Dager med frykt

"Jenta mi! Hvor er du?" ropte jeg, idèt jeg løp rundt for å se etter henne. Hun var 2 år, likte å gå sine egne veier for å utforske verden - akkurat som mamman sin. Vi var på familietreff i Oslo, i en bydel jeg aldri før hadde vært og var langt fra kjent i. En stor jernport tronet foran huset og skulle til enhver tid holdes stengt.
Jeg løp inn, opp og ned alle trappene i det 3etasjes huset, kikket inni skap og under senger - hun var borte.
Jeg løp ut i hagen og møtte glade, selskapelige mennesker. Fikk dratt med meg mannen og resten av mine nærmeste - og vi løp mot porten.
                Den var åpen...

Frykten som bredte seg i meg kan bare ikke beskrives. Jenta mi var borte. Rett utenfor porten var det bilvei, og jeg så henne ikke noen steder. Flere ble med for å lete, og tusen tanker fòr gjennom hodet mitt mens jeg løp alt jeg kunne den ene veien. Mannen løp den andre veien. Noen løp en tredje vei, og noen tok bilen. Sånn spredte vi oss rundt i hele området, mens vi holdt telefonkontakt med hverandre underveis. Jeg ble til og med helt irrasjonell oppi det hele, og skulte stygt på mennesker som gikk forbi.
Jeg ropte navnet hennes gang på gang, stoppet for å lytte, men det var stille. Bare suset fra biler eller bråk fra naboer som styrte med ting utenfor husene sine.

Panikken grep meg. Tenk om noen hadde tatt henne? Hun er jo sånn en nydelig liten jente. Tenk om hun var blitt påkjørt? Tenk om hun sitter fast, har ramlet, skadet seg...Og sånn fortsatte mine tanker. Ikke så rart. Vi var i Oslo, langt vekk fra vår lille sørlandsby, og min lille skatt var forsvunnet.

Jeg knakk sammen da jeg snakket med andre letende underveis, som ikke fant henne. Tårene presset på. Mannen min holdt å kontakte politiet. 20 minutter var gått. Ingen jeg traff på min vei hadde sett den lille jenta med det lange håret og den lyserosa kjolen. Jeg bråstoppet i et veikryss. Frem, til venstre eller til høyre. "Gud, hvor går jeg nå?" ropte jeg. Jeg kjente meg trekt mot venstre, en rar følelse. Og jeg løp. Helt utslitt ropte jeg navnet hennes igjen mens tårene rant. Et lystig tilsvar kunne brått høres i det fjerne. "Mamma, kom og se!" "Er du der?" ropte jeg tilbake. "Ja, mamma, jeg sitter i hagen, de har kaniner! Kom, mamma!" Jeg løp inn i en hage og fant min lille jente sittende ved et kaninbur, skitten og fornøyd, uvitende om all frykt hun hadde forårsaket. Gleden og lettelsen ved å finne henne kan nesten ikke beskrives. Jeg holdt henne tett inntil meg, løftet henne opp og løp ut på veien for å fortelle nyheten til de andre.

Historien endte godt, men den får meg til å minnes og tenke på frykten.
Den frykten - som så mange ganger kan styre livene våre, ta fullstendig overhånd i det daglige, gjøre oss handlingslammet, redde for mennesker, enkelte situasjoner, sosiale settinger - og frykten som kommer brått og uventet. Har du vært der? Det har jeg. Jeg var fullstendig styrt av frykt i en periode av mitt liv. Enda er jeg en fryktsom, engstelig sjel og enda er det områder jeg jobber med. Men Gud sier: "Frykt ikke, for jeg er med deg. Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud. Jeg er den som hjelper deg og holder deg oppe.."(Jes.41, 10) Visste du forresten at ordene "frykt ikke", står hele 365 ganger i Bibelen. Det ble en vekker for meg. En daglig påminnelse fra Gud om å leve et liv i tillit til Ham.

