mennesker som bruker all energi på å klare å komme seg gjennom dagen, se bra ut, vise seg fra sin beste side, men som omtrent faller om når dagen går mot slutten. Mennesker som lider under andres kritiske blikk, skarpe ord og som ikke blir verdsatt nok for den de er. Mennesker som lengter etter mer i ekteskapet, mer berøring, mer anerkjennende ord, mer hjelpsomhet, mer evne til le sammen - og å lytte til hverandre. De lengter alle etter noe mer.

Jesus sier vi er skapt til et liv i frihet. Uten alt dette tunge som vi bærer på og drasser med oss, år etter år, dag etter dag. Han har bare gode ønsker for oss. Å leve i frihet, betyr derimot ikke å leve uten grenser eller i fri flyt, - det finnes sunne grenser å forholde seg til. Noen mennesker bruker sin sterke frihetsfølelse til å leve utsvevende, noe som lett kan føre bare til sorg, smerte og anger.

Hvor går veien fra et bundet liv til et liv i frihet? Den begynner hos deg. Du må selv ta valget om endring, om å våge å være sterk nok til å gjøre deg svak - overfor Gud og noen du har tillit til. Bær hverandres byrder, sa Jesus. Klok som bare det, for når vi bærer hverandres byrder, oppleves byrden som halvert.  Å åpne opp for noen, krever mot. Å brette ut livet sitt til alle og enhver er derimot uklokt, det kan rive deg ned og gjøre deg mer sårbar i prosessen enn det som godt er - men å dele med noen få fortrolige, vitner om sann styrke og ydmykhet.

Gud er en nådig Gud. Det finnes ingenting i ditt liv som han ikke kan fikse eller tilgi. Det finnes ingenting i ditt liv som gjør at han elsker deg mindre. Han elsker deg mer enn du noengang vil forstå. Du er helt perfekt, unik og vakker, og han ønsker å se deg blomstre, utvikle deg, leve i glede og frihet. Og det finnes en vei å gå mot friheten.
Ett valg, som er ditt alene - om å åpne opp - om å tilgi - om å tørre ta i mot nåden - om å bli bevisst på egne tanker og handlinger - et valg om å sette ord på det vanskelige, dine hemmeligheter - og tro meg, sannheten vil sette deg fri. Når Gud får skinne sitt lys over deg og i ditt hjerte, vil en indre helbredelse skje. Veien kan være lang, men er den ikke verdt det?
Jeg har gått den - og det er verdt det. Jeg går den i grunnen enda. Tør du si sannheten, være ærlig og ekte? Tør du ta det første skrittet mot det å bli fri? Det er opp til deg - jeg er overbevist om at du klarer det.
Men ta med deg Jesus på veien, han er den som virkelig setter fri. Fri til å leve.


                                                                    Klem,

Fra åpne sår til arr - veien mot legedom

Fra min dagbok - og en svunnen tid...

"Jeg våger ikke, jeg tør ikke, jeg vil ikke, jeg klarer ikke... For hvordan skal jeg klare å sette ord på alt jeg kjenner inni meg? Hvordan skal jeg klare å gjøre følelser om til ord? Hvordan kan jeg våge å fortelle, uten å kjenne på skam, frykt, sinne, frustrasjon - og slike følelser jeg sier til meg selv at det er best å undertrykke. Hvem kan forstå? Jeg er overbevist om at ingen, ingen i hele verden kan forstå det jeg gjennomgår i livet mitt. Jeg er alene, og jeg må takle dette - alene. Jeg protesterer mot å åpne opp.Tror jeg.

Jeg skriker innvendig - alle svik, all smerte, alle sår - hvor kan jeg ta det ut? Jeg løper ut i skogen og hamrer løs på trærne. Jeg slår hardt, hardt - og får ut litt sinne og frustrasjon, men
noe har satt seg fast. Jeg synker sammen og lar tårene renne.
Å gråte er forløsende, det renser. Frykten er stor - frykten for mennesker, frykten for å ikke lykkes.
Jeg er kommet til et punkt der jeg innser at jeg trenger hjelp. Jeg klarer ikke bære dette alene mer, jeg klarer ikke late som om alt er i orden - og jeg innser at det er på tide å være sterk nok - til å gjøre meg svak."

