"En av mine minste"

Jeg står utenfor et hus og ringer på døren. Jeg er klam i hendene, hjertet banker altfor fort. En skeptisk pappa åpner døren. "Hun sitter der nede" sier han og peker nedover trappen. "Men du kommer ikke til å finne ut noe som helst" snerrer han og slipper meg motvillig inn.

Ned første trinn av trappen. Jeg stopper og trekker pusten. "Gud, gi meg ro i hjertet". Andre trinn nådd og jeg stopper opp igjen. Puster dypt. "Gud, gi meg styrke". Tredje trinn "Gud, gi meg av din visdom". Fjerde trinn "Gud, dette klarer jeg aldri alene. Omslutt meg, Gud" Femte trinn. Jeg stivner, tenker at dette klarer jeg bare ikke. Har lyst til å snu. Er redd for å trø feil. "Fortsett å gå, Spirea, jeg er med deg". Sjette trinn "Gud, la henne kjenne seg trygg"...Og slik fortsetter jeg nedover trappen. Ett og ett trinn helt til jeg er nede og møter en liten jente på 6 år. Hun er blendende vakker. Store grønne øyne og langt brunt hår. Smilet mangler en fortann. Hun kommer mot meg, holder godtfast på en slitt bamse og sier hun har gledet seg til å vise meg rommet sitt. Jeg puster ut, de første ord er sagt. Jeg får sagt "jeg heter Spirea" - i det vi rusler inn på det lille lilla rommet hennes.

En uke tilbake i tid sitter jeg og venter på barnevernsjefen på hans kontor. Han kommer brått inn døren, og minner meg om Kramer (fra Seinfeld-serien). Før rompa hans er plassert på stolsetet sier han like brått og brutalt "Kan du ta en samtale med en jente på 6 år? Vi mistenker overgrep".
Tusen tanker farer gjennom hodet. Den første er en protest. NEI, det kan jeg ikke. Jeg kan virkelig ikke, er ikke sterk nok, har ikke visdom nok, er for uerfaren, for ung, for liten, for svak, for redd, for usikker.. "Nei, det kan jeg ikke" svarer jeg. "Jo, det kan du" sier Kramer og setter øynene i meg og kunne like gjerne sagt "du har ikke noe valg, vi vil at du skal gjøre dette!"

Og her er jeg. I et lilla rom med lysegule gardiner. Med en jente som er opptatt av å vise meg alle dukkene sine, alle tegningene hun har tegnet og alle perlebrettene hun har laget. Hjertet banker enda altfor fort. Men jeg kjenner Guds nærvær og stoler på at han hjelper meg.

Jeg legger merke til esken med alle fargeblyantene hennes. De ser nesten nye ut, men den sorte er nesten oppbrukt. Jeg kikker igjen på alle tegningene og ser at nesten alle er farget sorte. Ingen friske farger, ingen gul sol, ingen rød blomst, ingen blå himmel. På en av tegningene er en jente i sort kjole. Ved siden av er en oversized mann. "Hvem er dette?" spør jeg. Og der var det noe som løsnet. Begynnelsen på ord som tidligere var tiet i hjel. Hjertet mitt var rolig, men jeg hev etter pusten flere ganger. Følte meg kvelt av det hun fortalte.

2 timer og 40 minutter senere sitter hun enda på fanget mitt. Jeg gir henne en god klem og sier jeg må tilbake til kontoret. Jeg lover at vi skal ses igjen. Jeg løp opp trappen og klarte å si "takk for hjelpen, Gud" før jeg nådde toppen. Tar skoene med meg ut av gangen, hiver meg inn i bilen og får tredd dem på. Kjører som et svin 300 meter og bråstopper. Går ut og brekker meg. Har lyst til å skrike. Tårene bare renner. Jeg slår hånden i taket på bilen - og slår, og slår og slår - til jeg ikke har krefter igjen.

Dagen etter er jeg i møte med leder og en saksbehandler i barnevernet. De betviler min rapport. Hvordan kunne hun ha åpnet opp for en hun traff for første gang? "Alt er mulig for Gud" tenker jeg, men sier ikke noe. En saksbehandler som hadde hatt kontakt med familien i 1 år sier at selv om mistanken har vært tilstede, hadde de i grunn tenkt å henlegge saken. Jeg, som har temperament som en latino, farer opp og sier "tror du virkelig jeg ville funnet på å lyve om disse tingene? Ser dere ikke at dette haster?"

