Fri til å leve

For noen dager siden var det en som sa til meg at han opplevde meg som fri. At en jeg ikke har kjent så veldig lenge karakteriserte meg slik, ble jeg både gla og takknemlig for. Likevel måtte jeg ta meg selv i å kjenne etter om det virkelig er slik. Er jeg så fri som jeg ønsker å være? Er jeg så fri som Gud ønsker jeg skal være? Er jeg til og med for fri på noen områder?

Konklusjonen min er at ja, jeg er fri - og jeg elsker å være det. Livet har nemlig ikke alltid vært slik og historien og bildene i mitt indre av en jente som var bundet, bærer jeg for alltid med meg. Hun kunne like godt ha vandret rundt med lenker rundt anklene, denne jenta som ikke lenger finnes, for det var slik det opplevdes. Hun var skadeskutt og bar på en sterk frykt for mennesker. Bundet av negative tanker om seg selv, og alt hun så i speilet var en mislykket, mindre pen jente. Å leve var skummelt. Det innebar så mange utfordringer, så mye som kunne gå galt. Hun var bundet av frykten for at noen skulle se hva hun bar på, bundet av frykten for å være svak og bundet av frykten for å gi slipp på kontrollen. Bundet, ikke fri - den gangen.

I dag finnes ikke den jenta lenger. Jeg ble fri. Men rundt meg observerer jeg mennesker som har samme lengsel som jeg hadde - etter friheten. Mennesker som tviholder på en fasade, livredde for at noen skal se hva som skjuler seg bak. Mennesker som kaver med selvforakt. Mennesker som blir forknytt fordi så mye i livet er tabu, så mye som må begrenses og dysses ned. Mennesker som bruker all energi på å klare å komme seg gjennom dagen, se bra ut, vise seg fra sin beste side, men som omtrent faller om når dagen går mot slutten. Mennesker som lider under andres kritiske blikk, skarpe ord og som ikke blir verdsatt nok for den de er. Mennesker som lengter etter mer i ekteskapet, mer berøring, mer anerkjennende ord, mer hjelpsomhet, mer evne til le sammen - og å lytte til hverandre. De lengter alle etter noe mer.

Jesus sier vi er skapt til et liv i frihet. Uten alt dette tunge som vi bærer på og drasser med oss, år etter år, dag etter dag. Han har bare gode ønsker for oss. Å leve i frihet, betyr derimot ikke å leve uten grenser eller i fri flyt, - det finnes sunne grenser å forholde seg til. Noen mennesker bruker sin sterke frihetsfølelse til å leve utsvevende, noe som lett kan føre bare til sorg, smerte og anger.

Hvor går veien fra et bundet liv til et liv i frihet? Den begynner hos deg. Du må selv ta valget om endring, om å våge å være sterk nok til å gjøre deg svak - overfor Gud og noen du har tillit til. Bær hverandres byrder, sa Jesus. Klok som bare det, for når vi bærer hverandres byrder, oppleves byrden som halvert.  Å åpne opp for noen, krever mot. Å brette ut livet sitt til alle og enhver er derimot uklokt, det kan rive deg ned og gjøre deg mer sårbar i prosessen enn det som godt er - men å dele med noen få fortrolige, vitner om sann styrke og ydmykhet.

Gud er en nådig Gud. Det finnes ingenting i ditt liv som han ikke kan fikse eller tilgi. Det finnes ingenting i ditt liv som gjør at han elsker deg mindre. Han elsker deg mer enn du noengang vil forstå. Du er helt perfekt, unik og vakker, og han ønsker å se deg blomstre, utvikle deg, leve i glede og frihet. Og det finnes en vei å gå mot friheten.
Ett valg, som er ditt alene - om å åpne opp - om å tilgi - om å tørre ta i mot nåden - om å bli bevisst på egne tanker og handlinger - et valg om å sette ord på det vanskelige, dine hemmeligheter - og tro meg, sannheten vil sette deg fri. Når Gud får skinne sitt lys over deg og i ditt hjerte, vil en indre helbredelse skje. Veien kan være lang, men er den ikke verdt det?
Jeg har gått den - og det er verdt det. Jeg går den i grunnen enda. Tør du si sannheten, være ærlig og ekte? Tør du ta det første skrittet mot det å bli fri? Det er opp til deg - jeg er overbevist om at du klarer det.
Men ta med deg Jesus på veien, han er den som virkelig setter fri. Fri til å leve.


                                                                    Klem,

En spire av glede

"Mamma!....Mamma?!" Jeg kikket opp. Der var stillheten brutt. Jeg lå rett ut på sofaen, prøvde hente meg inn i 5 minutter. En liten jente sto og trippet og hadde tydeligvis noe på hjertet. "Mamma, hva gleder du deg til?" spurte hun, veldig forventningsfull og samtidig helt sprekkeferdig. "Jeg vet faktisk ikke" svarte jeg stille og så antakelig trist ut. Sannheten var jo slik, jeg klarte ikke tenke ut en eneste ting jeg faktisk gledet meg til. Sånn er det nesten aldri.

"Hva med deg, da, lille jenta mi? Hva gleder du deg til?" Da bare boblet det over. Hun sto og spant rundt på gulvet i dèt hun ropte ut hvor mye hun gledet seg til bursdagen sin, og hvor mye hun gledet seg til å leke på stranden, til å plukke blomster om sommeren, til å få besøk av både den ene og den andre, også gledet hun seg så til å leke med kattene uti hagen.
Hun sprudlet. For en kontrast til mamman sin, tenkte jeg - og smilte så godt jeg bare kunne. Etter å ha pratet masse om disse tingene, spurte hun igjen - "men du, da, mamma? Hva gleder du deg egentlig til?"

Det var da det slo meg. Det hun nettopp hadde ramset opp, var i mine øyne nokså små ting, men hun holdt på å hoppe i taket av dem. Så nydelige barna er, som kan finne sånn en stor glede i de små, hverdagslige ting...

Jeg måtte likevel tenke meg nøye om for å klare å komme på noe. Jeg kikket ut av vinduet, på de vakre hestene rett utenfor, på plantene som klatrer oppetter terrassen og som har begynt å spire, på fuglene som satt og kvitret og nippet til maten vi har hengt ut...og jeg kjente at dette er ting jeg gleder meg over. Også gleder jeg meg til å ha ferie sammen med familien, og ikke minst å planlegge den..og til å nyte våren ved sjøen....de vakre strendene...lukten av blomstene...

Jeg snudde meg mot jenta mi igjen og sa dette som jeg hadde kommet på. Da strålte hun opp og sa "jeg gleder meg, og du gleder deg, mamma!"Og det var jo sant... Min lille jente på snart 4 år, hadde funnet frem noe av håpet i meg igjen, håpet om våren, sommeren - bedre tider  - og funnet frem fokuset igjen - på de små ting i hverdagen, som det er verdt å glede seg over, og som jeg ikke ønsker skal bli overskygget av vonde, vanskelige ting. Nok en gang har et av barna mine lært meg og minnet meg om hva som er viktig i livet...