Også tenker jeg på gleden og lettelsen, som kommer når det vi fryktet ikke skjedde. Og det er jo slike dager det er flest av, tross alt  - dager der alle våre bekymringer og all vår frykt IKKE skjedde likevel.
Jeg tror vi alle har vært der. Og vi kommer der, gang på gang. Frykten og lettelsen... - hånd i hånd.
På dager der frykten herjer som verst, er det godt å vite at vi har en å lene oss til, en som daglig minner oss på at Han er større enn vår frykt, Han er den som holder oss når hele verden føles som en skummel plass å være.
Jeg ønsker deg en dag full av glede, håp og forventning.
                           
                                                                   Klem,

Små skritt

Minsten vår holder på å lære seg å snakke. Ett og ett ord. Det er fascinerende å følge med på hvordan han funderer på hvordan han skal forme munnen for å klare å lage de rette lydene, hvordan han lytter til oss og så prøver selv.
Vi står rundt ham og heier og forteller ham hvor flink han er. Andre syns kanskje han er litt sent ute, sammenlignet med deres små, og de spør ofte "snakker han noe mer nå?"
Vi svarer, like stolte hver gang, at ja, det går sakte fremover - og han må få lære seg i sitt tempo.

Har du noengang kjent på at mennesker i livet ditt syns det går litt for sent fremover med deg?
Burde ikke sorgen være over nå? Burde du ikke snart ha kommet deg over det brutte forholdet? Burde ikke sykdommen ha gått over? Burde ikke sårene være leget? Burde du ikke være klar for å gå videre nå?

Noen mennesker klarer ikke vente, noen mennesker orker ikke lytte lenge nok, noen mennesker klarer ikke, i kjærlighet til deg, å se på den smerten du gjennomgår. Derfor drar de i deg, prøver få deg opp den bakken du selv ikke orker å gå. Velmenende - men du må få gå i ditt tempo. Bare du vet når sårene er leget, når du er klar for å gå videre. Går du for fort, kan du gå glipp av de vakre blomstene langs veien. Blir du dyttet eller dratt i, kan du komme på nye plasser før du er klar for det. Babyer lærer ikke å løpe først, de lærer å gå. Små barn lærer ett og ett ord. Sakte. Tiden jobber for deg. Det tar tid å leges.

Og underveis ligger sammenligningen der, som noe det er lett å helle mot. Du ser på de andre, hva de har, hva de har klart, hva de gjør, og du tror de er så mye bedre...Og blir fokuset ditt værende der, i sammenligningens ånd, så blir det heller ikke lett å tro det, når noen heier på deg og sier "så flink du er", "dette klarer du", "så vakker du er". Blir du værende der, så klarer du til slutt ikke se den unike, fantastiske person som du er - bare fordi du er du. I stedet havner du i depresjon og angst, og tror på de negative tankene du sier om deg selv. Men sannheten er - at du er god nok. Du er verdifull og du er elsket - som du er, med alle dine skrammer, med alle dine sår.

Du må få gå i ditt tempo. Små skritt. Ett og ett om gangen. Litt famlende, litt ustødig, men sakte fremover. Ingen skal dytte. Ingen skal dra. Men det kan være fint å tillate at noen får være der for deg, gå ved siden av deg, lytte og heie deg frem. Slike mennesker er gull verdt, ta vare på dem.

Underveis er det mye å lære. Underveis er det mange tårer. Underveis vil du bli sliten av alle motbakkene, men du vil sette pris på den gleden det er å komme til toppen - og sette utfor igjen med nye krefter...for så å ta fatt på en ny bakke. Så kommer nye landskap til syne, først ser du dem i det fjerne - så kommer de nærmere og nærmere. Der er veien svingete og rar, det vil den alltid være, for sånn er jo livet - men det går slakt opp, slakt ned - og mye rett frem, det er ikke lenger bare motbakker.
Og du kommer dit, selvom du ikke tror det. Selvom du er sliten nå.
Der er det godt å være og du kommer dit - med små skritt og i ditt tempo...

