En spire av glede

"Mamma!....Mamma?!" Jeg kikket opp. Der var stillheten brutt. Jeg lå rett ut på sofaen, prøvde hente meg inn i 5 minutter. En liten jente sto og trippet og hadde tydeligvis noe på hjertet. "Mamma, hva gleder du deg til?" spurte hun, veldig forventningsfull og samtidig helt sprekkeferdig. "Jeg vet faktisk ikke" svarte jeg stille og så antakelig trist ut. Sannheten var jo slik, jeg klarte ikke tenke ut en eneste ting jeg faktisk gledet meg til. Sånn er det nesten aldri.

"Hva med deg, da, lille jenta mi? Hva gleder du deg til?" Da bare boblet det over. Hun sto og spant rundt på gulvet i dèt hun ropte ut hvor mye hun gledet seg til bursdagen sin, og hvor mye hun gledet seg til å leke på stranden, til å plukke blomster om sommeren, til å få besøk av både den ene og den andre, også gledet hun seg så til å leke med kattene uti hagen.
Hun sprudlet. For en kontrast til mamman sin, tenkte jeg - og smilte så godt jeg bare kunne. Etter å ha pratet masse om disse tingene, spurte hun igjen - "men du, da, mamma? Hva gleder du deg egentlig til?"

Det var da det slo meg. Det hun nettopp hadde ramset opp, var i mine øyne nokså små ting, men hun holdt på å hoppe i taket av dem. Så nydelige barna er, som kan finne sånn en stor glede i de små, hverdagslige ting...

Jeg måtte likevel tenke meg nøye om for å klare å komme på noe. Jeg kikket ut av vinduet, på de vakre hestene rett utenfor, på plantene som klatrer oppetter terrassen og som har begynt å spire, på fuglene som satt og kvitret og nippet til maten vi har hengt ut...og jeg kjente at dette er ting jeg gleder meg over. Også gleder jeg meg til å ha ferie sammen med familien, og ikke minst å planlegge den..og til å nyte våren ved sjøen....de vakre strendene...lukten av blomstene...

Jeg snudde meg mot jenta mi igjen og sa dette som jeg hadde kommet på. Da strålte hun opp og sa "jeg gleder meg, og du gleder deg, mamma!"Og det var jo sant... Min lille jente på snart 4 år, hadde funnet frem noe av håpet i meg igjen, håpet om våren, sommeren - bedre tider  - og funnet frem fokuset igjen - på de små ting i hverdagen, som det er verdt å glede seg over, og som jeg ikke ønsker skal bli overskygget av vonde, vanskelige ting. Nok en gang har et av barna mine lært meg og minnet meg om hva som er viktig i livet...

Da hun spratt av gårde, lykkelig og på vei ut i solen, ropte jeg etter henne med tårer i øynene "takk, jenta mi" - men da var hun allerede ute og løp av fryd etter kattene...Hun gledet seg over de små tingene.
Og det skal jeg også prøve på....så godt jeg bare kan.

                                                                      Klem,