Da hun spratt av gårde, lykkelig og på vei ut i solen, ropte jeg etter henne med tårer i øynene "takk, jenta mi" - men da var hun allerede ute og løp av fryd etter kattene...Hun gledet seg over de små tingene.
Og det skal jeg også prøve på....så godt jeg bare kan.

                                                                      Klem,

Gjennom alt

Noen dager har jeg bare lyst til å ligge under dynen - og bli der. Ikke stå opp, ikke møte verden, være alene. Jeg skal være ærlig og si at jeg har hatt det sånn i noen uker nå. Det har vært vanskelig å skrive, jeg har vært uinspirert og tom. Heldigvis vet jeg, av erfaring, at det snur, og heldigvis blir jeg faktisk nødt til å komme meg opp og møte verden, enten jeg vil eller ei. Det sørger mine skjønne små for.

Vanligvis deler jeg ikke så mye fra nåtiden i denne bloggen. Mest fordi nåtiden min, stort sett, er preget av mye glede og stabilitet. Jeg skriver om fortiden, fra år langt tilbake i tid, fra kapitler i livet mitt som er godt lukket, men som jeg har valgt å dele fra, fordi jeg har kommet meg gjennom og blitt sterkere av det, og fordi jeg har et håp om å gi håp videre til andre. Det går an å komme seg ut av fortvilelsens klør. Jeg skriver også i håp om at en der ute skal se litt av hvem Gud er og hva han kan gjøre, og i håp om at en der ute skal klare å gå noen skritt videre, på vei mot en ny og bedre tid.

I dag skriver jeg fra nåtid. Jeg er igjen rammet av prøvelser, og det er vondt. Som nevnt i andre innlegg er jeg langtidssykemeldt grunnet sykdom som ble kastet på meg for snart et halvt år siden. Jeg går jevnlig i behandling, og så langt er all behandling uten effekt. Det tærer - på meg, på familien min og på mitt sosiale liv. Jeg er veldig sliten og begynner stille spørsmål om fremtiden.

Så har vi de siste ukene også fått nye, store prøvelser kastet på oss, og vi må bare stå og ta i mot. Jeg har ropt til Gud, vært sint på Gud og har vekslet mellom fortvilelse, sinne og frykt. Jeg tror dessverre ikke vi blir fri fra prøvelser her på jord, de er av ulik karakter hver gang og kommer dessverre uventet og kan ikke styres. Det er lett å bli trist, men jeg tillater ikke negative tanker å slå rot - den tiden er forbi. Jeg klynger meg heller til håpet.

Hvor vil jeg med dette? Jo, jeg ønsker - midt i alt, å fortelle deg som leser at prøvelser ikke er konstante, selvom det kan føles slik. De har en begynnelse og heldigvis også en ende. Og prøvelser gir lærdom, ny styrke, visdom og nye perspektiver - det ser du kanskje ikke nå, men her snakker jeg av lang erfaring. I hver eneste situasjon, uten unntak, har jeg opplevd at Gud har vist sin omsorg - gjennom andre mennesker, gjennom hans ord, gjennom uventede velsignelser og gleder midt i alt, gjennom hendelser som umulig noen andre enn han kan stå bak.

Hadde det ikke vært for mine prøvelser i livet, ville jeg aldri ha sett hvem Gud virkelig er, og hva han kan gjøre. Hadde det ikke vært for mine prøvelser, ville jeg i dag ikke vært like sterk til å takle nye. Hadde det ikke vært for prøvelser, ville jeg heller ikke gjenkjent og satt stor pris på velsignelser. Hadde det ikke vært for prøvelser, hadde jeg ikke hatt evnen til å virkelig glede meg over det gode i livet.
Og jeg tror, fullt og helt på, at vi ikke får mer enn vi kan bære. Det er faktisk et av løftene Gud har gitt. Og jeg tror fullt og helt på at det ikke er Gud som pøser på med prøvelser, men han tillater dem noen ganger - for å bygge oss opp, for å få oss til å forstå verdien av å stole på ham, for å gjøre oss hele, for at vi skal tørre å gjøre oss svake overfor andre mennesker, for å få oss til å forstå livet på en annen måte, for å senere kunne hjelpe andre. Vi som lever med Gud, vi lever et spennende liv. Og vi er aldri alene med det vanskelige. Det er jeg takknemlig for.

Så kan vi sitte mange ganger og tenke, i ettertid, på alt som ikke gikk så bra - på alle utfall av prøvelsene som endte med bare triste ting. Prøvelser vi håpte vi skulle bli sterkere av, men som bare har gitt oss mer sorg. Ja, det skjer. Det har også skjedd meg, mer enn en gang. Noen ganger forstår jeg hvorfor det ble som det ble, men først lenge etter. Noen ganger får jeg aldri svar, og det finnes virkelig ikke en mening med alt som skjer. Det nekter jeg å tro. Det er, for eksempel, ingen mening i at noen du er gla i dør. Men å dvele ved alle spørsmålene, det suger bare energien ut av deg. Og uansett ditt utfall av dine prøvelser, så vil du, før eller siden innse at du har endret deg  - du har endret perspektiver, du har fornyet visdom, du sitter med en erfaring du kan hjelpe andre med, du har kjent på sorg og smerte og gleden vil kjennes større. Du vil på sikt bli styrket. Prøvelsene kommer vi gjennom, før eller siden.

Selv har jeg, grunnet prøvelser, blitt bevisst på det som mange tar for gitt. Alt vi har, som absolutt ikke  er en selvfølgelighet. Jeg takker for fjellene, for dalene - og for stormene han har fått meg gjennom..for hadde jeg aldri hatt problemer ville jeg heller aldri, aldri ha visst at Gud kunne løse dem og hjelpe meg ut av dem. Jeg ville aldri ha visst hva tro og tillit kan gjøre. Prøvelser har lært meg å stole på, ha tillit til ham, som gang på gang har dratt meg ut av vanskelige situasjoner. Han kan og vil gjøre det igjen. Det tror jeg på.

Og der er mitt fokus. Tross alt, og gjennom alt.

                                                                 Klem,
                                                                  

Fra åpne sår til arr - veien mot legedom

Fra min dagbok - og en svunnen tid...

