Dager med frykt

"Jenta mi! Hvor er du?" ropte jeg, idèt jeg løp rundt for å se etter henne. Hun var 2 år, likte å gå sine egne veier for å utforske verden - akkurat som mamman sin. Vi var på familietreff i Oslo, i en bydel jeg aldri før hadde vært og var langt fra kjent i. En stor jernport tronet foran huset og skulle til enhver tid holdes stengt.
Jeg løp inn, opp og ned alle trappene i det 3etasjes huset, kikket inni skap og under senger - hun var borte.
Jeg løp ut i hagen og møtte glade, selskapelige mennesker. Fikk dratt med meg mannen og resten av mine nærmeste - og vi løp mot porten.
                Den var åpen...

Frykten som bredte seg i meg kan bare ikke beskrives. Jenta mi var borte. Rett utenfor porten var det bilvei, og jeg så henne ikke noen steder. Flere ble med for å lete, og tusen tanker fòr gjennom hodet mitt mens jeg løp alt jeg kunne den ene veien. Mannen løp den andre veien. Noen løp en tredje vei, og noen tok bilen. Sånn spredte vi oss rundt i hele området, mens vi holdt telefonkontakt med hverandre underveis. Jeg ble til og med helt irrasjonell oppi det hele, og skulte stygt på mennesker som gikk forbi.
Jeg ropte navnet hennes gang på gang, stoppet for å lytte, men det var stille. Bare suset fra biler eller bråk fra naboer som styrte med ting utenfor husene sine.

Panikken grep meg. Tenk om noen hadde tatt henne? Hun er jo sånn en nydelig liten jente. Tenk om hun var blitt påkjørt? Tenk om hun sitter fast, har ramlet, skadet seg...Og sånn fortsatte mine tanker. Ikke så rart. Vi var i Oslo, langt vekk fra vår lille sørlandsby, og min lille skatt var forsvunnet.

Jeg knakk sammen da jeg snakket med andre letende underveis, som ikke fant henne. Tårene presset på. Mannen min holdt å kontakte politiet. 20 minutter var gått. Ingen jeg traff på min vei hadde sett den lille jenta med det lange håret og den lyserosa kjolen. Jeg bråstoppet i et veikryss. Frem, til venstre eller til høyre. "Gud, hvor går jeg nå?" ropte jeg. Jeg kjente meg trekt mot venstre, en rar følelse. Og jeg løp. Helt utslitt ropte jeg navnet hennes igjen mens tårene rant. Et lystig tilsvar kunne brått høres i det fjerne. "Mamma, kom og se!" "Er du der?" ropte jeg tilbake. "Ja, mamma, jeg sitter i hagen, de har kaniner! Kom, mamma!" Jeg løp inn i en hage og fant min lille jente sittende ved et kaninbur, skitten og fornøyd, uvitende om all frykt hun hadde forårsaket. Gleden og lettelsen ved å finne henne kan nesten ikke beskrives. Jeg holdt henne tett inntil meg, løftet henne opp og løp ut på veien for å fortelle nyheten til de andre.

Historien endte godt, men den får meg til å minnes og tenke på frykten.
Den frykten - som så mange ganger kan styre livene våre, ta fullstendig overhånd i det daglige, gjøre oss handlingslammet, redde for mennesker, enkelte situasjoner, sosiale settinger - og frykten som kommer brått og uventet. Har du vært der? Det har jeg. Jeg var fullstendig styrt av frykt i en periode av mitt liv. Enda er jeg en fryktsom, engstelig sjel og enda er det områder jeg jobber med. Men Gud sier: "Frykt ikke, for jeg er med deg. Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud. Jeg er den som hjelper deg og holder deg oppe.."(Jes.41, 10) Visste du forresten at ordene "frykt ikke", står hele 365 ganger i Bibelen. Det ble en vekker for meg. En daglig påminnelse fra Gud om å leve et liv i tillit til Ham.