3 måneder gikk uten at noe skjedde. Gang på gang var jeg innom kontoret til lederen og kjeftet, maste om nytt på fosterhjemsfronten og om medisinske undersøkelser. Ingenting. Jenta hadde selv bekreftet forholdene, men hun ble likevel ikke trodd. Jeg ble ikke trodd.
Helt til den dagen det banket på min kontordør. De kom uanmeldt, ingen avtale. Bestemor og jenta. Plutselig sto de der på kontoret mitt. "Vær så snill" sa bestemor, "vi trenger hjelp". Jenta gir meg en klem og jeg holder henne fast mens bestemor forteller. Jeg får igjen en skildring som ikke skal gjengis. En bestemor hadde reist 60 mil fordi barnebarnet hadde ringt etter henne. En bestemor - tryggheten i livet. Et hjem - en destruktiv tragedie.

Det er 4 år siden nå, jeg tenker tilbake. Jenta er 10. Medisinske undersøkelser ga nok bevis. Hun er i fosterhjem. Hos bestemor og bestefar. Hun måtte gå et skoletrinn to ganger. Hun sliter med konsentrasjon, hukommelse, hun tisser på seg, har en seksualistert atferd, hun sover urolig, har angst. Men hun får hjelp av barnepsykolog, oppfølging på skolen og bor i en ny by. Hun er trygg - og viktigst av alt, hun får kjærlighet og omsorg. Hos bestemor og bestefar. Livet ligger foran henne, tross alt. Og når jeg husker på henne, takker jeg Gud for snille besteforeldre og ber om at både dem og Gud må hjelpe henne med veien videre.

Så tenker jeg på hva denne historien har lært meg om livet og om Gud:

"Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk". Hvor svak jeg enn er og føler meg, så kan Gud utrette store ting vi som mennesker aldri hadde klart på egen hånd. Mer enn èn gang har jeg erfart at han gir rett ord i rett tid - og det er noe jeg velger å ta med meg videre og stole på. Hans nåde er nok for meg.

Og Jesus sa en gang: "Det du gjør mot en av disse mine minste, det gjør du også mot meg."
Og det er for meg blitt viktig å leve etter. Det håper jeg det også er for deg?

                                                                  Klem,

♥ Jeg gjør igjen oppmerksom på at alle historier som omhandler andre mennesker, 

                                   anonymiseres og gjøres om på - til det ugjenkjennelige.

PUSH : Pray Until Something Happens

Midt på natten ble jeg vekket opp. Jeg hørte en stemme som rolig sa at jeg måtte be for min afrikanske familie. De var i fare. Jeg reiste meg opp, og jeg ba - i to timer. Da først kjente jeg en ro inni meg og jeg kunne igjen legge meg for å sove.
Dagen etter får jeg en telefon fra en som hadde nytt fra afrika. Det var krig i landet. En granat hadde landet 50 meter unna huset der min familie bodde. Et stort, dypt krater var resultatet. Familien hadde overlevd og var i trygghet.

Jeg var ute og gikk meg en tur da jeg hørte en stemme si navnet mitt. Jeg kjente igjen stemmen, som ba meg gå og besøke en venninne jeg hadde. Jeg var motvillig, hun bodde så langt unna. Jeg gikk likevel tilbake der jeg bodde, kastet meg på sykkelen og syklet fort, fort. Jeg kjente på en veldig uro og beina mine kunne ikke få trødd fort nok. Da jeg kom dit og ringte på, var det ingen som åpnet den låste døren. Jeg hadde en sterk overbevisning om at jeg hadde noe der å gjøre, så jeg løp bak på verandaen og kjente på døren. Åpen. Jeg gikk inn og ropte på min venninne. Jeg fant henne i kjellerstuen. Hun var nedbrutt, med tårer nedover kinnene sine. Jeg la merke til alle de tomme pilleglassene som sto foran henne. Hun hadde tømt dem ut og de lå i en haug. Et stort glass vann sto ved siden av henne. Jeg ristet i henne og spurte om hun hadde tatt noen. Hun var sløv, og svarte at hun hadde tatt 20. Orket ikke leve mer. Jeg gjorde det jeg måtte, ambulansen kom like etter. Hun var rasende på meg. I dag lever hun, lykkelig med mann og barn og lykkelig over livet.