"Jeg våger ikke, jeg tør ikke, jeg vil ikke, jeg klarer ikke... For hvordan skal jeg klare å sette ord på alt jeg kjenner inni meg? Hvordan skal jeg klare å gjøre følelser om til ord? Hvordan kan jeg våge å fortelle, uten å kjenne på skam, frykt, sinne, frustrasjon - og slike følelser jeg sier til meg selv at det er best å undertrykke. Hvem kan forstå? Jeg er overbevist om at ingen, ingen i hele verden kan forstå det jeg gjennomgår i livet mitt. Jeg er alene, og jeg må takle dette - alene. Jeg protesterer mot å åpne opp.Tror jeg.

Jeg skriker innvendig - alle svik, all smerte, alle sår - hvor kan jeg ta det ut? Jeg løper ut i skogen og hamrer løs på trærne. Jeg slår hardt, hardt - og får ut litt sinne og frustrasjon, men
noe har satt seg fast. Jeg synker sammen og lar tårene renne.
Å gråte er forløsende, det renser. Frykten er stor - frykten for mennesker, frykten for å ikke lykkes.
Jeg er kommet til et punkt der jeg innser at jeg trenger hjelp. Jeg klarer ikke bære dette alene mer, jeg klarer ikke late som om alt er i orden - og jeg innser at det er på tide å være sterk nok - til å gjøre meg svak."

Neste dag bruker jeg timer på å våge å ta en telefon. En person, som for mange år tilbake så lenger enn mitt ytre, mer enn jeg ønsket å vise - mer enn jeg fortalte med ord. Han var en som kunne hjelpe, fikk jeg vite. Jeg nektet for at noe som helst var galt. "Ring meg når du er klar" var hans respons. Jeg var ikke klar, alt inni meg strittet i mot, men jeg slo nummeret likevel. Jeg trengte ikke si mer enn "Hei, det er meg...", før han svarte "Jeg har ventet på at du skulle ringe". Det tok meg mange år å komme dit hen at jeg våget.

Der begynner min historie, min vandring mot legedom. Et valg, om å våge å gjøre seg svak. Et valg om å søke støtte hos et annet menneske. Det var det jeg trengte  - og å innse, at dette klarer jeg ikke lenger alene.

Vi gjør valg hver eneste dag. Når kvelden kommer kan vi sitte og reflektere over dagen. Noen valg var riktige, andre var feil. Sånn er det, og det gjelder både små og store ting.
Et av mine største valg i livet, var dette. Jeg valgte å søke hjelp. Jeg valgte å innrømme det et annet menneske allerede hadde sett.

Å sette ord på følelser kan være vanskelig. I starten. Etterhvert går det lettere. Å våge å gråte overfor et annet menneske, kan være tøft og ydmykende, men forløsende når du blir møtt med kjærlighet og forståelse.

Mange mennesker tror de må bære byrden alene. Slik jeg gjorde i mange, mange år.
Å velge å gå inn på legedommens vei, er å velge å stille seg selv sårbar, og å utfordre deg selv på nye områder. Å velge å gå inn på legedommens vei, er å velge vekk stoltheten, til fordel for ydmykelse og åpenhet. Å velge legedommens vei - er å velge hver eneste dag å tilgi - andre mennesker - og deg selv.

Jeg valgte legedommens vei. Hadde jeg ikke gjort det, ville jeg i dag vært fortapt. Jeg vet ikke om jeg hadde vært her.
Jeg valgte å gå den tøffe veien, i flere år, der jeg kjente livets bølger slo hardt mot meg, men jeg sto ikke lenger alene mot dem - jeg hadde noen å dele det med. En som kunne veilede, en som kunne lytte, en som var der for meg.

Hjertet fylles av takknemlighet - for at det finnes mennesker med nydelige, varme hjerter, og for at jeg har mange av dem i mitt liv.
Hjertet fylles av takknemlighet - for at Gud bruker disse menneskene for å hjelpe andre.
Hjertet fylles av takknemlighet - over at jeg nå, med mine åpne sår som sakte ble til arr, kan gi ut noe av min historie og kanskje, bare kanskje, kan jeg hjelpe noen som kjenner seg igjen....

Jeg håper, tror - og drister meg til å si, at jeg vet, at det å velge veien mot legedom, det å våge å åpne opp og få hjelp der du selv ikke klarer mer alene, - det er det beste valget du kan ta i dag.

Det finnes en helt annen fremtid enn den du ser for deg. Det finnes en fremtid fylt av legedom, håp, glede, frihet og fred. Sannheten vil sette deg fri - og det du sliter med i dag, den fortiden du bærer med deg, skal ikke definere deg som menneske - men være et springbrett mot en lysere fremtid. Om du bare våger - å legge vekk den styrken du tror du må ha til enhver tid - og velger å bruke din styrke til å våge å være svak...


                                                                  Klem,

♥ Som dere ser er min følgerfunksjon fortsatt borte. Jeg har gått noen runder på det, men velger å blåse i det. Jeg tror dessverre altfor mange har fokus på antall følgere, og der ønsker ikke jeg å havne.

Det som betyr noe for meg, er deres engasjement og tilbakemeldinger. Det er jo det som tyder på at dere faktisk leser det jeg skriver - og det er jeg veldig takknemlig for - og ydmyk i forhold til. Takk!

Det som derimot er leit, er at dere følgere ikke lenger får oppdateringer fra bloggen, og at jeg selv også har mistet min leseliste. Jeg har derfor lyst til å be dere om å svippe innom her i ny og ne, eller legge bloggen til i bloggrullen deres. Jeg fortsetter å skrive, jeg har så mye på hjertet. Så ordner det seg kanskje med en ny følgerfunksjon - en helt annen dag, der fremme. 

  

Velger du kjærligheten?

Nok en gang sitter han alene igjen på kjøkkenet. Tårene renner. Han er redd og fortvilet. Hun har tatt bilen og stukket av. Hun orket ikke mer av maset hans. Orket ikke snakke om det som likevel ikke kan løses. Det er for sent. For mye har bygd seg opp, for mye er uoppgjort, for mange ord har såret og satt seg fast. Det har gått for langt.

Han løp etter henne da hun dro. For tredje gang denne måneden. "Kan vi ikke prøve å snakke sammen?" ropte han, idèt bildøren smalt. Hun sendte ham et skarpt blikk, et blikk fullt av oppgitthet, irritasjon og sinne. Han gikk sakte tilbake, kikket inn til barna i frykt for at de hadde våknet av krangelen deres, og knakk sammen, oppløst i tårer.

Nå var det bare å vente på at hun kom tilbake. De hadde vært gift i 7 år nå, men noe gikk galt langs veien. Gode ord har gått over til sårende ord. Varme blikk er gått over til skarpe blikk. Oppmuntring er gått over til kritikk. De klarer ikke finne tilbake til gleden de delte da de giftet seg.
Han har begynt å se så mange feil ved henne. Hun er lei av at han ikke forstår. De river hverandre ned, i stedet for å bygge opp.
Begge begynner de å trekkes mot andre. Andre som kanskje kan forstå, som kanskje har noe av det de savner hos hverandre. Det er lett å søke anerkjennelse andre steder, det er lett å bli betatt.