                                                                Klem,

     

Når er det min tur?

"Når det er min tur?" tenker jeg, og ser bort på venninnene mine, som gleder seg over kjæresten de har funnet, over mannen de skal gifte seg med. De forteller ivrig om bryllupet som skal stå om noen måneder, om kjolen, ringen og frieriet. Jeg føler meg alene. Når er det min tur?

Det stikker i magen. Jeg er invitert på en sammenkomst i kveld, og jeg sliter med å finne en unnskyldning for å ikke gå. Det kommer tre par....og meg. Det gjør vondt å føle seg alene, sammen med andre. Andre ganger gjør det vondt å ikke bli invitert.

Jeg hører om dem som reiser på turer, opplever verden og livet sammen. Selv leter jeg iherdig etter venner som har mulighet til å stikke av en helg fra mann og barn og etter venner i samme situasjon....men jo eldre jeg blir, jo vanskeligere er det. Noen ganger ender jeg opp med å reise alene, men det krever så mye av meg. Mye mot. Jeg lengter og undrer atter en gang. Når er det egentlig min tur?

Jeg har prøvd, feilet og mistet motet. Finnes det ingen der ute som passer for meg? Skal jeg leve dette livet alene? "Det skjer når du minst venter det" sier de, klapper meg på skulderen og smiler. Lykkelige over de skinnende ringene på fingrene. Jeg snur meg vekk, tror ikke på dem.

Årene går, folk maser. "Hvordan går det med kjærligheten, da?" spør de, mer av nysgjerrighet enn omsorg. "Er du fortsatt singel?" kan de spør, uten å vite hvor vondt det noen ganger gjør, og uten å være klar over det trykket de la på ordet "fortsatt".
I brylluper kommer de gamle bort til meg og sier "neste gang er det din tur". Jeg kikker ned, blir provosert og lei meg og har lyst til å møte opp i begravelser, bare for å gå bort til de gamle og si det samme..."neste gang er det din tur".

Savn, såre følelser, ensomhet, fortvilelse, lengsel, venting. Har du vært der? Husker du hvordan det var, eller er du en av mange som har glemt det, og som ikke lenger bryr deg om å tenke tilbake? Kanskje er du der? Eller kanskje du nettopp har kommet dit  - igjen? Sistnevnte skjer også, når man minst venter det, dessverre. Men det tenker vi aldri på.

En enke eller enkemann, en separert, alenemamma, alenepappa, en skilt, en enslig...med samme lengsler. De lengter etter en å være gla i, en å holde rundt, en som er der for dem når verden stormer, en som gjør verden vakrere - bare fordi de er til.

La oss aldri glemme hvor vi selv har vært. La oss ikke bli så opptatt av oss selv at vi ikke ser dem som ikke blir invitert på nyttårsaften fordi de samme parene som alltid møtes, skal igjen møtes. La oss ikke glemme dem som ikke har noen å reise på tur med, eller gå på konsert med en sen kveld. La oss ikke glemme dem som kaver i det stille med alle spørsmålene, og der det vondeste av dem alle er "er jeg ikke  verdt å elske?"

Å være enslig er ikke ensbetydende med ensom. Altfor mange mener å tro det. Jeg har enslige mennesker i livet mitt som er som de vakreste, skjønneste mennesker -  fulle av farger, kreativitet, omsorg for andre, liv og røre. De er det beste menneskene jeg vet, men de er enslige. Ensomme? Kanskje av og til. Ikke alltid. Husker vi andre på dem? Altfor sjeldent.

Livet blir ikke alltid som man ønsker, men vi må aldri gi slipp på håpet. En dag tar faktisk livet en ny vending, enten du vil eller ei - enten du tror det eller ei. Det gjorde det for meg. Det vil det gjøre for deg.

Og kanskje er det du som sitter en dag og ser tilbake på den tiden du følte det som dette...?