Jeg var på leir og ble kjent med en jente på min egen alder. Vi snakket mye og ofte sammen, men hun fortalte meg aldri noe om sin familie. En kveld mens vi satt og snakket, hører jeg en stemme fortelle meg hemmeligheter om henne. Hjertet mitt banket fort. Hvorfor får jeg vite dette? var mitt spørsmål rettet tilbake. Fortell henne at hun må tilgi sin mamma, svarte stemmen.
Jeg klarte ikke, syns det var fryktelig vanskelig og flaut å blande meg i livet hennes på den måten. Tenk om det var feil. Jeg forlot henne med en eller annen unnskyldning, men jeg fikk ikke fred. En time etterpå gikk jeg tilbake og sa jeg måtte snakke med henne. Jeg sa at det var fullt mulig at jeg tok feil, men jeg trodde hun trengte å tilgi sin mor - og jeg fortalte henne noen detaljer rundt det jeg hadde fått vite. Hun knakk sammen i gråt. Alt stemte. Hun ble kristen en av dagene etter. Jeg har ikke kontakt med henne i dag, men etter leiren fikk jeg et kort fra henne der hun fortalte om en forvandling mellom henne og moren. Hun hadde klart å tilgi, og forsoningen hadde gitt dem ny glede over å være sammen.

For noen måneder siden fikk jeg epost fra en skjønn jente jeg har kontakt med kun via mail. Jeg har aldri truffet henne. Hun fortalte om sin lille niese på 9 måneder, som lå på sykehuset med svikt i flere organer. Legene trodde hun ville bli hjerneskadet og hun kjempet for livet. Det var stor sannsynlighet for at hun ville dø. Min venn er ikke troende, men nå trengte familien at noen ba. Jeg kjente meg ydmyk og samtidig redd for hva som kunne skje med den lille. Jeg begynte å be og mens jeg ba fikk jeg en sterk overbevisning om at dette ville gå bra. Jeg sendte rundt meldinger og mail til venner og bekjente om de ville være med å be for jenta. Underveis fikk jeg mail fra tanten hennes igjen, om at operasjoner ikke var vellykket og at det så dårlig ut. Det gjorde meg motløs i noen minutter, men deretter vokste det frem en kamplyst. Jeg nektet å gi opp og jeg ba Gud om å gjøre henne helt frisk.
For noen dager siden fikk jeg tilsendt et bilde av den lille jenta. En nydelig, frisk og livsglad jente. Helt helbredet, alle organene er nå friske. Legene forstår ikke hva som har skjedd. Hun fikk ingen hjerneskade - og hun vant over døden.

Da jeg var yngre var det populært med armbånd som det sto "WWJD" på. Bokstavene sto for "what would Jesus do?" og var en påminnelse om å tenke etter hva Jesus ville gjort i situasjoner vi befinner oss i. Jeg likte å gjøre ting litt annerledes, så jeg gikk med et armbånd som ikke så mange andre hadde. På mitt sto det "PUSH" - "pray until something happens".De fire bokstavene har fulgt meg i årevis og selvom jeg ikke lenger går med armbåndet, tenker jeg ofte på det. Bønn er viktig for meg, det er jo ikke noe mystisk med det, det handler bare om å prate med Gud - hverken mer eller mindre.

Jeg har mye jeg ber om og jeg nekter å gi opp. Ofte blir jeg mint om "push", som også kan oversettes til "dytt" - og jeg kan nok av og til dytte litt på Gud, bli utålmodig og ivrig etter et svar, noen ganger på grensen til amper - men de bønnene er også fulle av kraft. Ofte får jeg ikke svar, bare stillhet, - ofte får jeg et annet svar enn jeg ønsket meg, men noen ganger får jeg også de svar jeg håper på. Men tross mange skuffelser og tross at vi ikke alltid forstår hvorfor svaret uteblir, så kan jeg likevel ikke la være å tro, la være å kjempe i tillit til ham som så mange ganger før har ordnet opp og hjulpet.