Hun kommer tilbake etter flere timer. I stedet for en omfavnelse og et ydmykt blikk som ber om tilgivelse, sier hun hardt, at denne gangen er det nok. Nå nytter det ikke mer, ekteskapet trenger å fikses - eller avsluttes. De står på valg.

Hvilket valg tar de? Det gjenstår å se.

Jeg har selv vært i vanskelige, usunne forhold. Forhold som river ned den du er. Det er lett å bli blind og ikke se, det andre ser, lett å bli døv for det du innerst inne vet - om du lytter til hjertet ditt. Jeg så ikke da - men heldigvis i tide, og jeg gikk. Men noen ganger er det verdt å kjempe, viktig å kjempe, viktig å ta vare på det dere har. Et ekteskap inngått i kjærlighet.
Det er mye vondt å se mellom ektefeller. Det er så mye som ikke snakkes om der hjemme, så mye det er vanskelig å sette ord på, så mye som har gått galt. Så mange som lurer på hvorfor de enda holder sammen. Så mange som syns det er en bragd om de har klart å holde sammen i over 5 år. Og kanskje er det det, for noen?

Gud gråter. Han ser, hvordan de kaver, hvordan de stikker hverandre, hvordan de rakker ned på hverandre og sårer hverandre. "Kom til meg, dere som strever" - roper han, i håp om å nå inn. "Jeg vil gi dere hvile, jeg vil hjelpe dere videre - om dere lar meg!" Hvordan kan Gud hjelpe med noe som helst? undrer de seg. Dette må vi da klare alene.

Gud er den som kan bygge opp igjen det som er knust. Gud er den som kan lege hjerter som er revet i filler. Gud er den som lærer oss om tilgivelse og hvor viktig det er. Gud er den som kjemper, mens du hviler. Gud er den som kan snakke med deg - i drømme, ved å gi deg bilder, ved å gi deg nye tanker, ved å gi deg ord - og fortelle deg og lære deg den veien du skal gå. Gud er kjærlighet, og av Ham har vi mye å lære.

Men Gud har også satt mennesker på jorden. Det finnes hjelp å få hos andre mennesker, noen å dele det vonde med. Gud sier ikke at vi skal sitte på rompa og ikke gjøre noenting. Vi må selv hente frem viljen til å fikse. Men Han er en medhjelper vi kan klynge oss til, som kan veilede oss langs veien.

Velger du kjærligheten?


                                                            Klem,

♥ Minner om innspurten på gave-gi-bort

Små skritt

Minsten vår holder på å lære seg å snakke. Ett og ett ord. Det er fascinerende å følge med på hvordan han funderer på hvordan han skal forme munnen for å klare å lage de rette lydene, hvordan han lytter til oss og så prøver selv.
Vi står rundt ham og heier og forteller ham hvor flink han er. Andre syns kanskje han er litt sent ute, sammenlignet med deres små, og de spør ofte "snakker han noe mer nå?"
Vi svarer, like stolte hver gang, at ja, det går sakte fremover - og han må få lære seg i sitt tempo.

Har du noengang kjent på at mennesker i livet ditt syns det går litt for sent fremover med deg?
Burde ikke sorgen være over nå? Burde du ikke snart ha kommet deg over det brutte forholdet? Burde ikke sykdommen ha gått over? Burde ikke sårene være leget? Burde du ikke være klar for å gå videre nå?

Noen mennesker klarer ikke vente, noen mennesker orker ikke lytte lenge nok, noen mennesker klarer ikke, i kjærlighet til deg, å se på den smerten du gjennomgår. Derfor drar de i deg, prøver få deg opp den bakken du selv ikke orker å gå. Velmenende - men du må få gå i ditt tempo. Bare du vet når sårene er leget, når du er klar for å gå videre. Går du for fort, kan du gå glipp av de vakre blomstene langs veien. Blir du dyttet eller dratt i, kan du komme på nye plasser før du er klar for det. Babyer lærer ikke å løpe først, de lærer å gå. Små barn lærer ett og ett ord. Sakte. Tiden jobber for deg. Det tar tid å leges.

Og underveis ligger sammenligningen der, som noe det er lett å helle mot. Du ser på de andre, hva de har, hva de har klart, hva de gjør, og du tror de er så mye bedre...Og blir fokuset ditt værende der, i sammenligningens ånd, så blir det heller ikke lett å tro det, når noen heier på deg og sier "så flink du er", "dette klarer du", "så vakker du er". Blir du værende der, så klarer du til slutt ikke se den unike, fantastiske person som du er - bare fordi du er du. I stedet havner du i depresjon og angst, og tror på de negative tankene du sier om deg selv. Men sannheten er - at du er god nok. Du er verdifull og du er elsket - som du er, med alle dine skrammer, med alle dine sår.

Du må få gå i ditt tempo. Små skritt. Ett og ett om gangen. Litt famlende, litt ustødig, men sakte fremover. Ingen skal dytte. Ingen skal dra. Men det kan være fint å tillate at noen får være der for deg, gå ved siden av deg, lytte og heie deg frem. Slike mennesker er gull verdt, ta vare på dem.

Underveis er det mye å lære. Underveis er det mange tårer. Underveis vil du bli sliten av alle motbakkene, men du vil sette pris på den gleden det er å komme til toppen - og sette utfor igjen med nye krefter...for så å ta fatt på en ny bakke. Så kommer nye landskap til syne, først ser du dem i det fjerne - så kommer de nærmere og nærmere. Der er veien svingete og rar, det vil den alltid være, for sånn er jo livet - men det går slakt opp, slakt ned - og mye rett frem, det er ikke lenger bare motbakker.
Og du kommer dit, selvom du ikke tror det. Selvom du er sliten nå.
Der er det godt å være og du kommer dit - med små skritt og i ditt tempo...

                                                                Klem,

     

Når er det min tur?

"Når det er min tur?" tenker jeg, og ser bort på venninnene mine, som gleder seg over kjæresten de har funnet, over mannen de skal gifte seg med. De forteller ivrig om bryllupet som skal stå om noen måneder, om kjolen, ringen og frieriet. Jeg føler meg alene. Når er det min tur?

Det stikker i magen. Jeg er invitert på en sammenkomst i kveld, og jeg sliter med å finne en unnskyldning for å ikke gå. Det kommer tre par....og meg. Det gjør vondt å føle seg alene, sammen med andre. Andre ganger gjør det vondt å ikke bli invitert.

Jeg hører om dem som reiser på turer, opplever verden og livet sammen. Selv leter jeg iherdig etter venner som har mulighet til å stikke av en helg fra mann og barn og etter venner i samme situasjon....men jo eldre jeg blir, jo vanskeligere er det. Noen ganger ender jeg opp med å reise alene, men det krever så mye av meg. Mye mot. Jeg lengter og undrer atter en gang. Når er det egentlig min tur?