                                                              Klem,

Og akkurat i det larven trodde alt var over, 

   det var da....den ble til en sommerfugl...

Tilgivelsens vei

Noen år tilbake i tid. Jeg kom til et punkt der jeg kjente meg overveldet av sinne, fortvilelse, smerte. Jeg var blitt påført mye vondt i mitt liv, hadde så altfor mange erfaringer for min unge alder, hadde sett mer enn jeg hadde godt av, hørt mer enn jeg skulle ønske jeg hadde hørt, kjent smerte på en måte jeg aldri vil glemme...Og jeg klarte ikke, jeg ville ikke, jeg nektet - å tilgi.

Jeg var i dyp frustrasjon over dem rundt meg som sa det var best for meg å tilgi. Jeg følte meg som en skikkelig dårlig kristen. For meg var nemlig tilgivelse det samme som å si at noe var greit, godtatt, i orden. Og skulle jeg da tilgi dem som hadde gjort meg urett? Skulle jeg godta at mennesker hadde såret meg og gjort meg vondt? Hvordan kunne noen mene at jeg kunne klare det?

Mitt liv i dag, er et godt liv. Jeg har et hjerte som noen ganger holder på å eksplodere av takknemlighet. Jeg kan gråte av glede når jeg hører barna mine le, jeg kan kjenne hjertet hoppe når mannen holder rundt meg, jeg ser på dem jeg har rundt meg og blir rørt. Jeg takker Gud for all velsignelse, for alt Han har gitt meg, for alt Han har ført meg gjennom og ut av, for all beskyttelse, for all styrke, for at jeg lever, for legedom, for at mitt hjerte er fylt av spor, spor som ikke bare er merker etter sorg og smerte, men også etter enorm kjærlighet og glede.
Jeg er ikke lenger fylt av sinne, smerte og frustrasjon.

Jeg klarte å tilgi....

På den tiden, da det stormet som verst inni meg, og jeg til stadighet ble påmint hvor viktig det var å tilgi, kjente jeg på en intens kamp. Innerst inne visste jeg at det måtte skje en endring, før mitt hjerte ville bli som stein. Jeg valgte etter lang tid å gi etter. Jeg utfordret to mennesker som sto meg nær, og som jeg visste levde nært til Gud. Kunne de forklare meg essensen av tilgivelsen? Er virkelig det å tilgi det samme som å godta?
De besto testen og jeg lærte og klarte å forstå at jeg, som ikke egentlig ønsket og ei heller klarte, å tilgi...kunne overlate tilgivelsen til Gud. DET var en vekker for meg.

Å tilgi handler IKKE om å godta det du har blitt påført, og nikke og si "det er i orden" når det ikke er det,  ei heller om å tvinge deg selv til å glemme det. Det handler om å gi slipp. Noen ganger for å forsones med et annet menneske, andre ganger kun for din egen del uten at du trenger si et ord til vedkommende det gjelder. Gi slipp, for å kunne klare å gå videre uten bitterhet, uten bånd som tynger deg ned. Gi det over. Holder du fast, vil det prege livet ditt og hjertet ditt. Bevar hjertet ditt, fremfor alt du bevarer, for ditt liv går ut fra det.

For meg har dette vært en av de vanskeligste reiser i livet. Det tok meg flere år før jeg endelig klarte å si til Gud..."Jeg klarer virkelig ikke tilgi dette, men jeg vil likevel - for min egen del. Jeg ønsker ikke lenger ta vare på de såre, vonde følelsene inni meg - så jeg gir det til deg. Hjelp meg å tilgi Gud..Ta det du - og tilgi dem du.."...og for meg var det nok. For Gud var det mer enn nok. Han forstår mer enn noen hva det vil si å kjenne på smerte. Hva det vil si å tilgi, og hvor vanskelig det er.

