Oppstanden!

                                                                    Klem,

Fri til å leve

For noen dager siden var det en som sa til meg at han opplevde meg som fri. At en jeg ikke har kjent så veldig lenge karakteriserte meg slik, ble jeg både gla og takknemlig for. Likevel måtte jeg ta meg selv i å kjenne etter om det virkelig er slik. Er jeg så fri som jeg ønsker å være? Er jeg så fri som Gud ønsker jeg skal være? Er jeg til og med for fri på noen områder?

Konklusjonen min er at ja, jeg er fri - og jeg elsker å være det. Livet har nemlig ikke alltid vært slik og historien og bildene i mitt indre av en jente som var bundet, bærer jeg for alltid med meg. Hun kunne like godt ha vandret rundt med lenker rundt anklene, denne jenta som ikke lenger finnes, for det var slik det opplevdes. Hun var skadeskutt og bar på en sterk frykt for mennesker. Bundet av negative tanker om seg selv, og alt hun så i speilet var en mislykket, mindre pen jente. Å leve var skummelt. Det innebar så mange utfordringer, så mye som kunne gå galt. Hun var bundet av frykten for at noen skulle se hva hun bar på, bundet av frykten for å være svak og bundet av frykten for å gi slipp på kontrollen. Bundet, ikke fri - den gangen.

I dag finnes ikke den jenta lenger. Jeg ble fri. Men rundt meg observerer jeg mennesker som har samme lengsel som jeg hadde - etter friheten. Mennesker som tviholder på en fasade, livredde for at noen skal se hva som skjuler seg bak. Mennesker som kaver med selvforakt. Mennesker som blir forknytt fordi så mye i livet er tabu, så mye som må begrenses og dysses ned. Mennesker som bruker all energi på å klare å komme seg gjennom dagen, se bra ut, vise seg fra sin beste side, men som omtrent faller om når dagen går mot slutten. Mennesker som lider under andres kritiske blikk, skarpe ord og som ikke blir verdsatt nok for den de er. Mennesker som lengter etter mer i ekteskapet, mer berøring, mer anerkjennende ord, mer hjelpsomhet, mer evne til le sammen - og å lytte til hverandre. De lengter alle etter noe mer.

Jesus sier vi er skapt til et liv i frihet. Uten alt dette tunge som vi bærer på og drasser med oss, år etter år, dag etter dag. Han har bare gode ønsker for oss. Å leve i frihet, betyr derimot ikke å leve uten grenser eller i fri flyt, - det finnes sunne grenser å forholde seg til. Noen mennesker bruker sin sterke frihetsfølelse til å leve utsvevende, noe som lett kan føre bare til sorg, smerte og anger.

Hvor går veien fra et bundet liv til et liv i frihet? Den begynner hos deg. Du må selv ta valget om endring, om å våge å være sterk nok til å gjøre deg svak - overfor Gud og noen du har tillit til. Bær hverandres byrder, sa Jesus. Klok som bare det, for når vi bærer hverandres byrder, oppleves byrden som halvert.  Å åpne opp for noen, krever mot. Å brette ut livet sitt til alle og enhver er derimot uklokt, det kan rive deg ned og gjøre deg mer sårbar i prosessen enn det som godt er - men å dele med noen få fortrolige, vitner om sann styrke og ydmykhet.

Gud er en nådig Gud. Det finnes ingenting i ditt liv som han ikke kan fikse eller tilgi. Det finnes ingenting i ditt liv som gjør at han elsker deg mindre. Han elsker deg mer enn du noengang vil forstå. Du er helt perfekt, unik og vakker, og han ønsker å se deg blomstre, utvikle deg, leve i glede og frihet. Og det finnes en vei å gå mot friheten.
Ett valg, som er ditt alene - om å åpne opp - om å tilgi - om å tørre ta i mot nåden - om å bli bevisst på egne tanker og handlinger - et valg om å sette ord på det vanskelige, dine hemmeligheter - og tro meg, sannheten vil sette deg fri. Når Gud får skinne sitt lys over deg og i ditt hjerte, vil en indre helbredelse skje. Veien kan være lang, men er den ikke verdt det?
Jeg har gått den - og det er verdt det. Jeg går den i grunnen enda. Tør du si sannheten, være ærlig og ekte? Tør du ta det første skrittet mot det å bli fri? Det er opp til deg - jeg er overbevist om at du klarer det.
Men ta med deg Jesus på veien, han er den som virkelig setter fri. Fri til å leve.


                                                                    Klem,

Mer enn hva øyet ser

I dag måtte jeg inn til byen, skulle i behandling igjen. Jeg rekker akkurat bussen og slenger meg ned, andpusten og stresset.
Jeg sitter der og prøver finne igjen pusten, da bussen stopper igjen. Inn kommer et par. Begge rundt 40 år. Han ser nokså skitten ut, han har rufsete hår, ringer i begge ører, opprevet bukse og rødsprengte øyne. Hun har hettegenseren godt trukket over hodet, som om hun prøver skjule seg. Hun ser sliten ut, har store poser under øynene, fett hår og er usminket. De er rusmisbrukere. De setter seg på et bakovervendt sete, rett overfor meg, slik at jeg ser rett på dem. Jeg smiler til dem, men får såvidt en reaksjon tilbake i form av noe strammere munnviker...

Jenta på skrå overfor meg kikker på dem med skepsis. Hun er en nydelig ung jente, pent sminket, elegante klær. Stor kontrast til paret. Jeg betrakter henne. Hun virker engstelig når hun ser på dem.Hun trekker håndvesken sin tett inntil kroppen og tviholder på den. Slik satt hun ikke før de entret bussen. Blikket hennes er stadig bortom og "gransker" paret.