Jeg har prøvd, feilet og mistet motet. Finnes det ingen der ute som passer for meg? Skal jeg leve dette livet alene? "Det skjer når du minst venter det" sier de, klapper meg på skulderen og smiler. Lykkelige over de skinnende ringene på fingrene. Jeg snur meg vekk, tror ikke på dem.

Årene går, folk maser. "Hvordan går det med kjærligheten, da?" spør de, mer av nysgjerrighet enn omsorg. "Er du fortsatt singel?" kan de spør, uten å vite hvor vondt det noen ganger gjør, og uten å være klar over det trykket de la på ordet "fortsatt".
I brylluper kommer de gamle bort til meg og sier "neste gang er det din tur". Jeg kikker ned, blir provosert og lei meg og har lyst til å møte opp i begravelser, bare for å gå bort til de gamle og si det samme..."neste gang er det din tur".

Savn, såre følelser, ensomhet, fortvilelse, lengsel, venting. Har du vært der? Husker du hvordan det var, eller er du en av mange som har glemt det, og som ikke lenger bryr deg om å tenke tilbake? Kanskje er du der? Eller kanskje du nettopp har kommet dit  - igjen? Sistnevnte skjer også, når man minst venter det, dessverre. Men det tenker vi aldri på.

En enke eller enkemann, en separert, alenemamma, alenepappa, en skilt, en enslig...med samme lengsler. De lengter etter en å være gla i, en å holde rundt, en som er der for dem når verden stormer, en som gjør verden vakrere - bare fordi de er til.

La oss aldri glemme hvor vi selv har vært. La oss ikke bli så opptatt av oss selv at vi ikke ser dem som ikke blir invitert på nyttårsaften fordi de samme parene som alltid møtes, skal igjen møtes. La oss ikke glemme dem som ikke har noen å reise på tur med, eller gå på konsert med en sen kveld. La oss ikke glemme dem som kaver i det stille med alle spørsmålene, og der det vondeste av dem alle er "er jeg ikke  verdt å elske?"

Å være enslig er ikke ensbetydende med ensom. Altfor mange mener å tro det. Jeg har enslige mennesker i livet mitt som er som de vakreste, skjønneste mennesker -  fulle av farger, kreativitet, omsorg for andre, liv og røre. De er det beste menneskene jeg vet, men de er enslige. Ensomme? Kanskje av og til. Ikke alltid. Husker vi andre på dem? Altfor sjeldent.

Livet blir ikke alltid som man ønsker, men vi må aldri gi slipp på håpet. En dag tar faktisk livet en ny vending, enten du vil eller ei - enten du tror det eller ei. Det gjorde det for meg. Det vil det gjøre for deg.

Og kanskje er det du som sitter en dag og ser tilbake på den tiden du følte det som dette...?


                                                              Klem,

Og akkurat i det larven trodde alt var over, 

   det var da....den ble til en sommerfugl...

Ufortjent nåde

I går kom mannen hjem med blomster til meg. Nydelige roser, i duse farger. Jeg tror jeg så ut som et spørsmålstegn da han rakk dem mot meg. Jeg fortjente dem jo ikke? Før jeg fikk formet spørsmålet, sier han med et stort smil "du fortjener de og jeg er glad i deg".
Jeg fikk klump i halsen. De siste dagene har jeg vært alt annet enn kjærlig, hengiven og snill. Overskuddet mangler, lite søvn og en sykdom som tærer. Jeg blir da en variant av meg selv jeg ikke liker, en sinna-sliten-og irritert-kone og mamma, og jeg har hatt en samvittighet så svart som bare det, og følt meg mislykket og utilstrekkelig.
Også blir jeg møtt med kjærlighet tilbake....?!

Jeg faller ofte i livet. Gang på gang ramler jeg og slår meg. Gang på gang gjør jeg det jeg ikke vil, sier det jeg ikke vil, går dit jeg ikke vil. Jeg strekker ikke til, og jeg snubler i det som bare er blitt rot.

Nåden er større enn mine fall. Hver gang jeg trør feil, vet jeg at det er en som tar i mot meg. Jeg faller ned i Guds armer, og der er det trygt å være. Der kan jeg komme med alt som gikk galt. Uten å møte harde ord, uten å møte fordømmelse. Bare være meg.

Når jeg får nye venner, tar det lang tid før jeg åpner helt opp. Jeg trenger å kjenne meg trygg og være sikker på at det jeg deler blir ivaretatt og møtt på en god måte. Jeg trenger å være sikker på at dette er venner som kan ta i mot det jeg sier. Det som ofte skjer, er at jeg får tilbakemeldinger som "det hadde jeg aldri trodd" eller "det synes ikke på deg".
Et menneske er aldri bare det du ser.

For noen, er det viktig å fremstå som om livet går på skinner, at alt tilsynelatende er perfekt. Fasaden, den er det viktigste å opprettholde i livet.
Jeg har vært der selv, hvor fasaden ble daglig polert og pusset på. Jeg kjempet for å opprettholde et ytre som sa noe om at jeg var "vellykket". Jeg ble heldigvis ikke værende der altfor lenge, slik at jeg grodde fast i det, men jeg har vært der og vil aldri mer tilbake.

Guds nåde er det som holder meg oppe, ikke en kunstig anerkjennelse fra mennesker som tror jeg er vellykket når de ser meg. Det er ikke lenger viktig å fremstå som en som hele tiden har kontrollen.For en fasade er jo bare det ytre, noe du kan pynte på når som helst. En fasade vil før eller siden, uansett gå i tusen knas. Guds nåde varer evig.

Jeg har hatt perioder i livet mitt der jeg har vært borte fra Gud. Jeg har aldri klart å gi helt slipp på troen min, til det har jeg for mange opplevelser av hans nærvær. Men jeg har hatt kamper i livet mitt som har vært så tunge og tøffe at jeg har vært overbevist om at han umulig kan være gla i meg lenger. Jeg har prøvd å skjule meg for ham, ikke ønsket fortelle, selvom jeg innerst inne har visst at han har sett meg hele tiden. Jeg har flere ganger gitt etter for det jeg vet var galt, jeg har overhørt hans stemme som har hvisket advarsler i øret mitt, og hoppet inn i noe som ble destruktivt for meg. Jeg har vært full av frykt, fortvilelse, mismodighet.
Jeg har min historie om å famle, prøve finne den rette veien, snuble og slå meg - og i all min skam, fortvilelse og frykt, bli møtt med nåde - en kjærlighet så stor og ufortjent....

