Betydningen av et smil

Da jeg var liten husker jeg at en lærer skrev følgende ord til meg i det jeg kalte for "minneboken" min, en samling av hilsener fra store og små. "Smil til verden, og verden smiler til deg". I ettertid har jeg hørt dette flere ganger, men ofte tenkt på det som altfor vanskelig når dagene absolutt ikke innbyr til å smile, og dessuten - for en klisjè! Men mon tro om ikke det er en viss sannhet i det likevel?

For noen dager siden hadde jeg en "ikke-akkurat-super"-dag, og ofte blir det vanskelig å gjøre noe som helst fornuftig når alt bare er rot i hodet. Det hjelper som regel om jeg kommer meg ut og går litt, og går jeg lenge nok, så hender det også at noe "letter".

Denne dagen surret jeg bare rundt i nabolaget, forbi skole, barnehager og innom butikken. Ingen mål med min ferd, den ble bare til mens jeg gikk. Det som var så rart, var at mens jeg gikk der og surret i min egen lille verden, merket jeg meg at dem som passerte meg nikket og sa hei, mens andre møtte blikket mitt med varme smil. En liten gutt satt i hagen sin og ropte ut "hei på deg, hva heter du?". Vi pratet en liten stund, og hadde en ytterst dyp samtale om alle de gule og oransje-prikkete dinosaurene han mente bodde under verandaen. Det spredte seg et snev av glede i meg. Men så rart, tenkte jeg, dette var jo mer enn normalt, var det ikke?

Har du hatt sånne dager, der du lurer på hvorfor alle de som vanligvis haster forbi, med lepper som knipes stramt sammen eller med blikk som går ned i bakken i dèt man passerer hverandre, plutselig smiler stort og har åpne blikk rett på deg? Har verden forandret seg?

Jeg var overbevist om at jeg hadde ett eller annet festlig midt i fleisen som gjorde at disse menneskene ga sånn respons den dagen, og det første jeg gjorde da jeg kom inn døren var å sjekke i speilet. Så sto jeg der i gangen, da, og lette etter den flekken jeg trodde jeg hadde på nesen, etter maling i håret eller mascarastriper under øynene... Utrolig nok fant jeg ikke noe rarere enn normalt. Det jeg derimot la merke til var at ansiktet mitt var mildt og smilende. Jeg hadde glade øyne. Det slo meg at jeg selv hadde gått rundt og smilt, uten å være klar over det. Kunne det være derfor folk smilte tilbake?

På en nokså kjip dag hadde jeg hatt et smilende ansikt, til tross. Rart kanskje, men på den annen side... Før jeg gikk ut hadde jeg hatt en lang stund i bønn der jeg fikk "lagt fra meg" mye hos Gud. Lovsangen hadde stått på full guffe mesteparten av dagen. Jeg forsto der og da at jeg var blitt preget av dette. Verden hadde ikke forandret seg. Jeg var derimot forandret, og det var synlig.

Ikke alle dager er like. Heldigvis. Og det er en tid for alt. Noen dager klarer vi kanskje ikke smile og det  må være helt i orden. Men å være bevisst på hva man fyller seg med, er kanskje ikke så dumt likevel - for det man tar inn, er det som også går ut. Å la Gud få prege sinnet ditt, la Gud få overta det du drasser på, kan gjøre mer med deg enn du aner. Å smile til noen, betyr veldig ofte et smil tilbake - og et lettere sinn kan fort bli utfallet. Selv legger jeg alltid merke til mennesker som smiler, og et vakkert smil, et smil der øyne og munn er samstemte, er ofte nok til å smelte mitt hjerte og gjøre meg glad. Dager fulle av smil er fantastiske.Vi er jo alle som speil. Vi speiler hverandre, og vi preger og påvirker hverandre. Hvor lett er det å være sur når den andre er smørblid? Hvor lett er det å være gla, når en hissigpropp trykker deg ned? Kanskje det kan være lurt å faktisk anstrenge seg litt for å prøve å smile. Det frigjør dessuten endorfiner, har jeg hørt, og endorfiner er et hormon som gir en følelse av glede...Mon tro om det å smile kanskje er et valg man kan ta? Kan man velge om dagen skal være "ikke-akkurat-super" eller om den skal være fin? I såfall velger jeg meg det siste, og mitt håp er at jeg vil kunne speile noe av Guds mildhet, litt oftere, slik jeg antakelig gjorde denne dagen - ved å smile.

Så ønsker jeg deg en skjønn dag, full av glede, godhet og mange smil.

                                                                   Klem,

Jeg blir det du gjør, mamma!