Dette er noe av det jeg har opplevd at Gud kan gjøre. Bønnens kraft er uendelig mye større enn vi kan forstå.

Tror du ikke Gud hører din bønn? Tror du han bare vender seg vekk? Svar kommer, selvom det drøyer. Tro meg. En gang bestemte jeg meg for å be for et menneske som var på ville veier, men som innerst inne hadde et ønske om å være kristen. Han klarte det bare ikke på den tiden. Det tok 15 år i bønn før jeg fikk mitt svar, men det var verdt det.

Bare Gud vet timen, minuttet, sekundet for ditt svar. Noen ganger sier han nei, andre ganger sier han vent, ikke nå eller ja, med glede. Men hvorfor minner Gud oss om å be for noen? Han kunne jo bare fikset det selv? Sant, men Gud er en Gud som ønsker å lære oss, Han ønsker å forme oss, styrke vår tro og tillit til ham. Og gjennom bønn og det å klamre oss til ham, er vi nødt til å stole på han som vet best. Og han vet virkelig best - hadde jeg fått "ja" til alt jeg har bedt om opp igjennom, hadde jeg for det første vært gift med feil mann opptil flere ganger, og jeg hadde levd et liv fullstendig på villspor. Min tillit til ham vokser og vokser, og det til tross for all smerte og sorg jeg har opplevd i mitt liv.

Tror du ikke Gud kan bruke deg? Han har brukt meg, - en jente full av sår og skrammer, en jente som absolutt ikke er en som liker å fremheve seg selv, jeg føler meg ofte liten og svak, en av Guds minste. Men jeg prater mye med Gud. Gud både kan og vil bruke deg, om du lar ham. Veldig ofte bruker han faktisk disse menneskene som føler seg så veldig små og ubrukelige.

Kanskje kan du også huske på de fire bokstavene neste gang du har lyst til å gi opp. PUSH! Ikke gi opp. Dytt - og be - helt til noe skjer.
                                                                  Klem,

På hans nivå

For en tid tilbake var jeg i en jobb der jeg kom svært tett innpå mennesker i vanskelige livssituasjoner. Mest voksne, men noen unntak var det.
En dag banket det på kontordøren min, og noen lurte på om jeg kunne ta en samtale med en liten gutt på 9 år. Han var redd. Mamma`n hans lå på intensiven med alvorlig lungeinfeksjon, men livet hennes var nå utenfor fare. Det hadde ikke gutten helt skjønt enda. Han hadde bare mamma`n sin og levde enda i frykt og var svært urolig.

En times tid senere, tok jeg i mot en spak, sky og sorgtung gutt. Vi satt der overfor hverandre på kontoret. Han kikket ned på hendene sine som om de var det mest fascinerende han hadde sett på lenge, mens jeg bøyde meg ned mot ham, og prøvde å møte blikket hans.
Jeg prøvde snakke med ham, prøvde nå inn, men det nyttet ikke, han var taus. Jeg tenkte i mitt stille sinn at dette går bare ikke, og begynte be Gud om hjelp. Hvordan i alle dager kunne jeg klare dette selv, gutten var helt låst overfor meg. "Gud, hjelp meg å nå inn til denne gutten...kan du gi meg noen lure tanker, Gud?"

Etter en stund i stillhet, slo det meg at kanskje jeg virket litt "skummel", og signaliserte avstand, der jeg satt i min hvite "uniform". Jeg fikk en tanke, som jeg er overbevist om at var Guds svar på min bønn, jeg hadde mest sannsynlig ikke klart å tenke ut noe så smart på egen hånd.

Jeg ba gutten vente i noen minutter, gikk ut og tok av meg de hvite klærne, og kom tilbake i mine egne.
Han kikket på meg, og smilte. "Bedre nå?" spurte jeg. "Mm-mm", han nikket, og rettet seg opp i stolen. Han bekreftet deretter at det var skummelt med oss hvitkledde og at ikke alle han hadde møtt på sykehuset hadde vært like hyggelige. Han kjente seg tryggere nå. Jeg var på hans nivå.