Han står der foran deg i dag, med utrakte hender og sier "kom, jeg hjelper deg opp - og vi skal klare dette sammen", selv når du har vendt ham ryggen. Han er full av nåde, tilgivelse, kjærlighet...ingen fordømmelse, harde ord og nedlatende holdninger.

En av mine favorittsanger er "Amazing Grace". Og her har du den, i en litt nyansert versjon.
Og med det ønsker jeg deg en dag der du ser i nåde til dem rundt deg - vi er ikke perfekte, noen av oss, uansett hva fasaden måtte påstå....

                                                                   Klem,

Var du der likevel?

Hun sitter på gulvet med hodet nedbøyd i hendene. Tårene renner. En etter en drypper de ned og lager små dammer på gulvet foran henne. Hun titter bort på den lille vuggen med det blå pleddet oppi. Hun tenker tilbake på den dagen drømmen ble knust, på sønnen hun mistet, nesten fullbåren, inni magen. Hvor var du, Gud?

Han reiser seg fra sengekanten og går bort til klesskapet. Åpner opp og ser alle de nakne kleshengerne lyse mot ham. Tomme hyller. Hun forlot ham i dag. Hun elsket ham ikke lenger, sa hun, og ønsket ikke prøve fikse noe. Hun var forelsket i en annen. Han kjenner smerten og savnet velte opp i ham. Hvor var du, Gud?

Hun ligger i fosterstilling i sengen. Det knyter seg hardt i magen. Lysten til å kutte i armen presser seg på. Smerten er intens og hun vet ikke på hvilken annen måte hun kan la det vonde få utløp. Hun hater seg selv, kjenner på skyld og skam. Kroppen er pakket inn i altfor store klær så ingen skal finne den attraktiv. Overgrepene varte i flere år. Hvor var du, Gud?

De står og ser på ruinene. De holder rundt hverandre og gråter. Huset de bygde opp sammen, helt nedbrent. Alle minner, alt det uerstattelige de mistet. Hvor var du, Gud?

Ved siden av sykesengen hennes står stativet med cellegift. Hun er blek, sliten og orker snart ikke mer. Pusten er svak og pipete. Kreften herjer i lunger, lymfer og mage. Hun tørker en tåre når hun tenker på alle dem som har bedt for henne, og vet hun snart må forlate dem. Hvor var du, Gud?

I hjørnet av badet sitter hun, sammenkrøket. Hun knyter hendene foran på leggene. Hun har låst døren, vet han snart kommer tilbake. Hun har lappet pannen med plaster, nesen er tørket for blod.Blåmerkene verker over hele kroppen. Hvor var du, Gud?

Det blåser en mild vind.
De kikker opp. Lytter.
En varm stemme hvisker rolig:

"I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv og gjøre de knustes hjerter levende.
Går du gjennom vann er jeg med deg, gjennom elver skal det ikke flomme over deg,
går du gjennom ild skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg.
Jeg går foran deg. Jeg er med deg. Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke.
Vær ikke redd, og mist ikke motet!" (Jes.57,15. Jes.43,2. 5 mos.31,8)

Tårene renner hos dem alle. Hjertene banker roligere.

Var du der likevel, Gud?

                                                         Klem,

Et barns bønn

I Afrika ble det født enda et lite barn den kvelden. Legen på fødeavdelingen var sliten. De hadde gjort alt de kunne, men alenemoren døde under fødselen. Og nå satt han der, helt fortvilet, med et lite prematurt barn, og storesøsteren på 2 år. Foreldreløse.

Selvom de bodde ved ekvator, var det kaldt om nettene. Den lille trengte varme, men det fantes ikke strøm og forholdene var enkle. De hadde en varmeflaske de brukte for å varme små barn, men den siste tilgjengelig var sprukket. Sykepleieren var fortvilet. "Hva gjør vi nå?" Det var langt til nærmeste apotek, og de fikk ikke kjøpt en ny. Om ikke den lille fikk varme fra et sted, ville han ikke overleve.

De la den lille babyen så nær ilden som mulig - og sykepleieren la seg til å sove mellom døren og babyen, slik at han unngikk trekken. Legen dro til barnehjemmet. Han skulle som vanlig avslutte dagen der, sammen med barna, i bønn. De snakket litt om hva de skulle be om, og legen nevnte barna. En nyfødt med livet i fare, og en 2åring som var redd fordi mamma var borte. Han nevnte også varmeflasken.

Mens de satt i ring, bøyer Ruth på 10 år sitt hode. Hun ber høyt og tydelig:

"Kjære Gud. Send oss en varmeflaske er du snill, sånn at babyen kan overleve. Og du, Gud, mens du er i gang, kan du ordne med en dukke til jenta som mista mamma`n sin også? Bare sånn at hun vet at hun er elsket!"

Legen kjente mismodigheten stige, for han trodde virkelig ikke at Gud kunne gjøre dette. Ingenting er umulig for Gud, står det i Bibelen, men det finnes vel grenser? Den eneste muligheten for å få svar på en slik bønn, var om noen sendte en pakke fra legens hjemland USA. Men hvem ville finne på å sende en varmeflaske ned til varmeste ekvator?

Neste morgen gikk legen på jobb som vanlig. Litt utpå dagen fikk han beskjed om at det sto en bil utenfor hjemmet hans. Da han kom dit, var bilen kjørt, bare en stor 10 kilos pakke sto igjen utenfor døren.  Han kjente tårene presse på, fant ut at denne ønsket han ikke åpne alene. Han fikk tak i barnehjemsbarna, så de kunne være med, og like etter kikket 30 par spente øyne på pakken foran dem.

På toppen lå det t-skjorter og bukser i forskjellige farger, noen pakker med bandasjer, rosiner, tegneblokker.... Barna gjorde store øyne da legen trakk opp enda en ting. Legen begynte gråte, kunne dette være mulig? Barna fikk se en flott og ny varmeflaske!

Da roper Ruth, full av fryd: "Når Gud sender en varmeflaske, har Han sikkert sendt en dukke også!"

Hun hiver seg over pakken, roter litt rundt, og trekker opp en nydelig dukke! Hun stråler av glede. Hun hadde aldri tvilt.

Hun ser opp på legen og sier: "Kan jeg få lov til å gå sammen med deg til jenta og gi henne dukken?Sånn at hun får vite at Gud elsker henne?"

Pakken hadde vært underveis i 4 måneder. Det var legens tidligere søndagsskoleklasse som hadde sendt den. De hadde lyttet til Gud og pakket en varmeflaske, - selv til varmeste ekvator. Og en av jentene hadde lagt nedi en av sine dukker.

4 måneder tidligere... for at en 10årig jente i Afrika skulle få svar på sin bønn.

(Dette en sann historie, fortalt av en misjonær - og fritt gjengitt av meg)  

                      

                                                           Klem, 

Stor ompe, mamma!