Den dagen jeg klarte å gi det over, ble et vendepunkt. En ny lærdom. Tilgivelse kan skape forsoning mellom mennesker. Andre ganger, forsoning med deg selv.
Når du tilgir noen og gir det over, setter du også deg selv fri. Fri til å leve, uten et hardt hjerte.
Fri    til    å    gå     videre.

                                                              Klem,

Var du der likevel?

Hun sitter på gulvet med hodet nedbøyd i hendene. Tårene renner. En etter en drypper de ned og lager små dammer på gulvet foran henne. Hun titter bort på den lille vuggen med det blå pleddet oppi. Hun tenker tilbake på den dagen drømmen ble knust, på sønnen hun mistet, nesten fullbåren, inni magen. Hvor var du, Gud?

Han reiser seg fra sengekanten og går bort til klesskapet. Åpner opp og ser alle de nakne kleshengerne lyse mot ham. Tomme hyller. Hun forlot ham i dag. Hun elsket ham ikke lenger, sa hun, og ønsket ikke prøve fikse noe. Hun var forelsket i en annen. Han kjenner smerten og savnet velte opp i ham. Hvor var du, Gud?

Hun ligger i fosterstilling i sengen. Det knyter seg hardt i magen. Lysten til å kutte i armen presser seg på. Smerten er intens og hun vet ikke på hvilken annen måte hun kan la det vonde få utløp. Hun hater seg selv, kjenner på skyld og skam. Kroppen er pakket inn i altfor store klær så ingen skal finne den attraktiv. Overgrepene varte i flere år. Hvor var du, Gud?

De står og ser på ruinene. De holder rundt hverandre og gråter. Huset de bygde opp sammen, helt nedbrent. Alle minner, alt det uerstattelige de mistet. Hvor var du, Gud?

Ved siden av sykesengen hennes står stativet med cellegift. Hun er blek, sliten og orker snart ikke mer. Pusten er svak og pipete. Kreften herjer i lunger, lymfer og mage. Hun tørker en tåre når hun tenker på alle dem som har bedt for henne, og vet hun snart må forlate dem. Hvor var du, Gud?

I hjørnet av badet sitter hun, sammenkrøket. Hun knyter hendene foran på leggene. Hun har låst døren, vet han snart kommer tilbake. Hun har lappet pannen med plaster, nesen er tørket for blod.Blåmerkene verker over hele kroppen. Hvor var du, Gud?

Det blåser en mild vind.
De kikker opp. Lytter.
En varm stemme hvisker rolig:

"I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv og gjøre de knustes hjerter levende.
Går du gjennom vann er jeg med deg, gjennom elver skal det ikke flomme over deg,
går du gjennom ild skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg.
Jeg går foran deg. Jeg er med deg. Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke.
Vær ikke redd, og mist ikke motet!" (Jes.57,15. Jes.43,2. 5 mos.31,8)

Tårene renner hos dem alle. Hjertene banker roligere.

Var du der likevel, Gud?

                                                         Klem,

Et barns bønn

I Afrika ble det født enda et lite barn den kvelden. Legen på fødeavdelingen var sliten. De hadde gjort alt de kunne, men alenemoren døde under fødselen. Og nå satt han der, helt fortvilet, med et lite prematurt barn, og storesøsteren på 2 år. Foreldreløse.

Selvom de bodde ved ekvator, var det kaldt om nettene. Den lille trengte varme, men det fantes ikke strøm og forholdene var enkle. De hadde en varmeflaske de brukte for å varme små barn, men den siste tilgjengelig var sprukket. Sykepleieren var fortvilet. "Hva gjør vi nå?" Det var langt til nærmeste apotek, og de fikk ikke kjøpt en ny. Om ikke den lille fikk varme fra et sted, ville han ikke overleve.

