Tilgivelsens vei

Noen år tilbake i tid. Jeg kom til et punkt der jeg kjente meg overveldet av sinne, fortvilelse, smerte. Jeg var blitt påført mye vondt i mitt liv, hadde så altfor mange erfaringer for min unge alder, hadde sett mer enn jeg hadde godt av, hørt mer enn jeg skulle ønske jeg hadde hørt, kjent smerte på en måte jeg aldri vil glemme...Og jeg klarte ikke, jeg ville ikke, jeg nektet - å tilgi.

Jeg var i dyp frustrasjon over dem rundt meg som sa det var best for meg å tilgi. Jeg følte meg som en skikkelig dårlig kristen. For meg var nemlig tilgivelse det samme som å si at noe var greit, godtatt, i orden. Og skulle jeg da tilgi dem som hadde gjort meg urett? Skulle jeg godta at mennesker hadde såret meg og gjort meg vondt? Hvordan kunne noen mene at jeg kunne klare det?

Mitt liv i dag, er et godt liv. Jeg har et hjerte som noen ganger holder på å eksplodere av takknemlighet. Jeg kan gråte av glede når jeg hører barna mine le, jeg kan kjenne hjertet hoppe når mannen holder rundt meg, jeg ser på dem jeg har rundt meg og blir rørt. Jeg takker Gud for all velsignelse, for alt Han har gitt meg, for alt Han har ført meg gjennom og ut av, for all beskyttelse, for all styrke, for at jeg lever, for legedom, for at mitt hjerte er fylt av spor, spor som ikke bare er merker etter sorg og smerte, men også etter enorm kjærlighet og glede.
Jeg er ikke lenger fylt av sinne, smerte og frustrasjon.

Jeg klarte å tilgi....

På den tiden, da det stormet som verst inni meg, og jeg til stadighet ble påmint hvor viktig det var å tilgi, kjente jeg på en intens kamp. Innerst inne visste jeg at det måtte skje en endring, før mitt hjerte ville bli som stein. Jeg valgte etter lang tid å gi etter. Jeg utfordret to mennesker som sto meg nær, og som jeg visste levde nært til Gud. Kunne de forklare meg essensen av tilgivelsen? Er virkelig det å tilgi det samme som å godta?
De besto testen og jeg lærte og klarte å forstå at jeg, som ikke egentlig ønsket og ei heller klarte, å tilgi...kunne overlate tilgivelsen til Gud. DET var en vekker for meg.

Å tilgi handler IKKE om å godta det du har blitt påført, og nikke og si "det er i orden" når det ikke er det,  ei heller om å tvinge deg selv til å glemme det. Det handler om å gi slipp. Noen ganger for å forsones med et annet menneske, andre ganger kun for din egen del uten at du trenger si et ord til vedkommende det gjelder. Gi slipp, for å kunne klare å gå videre uten bitterhet, uten bånd som tynger deg ned. Gi det over. Holder du fast, vil det prege livet ditt og hjertet ditt. Bevar hjertet ditt, fremfor alt du bevarer, for ditt liv går ut fra det.

For meg har dette vært en av de vanskeligste reiser i livet. Det tok meg flere år før jeg endelig klarte å si til Gud..."Jeg klarer virkelig ikke tilgi dette, men jeg vil likevel - for min egen del. Jeg ønsker ikke lenger ta vare på de såre, vonde følelsene inni meg - så jeg gir det til deg. Hjelp meg å tilgi Gud..Ta det du - og tilgi dem du.."...og for meg var det nok. For Gud var det mer enn nok. Han forstår mer enn noen hva det vil si å kjenne på smerte. Hva det vil si å tilgi, og hvor vanskelig det er.

Den dagen jeg klarte å gi det over, ble et vendepunkt. En ny lærdom. Tilgivelse kan skape forsoning mellom mennesker. Andre ganger, forsoning med deg selv.
Når du tilgir noen og gir det over, setter du også deg selv fri. Fri til å leve, uten et hardt hjerte.
Fri    til    å    gå     videre.

                                                              Klem,