Neste dag bruker jeg timer på å våge å ta en telefon. En person, som for mange år tilbake så lenger enn mitt ytre, mer enn jeg ønsket å vise - mer enn jeg fortalte med ord. Han var en som kunne hjelpe, fikk jeg vite. Jeg nektet for at noe som helst var galt. "Ring meg når du er klar" var hans respons. Jeg var ikke klar, alt inni meg strittet i mot, men jeg slo nummeret likevel. Jeg trengte ikke si mer enn "Hei, det er meg...", før han svarte "Jeg har ventet på at du skulle ringe". Det tok meg mange år å komme dit hen at jeg våget.

Der begynner min historie, min vandring mot legedom. Et valg, om å våge å gjøre seg svak. Et valg om å søke støtte hos et annet menneske. Det var det jeg trengte  - og å innse, at dette klarer jeg ikke lenger alene.

Vi gjør valg hver eneste dag. Når kvelden kommer kan vi sitte og reflektere over dagen. Noen valg var riktige, andre var feil. Sånn er det, og det gjelder både små og store ting.
Et av mine største valg i livet, var dette. Jeg valgte å søke hjelp. Jeg valgte å innrømme det et annet menneske allerede hadde sett.

Å sette ord på følelser kan være vanskelig. I starten. Etterhvert går det lettere. Å våge å gråte overfor et annet menneske, kan være tøft og ydmykende, men forløsende når du blir møtt med kjærlighet og forståelse.

Mange mennesker tror de må bære byrden alene. Slik jeg gjorde i mange, mange år.
Å velge å gå inn på legedommens vei, er å velge å stille seg selv sårbar, og å utfordre deg selv på nye områder. Å velge å gå inn på legedommens vei, er å velge vekk stoltheten, til fordel for ydmykelse og åpenhet. Å velge legedommens vei - er å velge hver eneste dag å tilgi - andre mennesker - og deg selv.

Jeg valgte legedommens vei. Hadde jeg ikke gjort det, ville jeg i dag vært fortapt. Jeg vet ikke om jeg hadde vært her.
Jeg valgte å gå den tøffe veien, i flere år, der jeg kjente livets bølger slo hardt mot meg, men jeg sto ikke lenger alene mot dem - jeg hadde noen å dele det med. En som kunne veilede, en som kunne lytte, en som var der for meg.

Hjertet fylles av takknemlighet - for at det finnes mennesker med nydelige, varme hjerter, og for at jeg har mange av dem i mitt liv.
Hjertet fylles av takknemlighet - for at Gud bruker disse menneskene for å hjelpe andre.
Hjertet fylles av takknemlighet - over at jeg nå, med mine åpne sår som sakte ble til arr, kan gi ut noe av min historie og kanskje, bare kanskje, kan jeg hjelpe noen som kjenner seg igjen....

Jeg håper, tror - og drister meg til å si, at jeg vet, at det å velge veien mot legedom, det å våge å åpne opp og få hjelp der du selv ikke klarer mer alene, - det er det beste valget du kan ta i dag.

Det finnes en helt annen fremtid enn den du ser for deg. Det finnes en fremtid fylt av legedom, håp, glede, frihet og fred. Sannheten vil sette deg fri - og det du sliter med i dag, den fortiden du bærer med deg, skal ikke definere deg som menneske - men være et springbrett mot en lysere fremtid. Om du bare våger - å legge vekk den styrken du tror du må ha til enhver tid - og velger å bruke din styrke til å våge å være svak...


                                                                  Klem,

♥ Som dere ser er min følgerfunksjon fortsatt borte. Jeg har gått noen runder på det, men velger å blåse i det. Jeg tror dessverre altfor mange har fokus på antall følgere, og der ønsker ikke jeg å havne.

Det som betyr noe for meg, er deres engasjement og tilbakemeldinger. Det er jo det som tyder på at dere faktisk leser det jeg skriver - og det er jeg veldig takknemlig for - og ydmyk i forhold til. Takk!

Det som derimot er leit, er at dere følgere ikke lenger får oppdateringer fra bloggen, og at jeg selv også har mistet min leseliste. Jeg har derfor lyst til å be dere om å svippe innom her i ny og ne, eller legge bloggen til i bloggrullen deres. Jeg fortsetter å skrive, jeg har så mye på hjertet. Så ordner det seg kanskje med en ny følgerfunksjon - en helt annen dag, der fremme.