Jeg fikk igjen en påminnelse om viktigheten av å møte mennesker der de er, ikke der jeg er eller der jeg tror eller ønsker noen skal være. Å være på likt nivå med den du skal snakke med, er alfa og omega. Og jeg fikk en bekreftelse på det Gud har sagt, at Han vil gi oss rette ord i rett tid - og at for å "vinne" noen, skal vi på deres nivå.

Den lille gutten og jeg fikk en fin prat. Vi tok oss like godt en tur ut i solen og pratet mens vi gikk, og snakket minst like mye om den lille kaninen hans og om onkelen som pleide ta ham med på fisketurer, som om mamma`n hans som var syk og svak.
Jeg fikk en klem da han forlot meg, litt gladere, litt mindre redd og litt mer tro på at mamma`n hans faktisk kom til å overleve. Og det gjorde hun.


                                                     
                                                                Klem,

♥ Flere som ønsker å følge bloggen min har sendt mail og gjort meg oppmerksom på at jeg har noe tull med følger-funksjonen min. De klarer å registrere seg, men blir ikke synlige blant medlemmene. Jeg får også opp at jeg har x antall flere følgere enn de som vises. Jeg sjekker opp i det. Inntil videre ber jeg dere prøve med jevne mellomrom å legge dere til, både på "følg"-knappen øverst på siden og via bolken til venstre med bilde av alle følgere. Det er antakelig en av dem som ikke funker. Tusen takk for info og oppklaring for meg :) (Noenganger irriterer Blogger vettet av meg!) Hvis noen vet hvordan dette kan løses, blir jeg veldig takknemlig for innspill! :)

♥ Dagens anbefaling: Har du mange spørsmål rundt det å være kristen? Har du sett Vårt Lands nett-serie som heter "Omvend meg"? Du finner den her og den er verdt å sjekke ut!

Et annerledes svar

Min lille kom løpende med en liten trekiste som hun samler hemmeligheter og skatter oppi. Hun roper til meg "mamma, mamma, jeg har nok noe du vil ha oppi her!" "Ja, få se, da, lille venn." Hun åpner med stor iver, og oppi der har hun lagt to små leke-cupcakes. "Hvilken vil du ha da, mamma? Den rosa eller den brune?" Jeg tenker meg selvsagt veeldig nøye om, syns i grunn begge ser unektelig fristende ut, og sier til slutt at jeg vil ha den brune fordi jeg er så gla i sjokolade.
Hun gir meg den rosa, med et stort smil om munnen og et lurt glimt i øyet. "Den brune..." sier jeg, litt små-snurt.
"Nei, mamma, den får du ikke". Jeg minner henne om at hun faktisk spurte meg hvilken jeg ønsket meg, og da svarer hun følgende: "Men mamma...Jeg vet jo du ville ha den brune. Jeg gir deg den rosa likevel jeg. Fordi det er den som faktisk er best, skjønner du - og dessuten, jeg vet jo at du liker rosa også så godt!"

Har du noengang ønsket deg en ting, men fått noe annet som kanskje lignet litt, enda giveren hadde fått tydelig beskrivelse av hva du ønsket deg? Hva skjer da? Blir du skuffet, sint eller lei deg? Eller kanskje blir du overrasket og klarer faktisk å glede deg over at giveren har tenkt litt annerledes enn deg?

Jeg har opplevd det mange ganger. Mest i forhold til Gud. Jeg har bedt til Gud - og sagt "vær så snill, Gud, kan du gi meg....jeg vil så gjerne ha...vær så snill...".. Noen ganger har Gud sagt ja og velsignet meg med oppfylte drømmer. Andre ganger får jeg et midt-i-mellom-svar, som "vent", "tiden er ikke inne, du er ikke klar". Men veldig ofte har han også sagt klart og tydelig "nei". Det er rimelig kjipt å innse, og som regel bruker jeg da altfor mye tid på irritere meg. For jeg forstår ikke svaret Hans. Vil han meg ikke bare godt, da? Og alt jeg ber om og ønsker meg er vel godt for meg? Eller...?

Jeg har, sakte men sikkert, forstått at Han har sett lenger enn meg, Han har sett et utfall jeg ikke tenkte på  - og Han lærer meg noe med måten Han svarer på.
Mer enn èn gang har jeg endt opp med å være takknemlig for at svaret ble "nei". Jeg kunne virkelig ha gått fullstendig under av å få innfridd noen av disse ønskene og bønnene til Gud.