Mine små øyne ser, 

mine ører hører også

De tar inn alt

du sier 

og alt du gjør, mamma

Mine små hender 

er ivrige

etter å gjøre 

det du gjør, 

mamma

Jeg håper, 

og jeg drømmer

om å vokse opp

og bli

som deg, mamma

Vær forsiktig, mamma

hva du lærer meg

Vær forsiktig, mamma

hva du sier til meg

For en dag

ikke så altfor langt unna

vokser jeg opp

med alt jeg har lært

og blir som deg, 

mamma

♥

Jeg ruslet en tur i byen, det var en nydelig sommerdag og isen jeg spiste lagde små hvite drypp på asfalten. Jeg satt meg ned på en benk og kikket utover sjøen. Helt alene, i fred og ro. 

"Nei, mamma, ikke gjør det, mamma...!"

Et hjerteskjærende, gråtkvalt rop fra en liten gutt bryter min idyll. Jeg snur meg brått og ser en dame som drar gutten sin etter armen. Hardt og ukjærlig. Kroppen hennes dirrer av sinne. Gutten hyler. Mammaen kjefter og roper "din drittunge, hvordan kunne du gjøre noe så dumt!"..."men det var ikke meningen, mamma, jeg gjorde det ikke med vilje, mamma!". 

Gutten er kanskje 6 år. Frykten lyser i øynene på ham. Jeg iaktar dem. Kikker rundt meg og legger merke til at de to andre, på benken ved siden av også har fått det med seg. Det er ikke til å unngå. 

Oss tilskuere kikker på hverandre - med blikk som signaliserer frykt og rådvillhet. Så kikker de andre ned. Vil ikke blande seg. 

Jeg stirrer dem i hjel, gutten og mammaen. Gutten møter mitt blikk og hadde blikk kunnet snakke, tror jeg at jeg hadde hørt "hjelp meg!".

Jeg klarer ikke lenger få med meg alle ord, de trekker seg lenger unna oss som lytter - men så plutselig skjer det. Mammaen løfter hånden og slår til gutten sin. Midt i ansiktet. Gutten synker sammen på bakken og klynker. Han prøver å reise seg, men hun dytter ham med all sin kraft mot bakken igjen. Hjerteskjærende.

Jeg farer opp, instinktivt, og løper mot gutten. "Hva søren er det du holder på med?" roper jeg rasende til kvinnen. "Det skal du ikke legge deg opp i" svarer hun og viser et svært truende kroppsspråk. "Du kommer du til å angre dette, det lover jeg deg" svarer jeg lavt. Jeg kikker på gutten som ligger nede, gir ham en hånd, men mammaen ber meg dra dit pepper`n gror. Jeg rygger, er redd, og prøver av hele mitt hjerte å signalisere til den lille gutten at han må holde ut, bare litt til. Så løp jeg, så fort jeg bare kunne. Og jeg visste nøyaktig hvor jeg var på vei.

Lite visste damen om at jeg, på den tiden, jobbet i tett samarbeid med politi og barnevern. Alt jeg hadde sett og hørt var som brent fast. Navnet på gutten var uttalt tre ganger, så der var jeg ikke i tvil.

Så jeg løp, i sinne, ut av solskinnsdagen og av gårde - fast bestemt på å bekjempe mørket.

Tre dager gikk og jeg ble innkalt som vitne. Gutten bodde ikke lenger hos sin mamma. Barnevernet hadde hatt familien under oppsikt lenge. Mistanke om vanskjøtsel og mishandling. Under oppsikt... Ett, kanskje flere slag - for lenge. Altfor lenge med tanke på hvilke skader han har fått - ikke bare utenpå, men mest inni seg.

Gutten var blitt hentet og var nå i beredskapshjem. Et fosterhjem holdt på å bli klargjort. Et nytt hjem i sikte. Muligheten for et nytt liv.

Det gikk mange måneder. Mange ganger ruslet jeg rundt i byen og tenkte på at jeg kunne møte denne mammaen igjen når som helst. Jeg ville være hatet av henne og jeg gruet for å møte henne. Hun hadde jo ikke lenger en liten gutt å ta ut alt sitt innvendige kaos på. Hun hadde ikke lenger en hun kunne denge løs på, når livet gikk henne i mot. Hun var blitt fratatt det som burde ha vært hennes kjæreste eie. Jeg så henne aldri igjen. 

Jeg så derimot gutten igjen. Plutselig var han der. Hånd i hånd med en dame som så snill ut. De tuslet rundt på butikken. Jeg stoppet opp, kikket opp fra handlelisten min og rett på ham.

Blikket hans møtte mitt. Han slapp hånden til damen, ble stående og stirre på meg med hodet litt på skakke. Jeg glemmer aldri, aldri det smilet jeg fikk den dagen. En liten gutt - som husket - og som nå strålte av glede mot meg. Vi utvekslet ingen ord, det var ikke nødvendig, men han pekte litt keitete mot sin nye mamma, og med stolthet hørte jeg ham hviske "se...!". Så vinket han forsiktig og løp etter mammaen, som smilende rakte ut sin hånd, for å ta i mot en liten barnehånd...og jeg feide vekk en tåre som rant nedover kinnet mitt.