Også tenker jeg på gleden og lettelsen, som kommer når det vi fryktet ikke skjedde. Og det er jo slike dager det er flest av, tross alt  - dager der alle våre bekymringer og all vår frykt IKKE skjedde likevel.
Jeg tror vi alle har vært der. Og vi kommer der, gang på gang. Frykten og lettelsen... - hånd i hånd.
På dager der frykten herjer som verst, er det godt å vite at vi har en å lene oss til, en som daglig minner oss på at Han er større enn vår frykt, Han er den som holder oss når hele verden føles som en skummel plass å være.
Jeg ønsker deg en dag full av glede, håp og forventning.
                           
                                                                   Klem,

Betydningen av et smil

Da jeg var liten husker jeg at en lærer skrev følgende ord til meg i det jeg kalte for "minneboken" min, en samling av hilsener fra store og små. "Smil til verden, og verden smiler til deg". I ettertid har jeg hørt dette flere ganger, men ofte tenkt på det som altfor vanskelig når dagene absolutt ikke innbyr til å smile, og dessuten - for en klisjè! Men mon tro om ikke det er en viss sannhet i det likevel?

For noen dager siden hadde jeg en "ikke-akkurat-super"-dag, og ofte blir det vanskelig å gjøre noe som helst fornuftig når alt bare er rot i hodet. Det hjelper som regel om jeg kommer meg ut og går litt, og går jeg lenge nok, så hender det også at noe "letter".

Denne dagen surret jeg bare rundt i nabolaget, forbi skole, barnehager og innom butikken. Ingen mål med min ferd, den ble bare til mens jeg gikk. Det som var så rart, var at mens jeg gikk der og surret i min egen lille verden, merket jeg meg at dem som passerte meg nikket og sa hei, mens andre møtte blikket mitt med varme smil. En liten gutt satt i hagen sin og ropte ut "hei på deg, hva heter du?". Vi pratet en liten stund, og hadde en ytterst dyp samtale om alle de gule og oransje-prikkete dinosaurene han mente bodde under verandaen. Det spredte seg et snev av glede i meg. Men så rart, tenkte jeg, dette var jo mer enn normalt, var det ikke?

Har du hatt sånne dager, der du lurer på hvorfor alle de som vanligvis haster forbi, med lepper som knipes stramt sammen eller med blikk som går ned i bakken i dèt man passerer hverandre, plutselig smiler stort og har åpne blikk rett på deg? Har verden forandret seg?

Jeg var overbevist om at jeg hadde ett eller annet festlig midt i fleisen som gjorde at disse menneskene ga sånn respons den dagen, og det første jeg gjorde da jeg kom inn døren var å sjekke i speilet. Så sto jeg der i gangen, da, og lette etter den flekken jeg trodde jeg hadde på nesen, etter maling i håret eller mascarastriper under øynene... Utrolig nok fant jeg ikke noe rarere enn normalt. Det jeg derimot la merke til var at ansiktet mitt var mildt og smilende. Jeg hadde glade øyne. Det slo meg at jeg selv hadde gått rundt og smilt, uten å være klar over det. Kunne det være derfor folk smilte tilbake?

På en nokså kjip dag hadde jeg hatt et smilende ansikt, til tross. Rart kanskje, men på den annen side... Før jeg gikk ut hadde jeg hatt en lang stund i bønn der jeg fikk "lagt fra meg" mye hos Gud. Lovsangen hadde stått på full guffe mesteparten av dagen. Jeg forsto der og da at jeg var blitt preget av dette. Verden hadde ikke forandret seg. Jeg var derimot forandret, og det var synlig.