De la den lille babyen så nær ilden som mulig - og sykepleieren la seg til å sove mellom døren og babyen, slik at han unngikk trekken. Legen dro til barnehjemmet. Han skulle som vanlig avslutte dagen der, sammen med barna, i bønn. De snakket litt om hva de skulle be om, og legen nevnte barna. En nyfødt med livet i fare, og en 2åring som var redd fordi mamma var borte. Han nevnte også varmeflasken.

Mens de satt i ring, bøyer Ruth på 10 år sitt hode. Hun ber høyt og tydelig:

"Kjære Gud. Send oss en varmeflaske er du snill, sånn at babyen kan overleve. Og du, Gud, mens du er i gang, kan du ordne med en dukke til jenta som mista mamma`n sin også? Bare sånn at hun vet at hun er elsket!"

Legen kjente mismodigheten stige, for han trodde virkelig ikke at Gud kunne gjøre dette. Ingenting er umulig for Gud, står det i Bibelen, men det finnes vel grenser? Den eneste muligheten for å få svar på en slik bønn, var om noen sendte en pakke fra legens hjemland USA. Men hvem ville finne på å sende en varmeflaske ned til varmeste ekvator?

Neste morgen gikk legen på jobb som vanlig. Litt utpå dagen fikk han beskjed om at det sto en bil utenfor hjemmet hans. Da han kom dit, var bilen kjørt, bare en stor 10 kilos pakke sto igjen utenfor døren.  Han kjente tårene presse på, fant ut at denne ønsket han ikke åpne alene. Han fikk tak i barnehjemsbarna, så de kunne være med, og like etter kikket 30 par spente øyne på pakken foran dem.

På toppen lå det t-skjorter og bukser i forskjellige farger, noen pakker med bandasjer, rosiner, tegneblokker.... Barna gjorde store øyne da legen trakk opp enda en ting. Legen begynte gråte, kunne dette være mulig? Barna fikk se en flott og ny varmeflaske!

Da roper Ruth, full av fryd: "Når Gud sender en varmeflaske, har Han sikkert sendt en dukke også!"

Hun hiver seg over pakken, roter litt rundt, og trekker opp en nydelig dukke! Hun stråler av glede. Hun hadde aldri tvilt.

Hun ser opp på legen og sier: "Kan jeg få lov til å gå sammen med deg til jenta og gi henne dukken?Sånn at hun får vite at Gud elsker henne?"

Pakken hadde vært underveis i 4 måneder. Det var legens tidligere søndagsskoleklasse som hadde sendt den. De hadde lyttet til Gud og pakket en varmeflaske, - selv til varmeste ekvator. Og en av jentene hadde lagt nedi en av sine dukker.

4 måneder tidligere... for at en 10årig jente i Afrika skulle få svar på sin bønn.

(Dette en sann historie, fortalt av en misjonær - og fritt gjengitt av meg)  

                      

                                                           Klem, 

Stor ompe, mamma!

"Stor ompe, mamma, stoooor!" Klask! der fikk jeg den! En klask midt på stompen, og med verdens deiligste kommentar fra den skøyeren av en datter....
Det er over ett år siden hun sa dette første gang - nå klarer hun faktisk å si rompe, med r, men jeg trodde (les: håpte) hun hadde lagt vekk slike slibrige kommentarer...Hun er da tross alt over 3 år! ;)
Men neida...her en dag sto hun og betraktet meg som vanlig, da jeg stelte meg på badet. "Du mamma, din er så veeeeldig(les: voldsomt, uendelig, ekstremt) mye større enn min" sa hun, med store øyne og som om hun undret seg noe så voldsomt. "Hva da?" svarte jeg. "Rompen din, mamma, den er jo altfor stor!" "Hæh? FOR stor? det er det verste, jenta mi...hva?"...Hun ser på meg igjen og sier "ja, du kan jo ikke engang låne fine buksen min, for rompa di...den er for stor!"

Takk, snuppa, nydelig start på dagen....