              

Denne uken blir min minste 2 hele år. Han er en nydelig liten gutt, en storsjarmør og kosegutt. Det har vært 2 skjønne år og jeg gleder meg så til veien videre. Jeg er velsignet.

Mange ganger streifer denne historien meg. Den er et av mange eksempler på hvordan man aldri, aldri skal være mot sine barn.  Selv ønsker jeg å være en mamma som oppmuntrer, gleder, trøster, koser, er ærlig, sann, oppriktig, lyttende, snill, gavmild, omsorgsfull, grensesettende...Listen er lang og jeg har høye ambisjoner, høye standarder. Heldigvis finner jeg forbilder i egne foreldre. Ikke alle gjør det.

Og så vet jeg at det er dager der jeg er langt i fra disse fine ord jeg ramser opp -og istedet er jeg sur, gretten, irritabel, sliten og sint. Men gjennom alt er jeg en mamma som elsker - og jeg minner meg selv om, gang på gang, - at det jeg gjør, det jeg sier - mine handlinger, det er det de små lærer av - og ser opp til. På alle områder.

Og det er viktig å huske på, ikke sant?

Gratulerer lille go`gutten min!

                                                                  Klem, 

♥ Jeg gjør oppmerksom på at alle historier som omhandler andre mennesker, 

anonymiseres og gjøres om på - til det ugjenkjennelige.

 

Hva ser du?

Jeg sto foran min lille jente og skulle trekke på henne en bukse. Da jeg bøyde meg ned, skled min noe utringede t-skjorte ned. Hun, som alltid skravler, stilnet - og gjorde store øyne. Hun stirret og stirret. Jeg ble nesten brydd. "Hva er det, lille venn?" sa jeg. "Jo, mamma....du skjønner, jeg ser noe rart!" sier hun, og klør seg forundret i hodet.
"Hva da?" spør jeg. "Jo, altså, du mamma....Hvorfor har du en rompe foran også?"

Jeg knakk sammen i latter. Er det ikke utrolig hva de små "ser", hva de utforsker og hva de undrer seg over? En rompe foran, ja, selvsagt ser det slik ut. Iallefall hvis det er snakk om litt size på det hele, da...

Jeg tenker på hvor ofte jeg har tenkt at noe ser sånn eller sånn ut, på situasjoner som helt klart er slik jeg TROR de er. I mitt hode er det jo sånn. Men om jeg ser litt nøyere etter, eller lytter til dem det gjelder, utforsker litt mer, så er situasjonen kanskje litt annerledes likevel, og kanskje har den et litt annet aspekt som jeg har oversett. Mon tro om det er slik sladder og rykter oppstår, - fra mennesker som TROR de vet hvordan det hele henger sammen? Vi ser ofte det vi VIL se.
Min lille trodde jeg hadde en rompe foran, men det hun faktisk så var jo en puppekløft - som hun assosierte med noe hun kjente til og kjente ordet på.

Har du sett noe i det siste som viste seg å være helt annerledes enn du trodde? Har du møtt et menneske du trodde var en bestemt type, men som viste seg å være en annen? Har du fått en annen versjon av en sak - som har gitt saken en helt annen og ny mening? Det har jeg. Ofte. Tør du utforske litt, slik som de små, eller nøyer du deg med førsteinntrykket - og lar det bli med det. Hører du på andres sannheter om noe eller noen, eller finner du ut av tingene selv?

Jeg tror det er viktig at vi våger å ikke bare tenke svart - hvitt, men prøve å lete etter nyansene innimellom. Jeg tror det er viktig at vi våger å se litt bakenfor førsteinntrykk og det som møter oss, og at vi av og til utforsker litt mer. Jeg tror det er viktig at vi ikke bare lytter til andres oppfatninger av noe(n), men kjenner etter, etterspør og finner ut hva vi selv mener om det hele.

Det kan gi oss nye perspektiver, nye måter å se verden på - og vi lærer stadig. Det ytre, er ikke alltid forenlig med det indre. Det finnes mye mer, bakom en historie. Mennesker har mer å by på enn det vi tror. To like hendelser kan oppleves totalt forskjellig for to mennesker og by på to vidt forskjellige historier. Fasinerende, ikke sant?

Livet er også mer enn du ser. Det du har i dag, har du kanskje ikke i morgen. Det du ikke har i dag, har du kanskje i morgen. Det er det bare Gud som vet. Ta vare på det du har - verdsett det - og let etter noe mer, bakom det første du ser...Da er det enda mer spennende å møte mennesker, da er det spennende å leve.

                                                                 Klem,