I stedet har Gud altså sett lenger enn meg. Igjen og igjen erfarer jeg det, og omsider tror jeg at jeg har lært såpass at nå kan jeg like godt slippe kontrollen jeg vil ha, og overlate det hele til Ham. Jeg fortsetter å be og jeg fortsetter å ønske, men jeg tror ikke lenger at jeg er den som alltid vet hva som er best for meg. Det finnes en som vet bedre. Jeg ser det bare ikke - ikke akkurat da.

Akkurat som min lille datter, som ga meg noe annet enn det jeg traktet etter - fordi hun mente den andre var så mye bedre, for meg - ja, sånn, akkurat sånn er Gud også.
Og det syns jeg er utrolig fascinerende....


                                                     Klem,

Et barns bønn

I Afrika ble det født enda et lite barn den kvelden. Legen på fødeavdelingen var sliten. De hadde gjort alt de kunne, men alenemoren døde under fødselen. Og nå satt han der, helt fortvilet, med et lite prematurt barn, og storesøsteren på 2 år. Foreldreløse.

Selvom de bodde ved ekvator, var det kaldt om nettene. Den lille trengte varme, men det fantes ikke strøm og forholdene var enkle. De hadde en varmeflaske de brukte for å varme små barn, men den siste tilgjengelig var sprukket. Sykepleieren var fortvilet. "Hva gjør vi nå?" Det var langt til nærmeste apotek, og de fikk ikke kjøpt en ny. Om ikke den lille fikk varme fra et sted, ville han ikke overleve.

De la den lille babyen så nær ilden som mulig - og sykepleieren la seg til å sove mellom døren og babyen, slik at han unngikk trekken. Legen dro til barnehjemmet. Han skulle som vanlig avslutte dagen der, sammen med barna, i bønn. De snakket litt om hva de skulle be om, og legen nevnte barna. En nyfødt med livet i fare, og en 2åring som var redd fordi mamma var borte. Han nevnte også varmeflasken.

Mens de satt i ring, bøyer Ruth på 10 år sitt hode. Hun ber høyt og tydelig:

"Kjære Gud. Send oss en varmeflaske er du snill, sånn at babyen kan overleve. Og du, Gud, mens du er i gang, kan du ordne med en dukke til jenta som mista mamma`n sin også? Bare sånn at hun vet at hun er elsket!"

Legen kjente mismodigheten stige, for han trodde virkelig ikke at Gud kunne gjøre dette. Ingenting er umulig for Gud, står det i Bibelen, men det finnes vel grenser? Den eneste muligheten for å få svar på en slik bønn, var om noen sendte en pakke fra legens hjemland USA. Men hvem ville finne på å sende en varmeflaske ned til varmeste ekvator?

Neste morgen gikk legen på jobb som vanlig. Litt utpå dagen fikk han beskjed om at det sto en bil utenfor hjemmet hans. Da han kom dit, var bilen kjørt, bare en stor 10 kilos pakke sto igjen utenfor døren.  Han kjente tårene presse på, fant ut at denne ønsket han ikke åpne alene. Han fikk tak i barnehjemsbarna, så de kunne være med, og like etter kikket 30 par spente øyne på pakken foran dem.

På toppen lå det t-skjorter og bukser i forskjellige farger, noen pakker med bandasjer, rosiner, tegneblokker.... Barna gjorde store øyne da legen trakk opp enda en ting. Legen begynte gråte, kunne dette være mulig? Barna fikk se en flott og ny varmeflaske!

Da roper Ruth, full av fryd: "Når Gud sender en varmeflaske, har Han sikkert sendt en dukke også!"

Hun hiver seg over pakken, roter litt rundt, og trekker opp en nydelig dukke! Hun stråler av glede. Hun hadde aldri tvilt.

Hun ser opp på legen og sier: "Kan jeg få lov til å gå sammen med deg til jenta og gi henne dukken?Sånn at hun får vite at Gud elsker henne?"

Pakken hadde vært underveis i 4 måneder. Det var legens tidligere søndagsskoleklasse som hadde sendt den. De hadde lyttet til Gud og pakket en varmeflaske, - selv til varmeste ekvator. Og en av jentene hadde lagt nedi en av sine dukker.