Men, så var det jo faktisk det det likevel var - en fin start på dagen. For hva er bedre enn at barnet ditt, med kjærlighet og glede i øynene, beskriver mamma`n sin på en så festlig (og ærlig) måte som bare får meg til å smile og le...(selvom jeg har fortalt henne at neste gang hun kommenterer meg kan hun godt late som at jeg har lekre bein eller noe...)
Hun fikk meg til å tenke på hvor viktig det er å PRØVE å like seg selv. Tross stor rompe, skeiv nese, dingleboobs, rynker, 9 kilo for mye eller for lite eller grå hår. Det er så veldig, veldig lett å sammenligne seg med andre og innbille seg at de må ha det perfekte liv.

Hvordan ser du på deg selv? Eller ser du mer på andre enn deg selv? Jeg gjorde det i noen år. Jeg hadde et selvbilde lik null. Ingenting ved meg var bra nok. Jeg fant ikke noe ved meg som jeg likte, og klarte ikke ta til meg gode ord. Hva skjedde? Jeg ble knust av det, for alt jeg så hos andre var jo hva jeg selv IKKE var eller ikke hadde. Trodde jeg iallefall..og blir man knust, kan man lappes sammen igjen. Det har skjedd meg, sakte men sikkert, og det er mulig, selv når du syns det gjør vondt å se i speilet.

Se på deg selv, og se deretter opp. Du er skapt i Guds bilde. Hva betyr det? At Gud har skapt deg slik Han ønsket å ha deg. I hans bilde, med en himmelsk touch. Helt perfekt slik du er, og med Guds touch blir ingenting feil. Det du tror er "feil", kan være det andre misunner deg. Det du tror er "mangler", kan være det andre finner sjarmerende. Bare du er deg - og du er en fantastisk utgave av deg selv. Og sammenligningen, den suger bare kreftene ut av deg. Se på deg selv og våg å være deg. Du er fantastisk, vakker og unik, som du er......med eller uten... stor ompe...
                                                                
                                                                Klem,

Et løfte om håp

Det er spennende å leve med Gud. Tro meg, å være kristen er langt i fra kjedelig, slik enkelte tror. Å gå i tro, og ha full tillit til en annen, krever å måtte oppgi kontrollen og å av og til leve i stor spenning - og ikke minst i forventning. Og hvorfor tør vi egentlig det? Kanskje fordi vi vet at det vi kan forvente har kjærlighet som hovedingrediens? Slik opplever iallefall jeg det.

Og i dag fikk jeg en sterk bekreftelse på at Han ser og at Han holder sine løfter, og en bekreftelse på at mennesker som lever med Ham, kan bli brukt på helt spesielle måter.

Jeg har fått en ny bloggvenninne, og de siste dagene har vi mailet litt frem og tilbake.

I dag skrev hun noe som traff meg sterkt og som gjorde meg klar over at hun der og da ble brukt av Gud for å minne meg på at et løfte er blitt holdt, men også for å vise meg  - og henne - at Gud jobber på  de underligste måter.

Hun fortalte meg at hun har gått gjennom en svært vanskelig tid som varte noen år. Samtidig sier hun at hun ikke lenger husker så mye av det. Det er som om det er "blitt borte", skrev hun.

Det fikk meg umiddelbart til å tenke tilbake, på den gangen jeg fikk et brev fra min afrikanske venn. Jeg hadde fortalt ham min livshistorie i et brev, jeg hadde utøst mitt hjerte og delt all min sorg og smerte for ham - og i det lange nydelige brevet han skrev tilbake, ga han meg også følgende bibelvers som han ba meg holde fast på og tro på:

"Du skal glemme dine lidelser. Du skal bare ha et vagt minne om dem, slik du minnes vann som rant forbi.

Livet ditt skal overstråle middagsolen, og mørket skal bli som den lyseste morgen.

Du kan være tillitsfull, for det er håp. 

