Små skritt

Minsten vår holder på å lære seg å snakke. Ett og ett ord. Det er fascinerende å følge med på hvordan han funderer på hvordan han skal forme munnen for å klare å lage de rette lydene, hvordan han lytter til oss og så prøver selv.
Vi står rundt ham og heier og forteller ham hvor flink han er. Andre syns kanskje han er litt sent ute, sammenlignet med deres små, og de spør ofte "snakker han noe mer nå?"
Vi svarer, like stolte hver gang, at ja, det går sakte fremover - og han må få lære seg i sitt tempo.

Har du noengang kjent på at mennesker i livet ditt syns det går litt for sent fremover med deg?
Burde ikke sorgen være over nå? Burde du ikke snart ha kommet deg over det brutte forholdet? Burde ikke sykdommen ha gått over? Burde ikke sårene være leget? Burde du ikke være klar for å gå videre nå?

Noen mennesker klarer ikke vente, noen mennesker orker ikke lytte lenge nok, noen mennesker klarer ikke, i kjærlighet til deg, å se på den smerten du gjennomgår. Derfor drar de i deg, prøver få deg opp den bakken du selv ikke orker å gå. Velmenende - men du må få gå i ditt tempo. Bare du vet når sårene er leget, når du er klar for å gå videre. Går du for fort, kan du gå glipp av de vakre blomstene langs veien. Blir du dyttet eller dratt i, kan du komme på nye plasser før du er klar for det. Babyer lærer ikke å løpe først, de lærer å gå. Små barn lærer ett og ett ord. Sakte. Tiden jobber for deg. Det tar tid å leges.

Og underveis ligger sammenligningen der, som noe det er lett å helle mot. Du ser på de andre, hva de har, hva de har klart, hva de gjør, og du tror de er så mye bedre...Og blir fokuset ditt værende der, i sammenligningens ånd, så blir det heller ikke lett å tro det, når noen heier på deg og sier "så flink du er", "dette klarer du", "så vakker du er". Blir du værende der, så klarer du til slutt ikke se den unike, fantastiske person som du er - bare fordi du er du. I stedet havner du i depresjon og angst, og tror på de negative tankene du sier om deg selv. Men sannheten er - at du er god nok. Du er verdifull og du er elsket - som du er, med alle dine skrammer, med alle dine sår.

Du må få gå i ditt tempo. Små skritt. Ett og ett om gangen. Litt famlende, litt ustødig, men sakte fremover. Ingen skal dytte. Ingen skal dra. Men det kan være fint å tillate at noen får være der for deg, gå ved siden av deg, lytte og heie deg frem. Slike mennesker er gull verdt, ta vare på dem.

Underveis er det mye å lære. Underveis er det mange tårer. Underveis vil du bli sliten av alle motbakkene, men du vil sette pris på den gleden det er å komme til toppen - og sette utfor igjen med nye krefter...for så å ta fatt på en ny bakke. Så kommer nye landskap til syne, først ser du dem i det fjerne - så kommer de nærmere og nærmere. Der er veien svingete og rar, det vil den alltid være, for sånn er jo livet - men det går slakt opp, slakt ned - og mye rett frem, det er ikke lenger bare motbakker.
Og du kommer dit, selvom du ikke tror det. Selvom du er sliten nå.
Der er det godt å være og du kommer dit - med små skritt og i ditt tempo...

                                                                Klem,