4 måneder tidligere... for at en 10årig jente i Afrika skulle få svar på sin bønn.

(Dette en sann historie, fortalt av en misjonær - og fritt gjengitt av meg)  

                      

                                                           Klem, 

Opp igjen!

Se for deg dette scenarioet. En varm, solfylt sommer-lørdag. I en av de idylliske sørlandsbyene kryr det av mennesker på torvet utenfor det store kjøpesenteret. Klokken er "midt på dagen".
Der kommer det ei jente løpende. Hun ser ut som hun kommer rett ut fra Grease-musikalen, med flagrende knekort 50tallskjole, lang svaiende hestehale og med hvite pumps. Hun smiler og roper navnet på en venninne hun tydeligvis har sett litt lenger fremme. Skoene er nye, fine....men ikke beregnet til jogging.
Dunk!!
Der ligger hun, så lang hun er. På asfalten utenfor kjøpesenteret, der folk sitter på rekke og rad på benkene og nyter sine dryppende is. Alle blikk er rettet mot henne. Noen kniser, andre bare stirrer - og stirrer. Den flagrende kjolen med det vide skjørtet har, av en eller annen grunn, i fallet, trukket seg oppunder armene....så der ligger jenta og viser mye mer av kroppen sin enn det som noensinne var ønsket. Stompen står til værs i det hun prøver iherdig å komme seg opp fra asfalten, men hun blir liggende i smerter. Blodet renner fra legger, lår og hender. I det hun klarer snu seg rundt, viser hun ikke lenger bare trusen, men også hele bh`n og hun prøver panisk å dra kjolen nedover...
Det er da de kommer, det eldre ekteparet...De stopper, kikker ned på henne og roper høyt: "Makan! For en skam!", før de går videre, tilsynelatende fornøyde med å ha trykket jenta litt lenger ned.
Jenta reiser seg igjen. En ukjent fyr (som sikkert likte undertøyshowet) kommer ruslende bort og gir henne en hjelpende hånd, før hun hinker vekk fra åstedet og hjemover. Den fine lørdagen var ikke fullt så fin lenger. Bare pinlig.

Vi mennesker ramler til stadighet. Jeg plukker stadig opp barna mine, der de ligger som bylter og vræler fordi det var skummelt å ramle, eller fordi fingeren har fått seg en skrape. "Opp igjen!" sier vi med et smil. "Dette går så fint så!" Så blåser vi det vonde på fingeren vekk, setter på et plaster, og livet er igjen så bra. Vi ramler, og vi reiser oss igjen. Stort sett.

Gikk det bra med deg, da du ramla på trynet, midt i livet? Gikk det bra med deg, da du kjente at du knapt klarte å komme deg opp igjen? Gikk det bra da du kjente at det du gjorde var helt feil og skulle aldri vært gjort? Var det noen som rakk ut en hjelpende hånd og sa "opp igjen, dette går bra"?
Jeg har ramlet mange ganger. Så til de grader på trynet. Har plumpa så saftig uti, angret på ord som er blitt sagt, handlinger som er gjort, jeg har slått meg og hatt det vondt. Noen ganger har noen kommet løpende mot meg, trøstet og sagt "opp igjen!", andre ganger har jeg ligget der, som en bylt, helt alene og prøvd finne krefter til å reise meg. Det verste er når noen, av en eller annen grunn, trøkker meg lenger ned.

I sånne perioder i livet, der jeg har ramlet så kraftig at jeg knapt kommer opp igjen, så har jeg funnet ut at det beste kan faktisk være å bare bli der - en stund. Kreftene til å reise seg er uansett ikke til stede, men jeg klarer som regel karre meg litt opp - på kne. I bønn, til en som hører, til en som vet hvordan det er å ramle, hvordan det er å ha vondt, hvordan det er å få alle blikk på seg - hvordan det er å kjenne på skammen. Og så, når alt gruff er utøst fra mitt hjerte, reiser jeg meg igjen. Litt sterkere, tross alt.

Det viktigste er ikke når, hvor eller hvordan du reiser deg, men at du reiser deg. Igjen og igjen.


(....Åja, og den jenta utenfor kjøpesenteret. Det var forresten meg det...)

                                                           Klem,