Ikke alle dager er like. Heldigvis. Og det er en tid for alt. Noen dager klarer vi kanskje ikke smile og det  må være helt i orden. Men å være bevisst på hva man fyller seg med, er kanskje ikke så dumt likevel - for det man tar inn, er det som også går ut. Å la Gud få prege sinnet ditt, la Gud få overta det du drasser på, kan gjøre mer med deg enn du aner. Å smile til noen, betyr veldig ofte et smil tilbake - og et lettere sinn kan fort bli utfallet. Selv legger jeg alltid merke til mennesker som smiler, og et vakkert smil, et smil der øyne og munn er samstemte, er ofte nok til å smelte mitt hjerte og gjøre meg glad. Dager fulle av smil er fantastiske.Vi er jo alle som speil. Vi speiler hverandre, og vi preger og påvirker hverandre. Hvor lett er det å være sur når den andre er smørblid? Hvor lett er det å være gla, når en hissigpropp trykker deg ned? Kanskje det kan være lurt å faktisk anstrenge seg litt for å prøve å smile. Det frigjør dessuten endorfiner, har jeg hørt, og endorfiner er et hormon som gir en følelse av glede...Mon tro om det å smile kanskje er et valg man kan ta? Kan man velge om dagen skal være "ikke-akkurat-super" eller om den skal være fin? I såfall velger jeg meg det siste, og mitt håp er at jeg vil kunne speile noe av Guds mildhet, litt oftere, slik jeg antakelig gjorde denne dagen - ved å smile.

Så ønsker jeg deg en skjønn dag, full av glede, godhet og mange smil.

                                                                   Klem,

En spire av glede

"Mamma!....Mamma?!" Jeg kikket opp. Der var stillheten brutt. Jeg lå rett ut på sofaen, prøvde hente meg inn i 5 minutter. En liten jente sto og trippet og hadde tydeligvis noe på hjertet. "Mamma, hva gleder du deg til?" spurte hun, veldig forventningsfull og samtidig helt sprekkeferdig. "Jeg vet faktisk ikke" svarte jeg stille og så antakelig trist ut. Sannheten var jo slik, jeg klarte ikke tenke ut en eneste ting jeg faktisk gledet meg til. Sånn er det nesten aldri.

"Hva med deg, da, lille jenta mi? Hva gleder du deg til?" Da bare boblet det over. Hun sto og spant rundt på gulvet i dèt hun ropte ut hvor mye hun gledet seg til bursdagen sin, og hvor mye hun gledet seg til å leke på stranden, til å plukke blomster om sommeren, til å få besøk av både den ene og den andre, også gledet hun seg så til å leke med kattene uti hagen.
Hun sprudlet. For en kontrast til mamman sin, tenkte jeg - og smilte så godt jeg bare kunne. Etter å ha pratet masse om disse tingene, spurte hun igjen - "men du, da, mamma? Hva gleder du deg egentlig til?"

Det var da det slo meg. Det hun nettopp hadde ramset opp, var i mine øyne nokså små ting, men hun holdt på å hoppe i taket av dem. Så nydelige barna er, som kan finne sånn en stor glede i de små, hverdagslige ting...

Jeg måtte likevel tenke meg nøye om for å klare å komme på noe. Jeg kikket ut av vinduet, på de vakre hestene rett utenfor, på plantene som klatrer oppetter terrassen og som har begynt å spire, på fuglene som satt og kvitret og nippet til maten vi har hengt ut...og jeg kjente at dette er ting jeg gleder meg over. Også gleder jeg meg til å ha ferie sammen med familien, og ikke minst å planlegge den..og til å nyte våren ved sjøen....de vakre strendene...lukten av blomstene...

Jeg snudde meg mot jenta mi igjen og sa dette som jeg hadde kommet på. Da strålte hun opp og sa "jeg gleder meg, og du gleder deg, mamma!"Og det var jo sant... Min lille jente på snart 4 år, hadde funnet frem noe av håpet i meg igjen, håpet om våren, sommeren - bedre tider  - og funnet frem fokuset igjen - på de små ting i hverdagen, som det er verdt å glede seg over, og som jeg ikke ønsker skal bli overskygget av vonde, vanskelige ting. Nok en gang har et av barna mine lært meg og minnet meg om hva som er viktig i livet...

Da hun spratt av gårde, lykkelig og på vei ut i solen, ropte jeg etter henne med tårer i øynene "takk, jenta mi" - men da var hun allerede ute og løp av fryd etter kattene...Hun gledet seg over de små tingene.
Og det skal jeg også prøve på....så godt jeg bare kan.

                                                                      Klem,