Den slitne damen drar frem en sminkepung fra vesken sin. Det er en skitten rød sak. Hun trekker fram et lite speil og en ripete boks med øyeskygge. "Jeg ser så sliten ut, har ikke sovet på flere dager nå" sier hun til kjæresten sin. "Du er nydelig" svarer han. Hun bruker en skjelvende finger til å påføre øyeskyggen. Det blir ujevnt og rart, men hun smiler til speilet. Hun trekker frem en mascara jeg ikke har sett på markedet på lenge. Den er inntørket og gammel, men hun presser den mot vippene. En gammel rouge børstes på med noe som ligner mest på en tannbørste. Leppene får et strøk farget lypsyl. Igjen smiler hun til speilet og sier til kjæresten "jeg ser bedre ut nå!". Sannheten var vel ikke helt sånn, men hun følte seg iallefall bedre.

To eldre kvinner kommer inn på bussen. De kikker med et nedlatende blikk på rusmisbrukerene. Jeg er sikker på at om det var helt stille, kunne jeg ha hørt dem fnyse. Paret overfor meg ser på hverandre med triste øyne og jeg legger merke til at de klemmer hverandres hender litt ekstra hardt....

Det knyter seg i magen min. Kontrastene er så store. Like før jeg skulle gå ut i dag, prøvde også jeg å skjule mine tretthetstegn etter flere netter med lite søvn. De mørke ringene mine er markante, posene mer saggete enn noen gang, øynene rødsprengte og huden gusten. Jeg er opptatt av kvalitet og foran meg ligger sminke og kremer fra Lancome, Dior og Chanel, for å nevne noen...Ikke en eneste skitten, oppripet, utgått boks...
Jeg kjenner jeg blir uvel, får vondt langt inni meg. Tenker på forskjellene og blir trist. Blir kvalm av hvordan vi mennesker ser på hverandre, uten å se bakom fasaden.
Kvalm av å tenke på hvor nedlatende vi kan være overfor mennesker som sliter, men som er akkurat som deg og meg, bare på en litt annerledes måte. Fordi livet er blitt sånn. Kvalm av å tenke på alle fordommer. Kvalm av dem som ikke forstår at vi mennesker er mer enn hva øyet ser.

Så switches tankene mine innpå Jesus, han som jeg så gjerne vil ligne. Den kuleste fyr jeg vet om, full av kjærlighet. Hva ville han ha gjort? tenker jeg.
Jo, han ville nok ha gått bort til det slitne paret, satt seg ned ved dem, sett dem inn i øynene, smilt og sagt til dem begge:
"du er nydelig- og jeg er glad i deg!" - og det kunne gjort en hel stor forskjell for paret - i dag.


                                                           Klem,

Jeg vil ligne på....

Å ha barna hjemme, alene, er for tiden en prøvelse. Jeg kan dessverre ikke si at det bare er fryd og gammen, for da snakker jeg jo ikke sant. Det som derimot er sant, er at det vanligvis er noe jeg gleder meg stort over og finner glede i. Det å ha mulighet til å jobbe redusert og ha noen dager hjemme med de små er en velsignelse. Men nå, som jeg er syk, og har lite krefter, så tar det på.
Og det var selvsagt på en sånn dag, da jeg holdt på å stupe i bakken av utmattelse, holdt på å sprekke av at huset så fullstendig kaotisk ut i absolutt alle rom og av at småluringene mine kranglet, hylte og skrek, at følgende lille historie utspant seg....

Minsten ropte på mamma`n sin, og der sto han så søtt og og tok seg på stompen og ropte "ææææsch!". Ok, bleieskift må til. Da jeg kom tilbake til stuen, fant jeg storesøsteren stående midt på gulvet, naken, med alle klærne i en haug ved siden av seg. Kroppen hennes var derimot full av grønn sprit-tusj. Nyydelig grønn sprit-tusj som dufter så herlig. Over HELE kroppen.
"HVA har du gjort?" spør jeg, superoppgitt selvsagt, men for et duste-spørsmål, det var jo opplagt hva hun hadde gjort.
"Mamma, er jeg ikke fin...? Jeg har tegnet meg på kroppen!" sa hun og strålte. Virkelig strålte.
Jeg smeltet av det nydelige smilet...og hva hun sa.
"Du skjønner det mamma, at jeg hadde jo bare lyst til å ligne på onkel, jeg!"

Det hører med til historien at onkelen har en del tatoveringer, og er en fin og morsom mann som hun liker så veldig godt. Så selvfølgelig ville hun ligne på onkel....

Har du noen du ønsker å ligne på? Noen forbilder?

Selv har jeg en tanke om at det viktigste er å være seg selv og å virkelig våge å være seg selv fullt og helt, uten å begrenses på noen områder. Likevel har jeg flere mennesker i livet mitt jeg ser på som forbilder for meg, mennesker jeg lærer av og som veileder meg, mennesker som virkelig beriker livet mitt og som er jeg er overmåte takknemlig for.
Men aller mest ønsker jeg ligne på Jesus, hvor vanskelig det enn er...og vet du hvorfor? For alle hans handlinger, alle ord, tanker, meninger, holdninger - var gjort med 100% oppriktig kjærlighet. Og å leve med en slik kjærlighet til andre mennesker, det er virkelig noe å strekke seg etter.....

                                                      Klem,