Du kan se deg omkring, og legge deg trygt. For du er beskyttet."
Job 11, 16-18

Jeg husker at min reaksjon på det verset, var at dette kan umulig stemme. Jeg ristet på hodet og tenkte at jeg kommer aldri i livet til å glemme noe som helst, og det mørke i livet mitt kommer såvisst ikke til å føles som en lys morgen. Og håpet, det var der og da ikke tilstede.

Så kommer denne påminnelsen i dag, i form av en bloggvenn, som skriver noe som treffer meg rett i hjertet. Som en hilsen fra Gud. "Var det ikke dette jeg lovet deg, Spirea?"

Jeg må ydmykt bøye mitt hode og tørke mine tårer, for sannheten er at idag er jo mye av smerten, mye av det vonde jeg har gjennomgått, kun vage minner. Jeg kan prøve å presse frem minnene, men det krever mye, mye tankearbeid, og en hel del husker jeg virkelig ingenting av. Det er borte.

Livet mitt er fullt av håp, det VAR håp allerede den gangen, og jeg kan i dag se at mørket er omgjort til lys. Har han ikke holdt sitt løfte? De versene jeg fikk for flere år siden - de ble fullstendig levende for meg i dag.

Jeg tror fullt og helt på at Gud kan viske vekk det vonde med tiden. Jeg tror ikke på at "tiden" er det eneste som leger alle sår, selvom tid er en god medspiller. Gud er den som kan viske det vekk, som kan lege sår, som gir håp, ny glede - og som ønsker se deg gå i tro, tillit og trygghet.

Og i dag takker jeg min Gud for alt han har ført meg gjennom, for at Han har holdt sine løfter - for at han brukte min afrikanske venn den gangen og ga meg et løfte jeg burde ha klynget meg til - og for at han i dag brukte en ny venn for å minne meg på det hele.

Jeg må erkjenne at nok en gang har jeg lært noe av Ham som har kontrollen på alt og som gir håp når alt ser som mørkest ut....

                                                                Klem,

Perfekt ♥ Uperfekt

Jeg er så gla i Afrika, og i dag vil jeg dele et sagn som kommer nettopp fra den verdensdelen. Det kan kanskje sette ting i perspektiv for noen og enhver av oss?
                                                               
En gammel kone gikk hver dag til brønnen og hentet vann i to krukker som hun bar i en stang over skuldrene.
Den ene krukka hadde en sprekk, og selv om hun alltid fyllte dem begge helt opp, så var denne ene havfull når hun kom hjem.
Dette gjentok seg år etter år, og den hele krukken spottet den ødelagte og sa at det var rart den gamle kona ikke bare knuste den og kastet den vekk.
Den ulykkelige krukka med skår og hull i klarte til slutt ikke mer, og en dag de var ved brønnen så spurte den "Kjære gamle kone, hvorfor sliter du på meg når jeg er så ubrukelig og lekker så mye vann?"
Den gamle kona pekte da langs stien, på et blomsterflor uten like i hele landsbyen. "Dette er ditt verk, hver dag vanner du frøene mine slik at jeg kan plukke blomster og lage det vakkert for meg selv og folk rundt meg. 
Hver dag på veien hjem fra brønnen, går jeg på den siden der jeg plantet frøene, og du deler med dine livgivende dråper. Ser du ikke hvor viktig du er!?"
                                                       
                                                                
Vet du om hvor viktig DU er? Vet du om at noen er gla i deg, at noen syns at du er helt spesiell, helt unik, så uendelig verdifull?
Det finnes dager der både du og jeg føler oss ubetydelige, utilstrekkelige, ubrukelige, unyttige, lite flotte, snille, flinke...
Uperfekte.
Og hvorfor skulle det være så viktig å være perfekt egentlig? det finnes ingen av oss som er perfekte, uansett hvor mye vi strever etter det.


Vet du at du er helt fullkomment perfekt akkurat som du er? DU er helt nydelig, du. Og Gud har skapt deg slik. Som krukken med sine skår, slik er du - helt perfekt uperfekt!


Ha en nydelig dag!



                                                                       Klem,