"Stor ompe, mamma, stoooor!" Klask! der fikk jeg den! En klask midt på stompen, og med verdens deiligste kommentar fra den skøyeren av en datter....
Det er over ett år siden hun sa dette første gang - nå klarer hun faktisk å si rompe, med r, men jeg trodde (les: håpte) hun hadde lagt vekk slike slibrige kommentarer...Hun er da tross alt over 3 år! ;)
Men neida...her en dag sto hun og betraktet meg som vanlig, da jeg stelte meg på badet. "Du mamma, din er så veeeeldig(les: voldsomt, uendelig, ekstremt) mye større enn min" sa hun, med store øyne og som om hun undret seg noe så voldsomt. "Hva da?" svarte jeg. "Rompen din, mamma, den er jo altfor stor!" "Hæh? FOR stor? det er det verste, jenta mi...hva?"...Hun ser på meg igjen og sier "ja, du kan jo ikke engang låne fine buksen min, for rompa di...den er for stor!"

Takk, snuppa, nydelig start på dagen....

Men, så var det jo faktisk det det likevel var - en fin start på dagen. For hva er bedre enn at barnet ditt, med kjærlighet og glede i øynene, beskriver mamma`n sin på en så festlig (og ærlig) måte som bare får meg til å smile og le...(selvom jeg har fortalt henne at neste gang hun kommenterer meg kan hun godt late som at jeg har lekre bein eller noe...)
Hun fikk meg til å tenke på hvor viktig det er å PRØVE å like seg selv. Tross stor rompe, skeiv nese, dingleboobs, rynker, 9 kilo for mye eller for lite eller grå hår. Det er så veldig, veldig lett å sammenligne seg med andre og innbille seg at de må ha det perfekte liv.

Hvordan ser du på deg selv? Eller ser du mer på andre enn deg selv? Jeg gjorde det i noen år. Jeg hadde et selvbilde lik null. Ingenting ved meg var bra nok. Jeg fant ikke noe ved meg som jeg likte, og klarte ikke ta til meg gode ord. Hva skjedde? Jeg ble knust av det, for alt jeg så hos andre var jo hva jeg selv IKKE var eller ikke hadde. Trodde jeg iallefall..og blir man knust, kan man lappes sammen igjen. Det har skjedd meg, sakte men sikkert, og det er mulig, selv når du syns det gjør vondt å se i speilet.

Se på deg selv, og se deretter opp. Du er skapt i Guds bilde. Hva betyr det? At Gud har skapt deg slik Han ønsket å ha deg. I hans bilde, med en himmelsk touch. Helt perfekt slik du er, og med Guds touch blir ingenting feil. Det du tror er "feil", kan være det andre misunner deg. Det du tror er "mangler", kan være det andre finner sjarmerende. Bare du er deg - og du er en fantastisk utgave av deg selv. Og sammenligningen, den suger bare kreftene ut av deg. Se på deg selv og våg å være deg. Du er fantastisk, vakker og unik, som du er......med eller uten... stor ompe...
                                                                
                                                                Klem,

Det hjertet er fylt av

Det er søndag kveld, og i morgen begynner en ny uke. Noen ganger er det godt at en uke er over. Dette har vært en sånn en, og jeg ser frem til en helt ny og ubrukt uke som skal fylles, forhåpentlig med gode, glade dager.

Jeg har vært preget av motløshet denne uken. Sykdommen tærer, og det blir så altfor lett å miste fokus.

Men midt i det hele -  så har jeg en ved min side, som drar meg opp når jeg er nede, en som oppmuntrer meg når jeg selv ikke klarer å finne gleden. En som elsker meg, som jeg er, betingelsesløst. Alltid, og uansett.
Gud. Han er sånn.
Min mann er også sånn. Og det er han jeg ønsker å gi en hyllest til i dag. En fantastisk mann som gjør alt for at jeg skal ha det bra og være glad. Han setter seg selv og sine behov til side, mens han fokuserer på meg og mine behov. Jeg har virkelig mye å være takknemlig for.
Og idag har han fortalt meg at jeg ikke må gi opp på noen områder. Det gjør godt med en sånn sterk støtte ved min side. Og jeg kjenner at midt i motløsheten, vokser takknemligheten i mitt hjerte. Igjen, jeg tror Gud bruker mennesker. For min mann gjør så mye mot meg som Jesus ville gjort, og sier så mye av det jeg tror Gud ønsker å fortelle meg.
Ikke gi opp. Du er verdifull. Du er aldri alene.

Og så deilig det er å kjenne på takknemlighet. Når jeg lar takknemligheten fylle hjertet mitt, blir det ikke fullt så mye plass til alt det kjipe lenger.
Derfor skal jeg prøve å la dette være mitt fokus i uken som kommer. Jo mer av de gode ord jeg klarer ta i mot, og ta inn - jo mer glede jeg klarer å slippe inn i hjertet mitt, jo mer må jo det vanskelige vike...


                                                                 Klem,

Et løfte om håp

Det er spennende å leve med Gud. Tro meg, å være kristen er langt i fra kjedelig, slik enkelte tror. Å gå i tro, og ha full tillit til en annen, krever å måtte oppgi kontrollen og å av og til leve i stor spenning - og ikke minst i forventning. Og hvorfor tør vi egentlig det? Kanskje fordi vi vet at det vi kan forvente har kjærlighet som hovedingrediens? Slik opplever iallefall jeg det.

Og i dag fikk jeg en sterk bekreftelse på at Han ser og at Han holder sine løfter, og en bekreftelse på at mennesker som lever med Ham, kan bli brukt på helt spesielle måter.

Jeg har fått en ny bloggvenninne, og de siste dagene har vi mailet litt frem og tilbake.

I dag skrev hun noe som traff meg sterkt og som gjorde meg klar over at hun der og da ble brukt av Gud for å minne meg på at et løfte er blitt holdt, men også for å vise meg  - og henne - at Gud jobber på  de underligste måter.

Hun fortalte meg at hun har gått gjennom en svært vanskelig tid som varte noen år. Samtidig sier hun at hun ikke lenger husker så mye av det. Det er som om det er "blitt borte", skrev hun.

Det fikk meg umiddelbart til å tenke tilbake, på den gangen jeg fikk et brev fra min afrikanske venn. Jeg hadde fortalt ham min livshistorie i et brev, jeg hadde utøst mitt hjerte og delt all min sorg og smerte for ham - og i det lange nydelige brevet han skrev tilbake, ga han meg også følgende bibelvers som han ba meg holde fast på og tro på:

"Du skal glemme dine lidelser. Du skal bare ha et vagt minne om dem, slik du minnes vann som rant forbi.

Livet ditt skal overstråle middagsolen, og mørket skal bli som den lyseste morgen.

Du kan være tillitsfull, for det er håp. 

Du kan se deg omkring, og legge deg trygt. For du er beskyttet."
Job 11, 16-18

Jeg husker at min reaksjon på det verset, var at dette kan umulig stemme. Jeg ristet på hodet og tenkte at jeg kommer aldri i livet til å glemme noe som helst, og det mørke i livet mitt kommer såvisst ikke til å føles som en lys morgen. Og håpet, det var der og da ikke tilstede.

Så kommer denne påminnelsen i dag, i form av en bloggvenn, som skriver noe som treffer meg rett i hjertet. Som en hilsen fra Gud. "Var det ikke dette jeg lovet deg, Spirea?"

Jeg må ydmykt bøye mitt hode og tørke mine tårer, for sannheten er at idag er jo mye av smerten, mye av det vonde jeg har gjennomgått, kun vage minner. Jeg kan prøve å presse frem minnene, men det krever mye, mye tankearbeid, og en hel del husker jeg virkelig ingenting av. Det er borte.

Livet mitt er fullt av håp, det VAR håp allerede den gangen, og jeg kan i dag se at mørket er omgjort til lys. Har han ikke holdt sitt løfte? De versene jeg fikk for flere år siden - de ble fullstendig levende for meg i dag.

Jeg tror fullt og helt på at Gud kan viske vekk det vonde med tiden. Jeg tror ikke på at "tiden" er det eneste som leger alle sår, selvom tid er en god medspiller. Gud er den som kan viske det vekk, som kan lege sår, som gir håp, ny glede - og som ønsker se deg gå i tro, tillit og trygghet.

Og i dag takker jeg min Gud for alt han har ført meg gjennom, for at Han har holdt sine løfter - for at han brukte min afrikanske venn den gangen og ga meg et løfte jeg burde ha klynget meg til - og for at han i dag brukte en ny venn for å minne meg på det hele.

Jeg må erkjenne at nok en gang har jeg lært noe av Ham som har kontrollen på alt og som gir håp når alt ser som mørkest ut....

                                                                Klem,

Se, jeg skaper noe nytt!

Godt nytt år!!

Et nytt år har begynt, 2011 ligger bak.
2012 ligger der foran oss, med 365 ubrukte dager, nye muligheter, nye utfordringer. En ny tid. Så spennende!

Har du det som meg, at når et nytt år begynner, blir det litt tid for refleksjon over det gamle året?
Og hva ønsker du for dette nye året?

Jeg har, siste dagen av året, flere år, stått der når rakettene smallt, og takket min Gud for at året endelig var over. Jeg pustet lettet ut. Så mange år som har gitt så mange sår, hvor det har vært så mye smerte, så mange feil valg, så mye å bære med meg videre. Men ikke alle nyttårsaftener har vært slik, og tider forandrer seg. Jeg forandrer meg. Og nå er det mange år siden de tankene. Likevel, jeg bærer med meg minnene, og selvom jeg ikke omfavner dem, er det mye lærdom i dem.

I går, da rakettene smalt, kjente jeg nok en gang på en slags lettelse over at året var over, men samtidig så utrolig mye takknemlighet. Jeg var omkretset av mange nære, gode venner, og det krydde av barn. Mannen min, barna mine. Det kunne ikke vært bedre.
Men 2011 har vært et år fullt av utfordringer. Jeg ser likevel ikke på det vanskelige som problemer, det suger bare kreftene ut av meg. Utfordringer derimot, gir rom for ettertanke, muligheten til å tenke nytt.
Noen ganger kan det være lett å dvele ved det som ligger bak. Fortiden kan tynge. Og typisk oss mennesker, så henger vi ofte fast ved det som har vært vondt og vanskelig, i stedet for å se på alt det som har vært så godt!
Jeg jobber med det hele tiden, og jeg har bestemt meg for å bli enda bedre på det.
Gud sier det jo tilogmed - tenk ikke på det som engang var, nå skaper jeg noe nytt! Fremtiden kjenner vi ikke, men han har lovet oss en fremtid med håp! Og nåtiden, den skal vi bruke godt. Verdsette.
Fortiden kan vi lære av.

Jesaja 43, 19: Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede frem. Merker dere det ikke?

I dag, første dagen i dette nye året, fikk jeg verdens beste oppmuntring. Min afrikanske familie ringte sin norske familie for å fortelle at de ber for meg. Hvor sterkt er ikke det, at noen jeg er gla i, sitter på andre siden av kloden og ber Gud om å høre dem? Så sier pappa`n i familien der, at jeg ikke må glemme hvor ofte de har bedt for meg før - og minner meg om at det VIL ordne seg. Før eller siden.
Og det tror jeg på. Våger du også å tro på det?

Jeg tror dette året er et år der Gud vil skape noe nytt. Igjen. For deg, for meg. Om vi lar Ham. Klarer du legge vekk det i din fortid som tynger - og ha tro på at dette året innebærer skatter som er skjult i mørket, at det blir skapt noe nytt i ditt liv?

Jeg velger å tro det.
Må dette året bli et godt et for deg og dine.

                                                                Klem,

Velsignet

Midt i en tid med prøvelser setter jeg meg ned og kjenner etter. Tårene renner nedover kinnene mine, jeg er fortvilet, motløs...og lei. Lei av å være sykemeldt, lei av å være så sliten og redd.
Noen få dager før jul, fikk jeg meg en aldri så liten smell. Har lenge gått og "hanglet", fått en midlertidig diagnose av legen frem til jeg skulle få sjekket hodet på mr, vente på å komme inn til spesialist og bli fullstendig utredet. Så kom altså svaret, rett før jul. En langvarig, mulig kronisk, sykdom, som gjør at jeg nå blir langtids-sykemeldt....og skal begynne med en spesiell type behandling på nyåret.

Er livet bare tungt akkurat nå? Eller er det tankene mine, som i dag, er litt triste og tunge?

Sannheten er jo at jeg er velsignet. Livet er ikke bare tungt.
Selvom jeg er trist innimellom, er jeg ikke deprimert.
Selvom jeg sutrer litt innimellom, har jeg mye å være takknemlig for.
Selvom jeg av og til kan se på alt jeg ikke har, har jeg så uendelig mye.
Selvom livet er vanskelig i blant, vil jeg ikke fokusere på det.
Det er MYE å takke for!

En fantastisk mann som får frem det beste i meg, oppmuntrer, støtter og engasjerer seg.
Noen skjønne barn som gir av seg selv hver eneste dag, og som er noen store, store velsignelser bare ved å være til.
Venner, gamle venner, som kjenner meg ut og inn
og nye, helt ferske venner som det blir spennende å lære å kjenne og som allerede viser helt nydelige sider.
Familie som bryr seg og om er gla i.
Et sted å kalle hjemme.
Mat på bordet.
En seng å sove i.

Er jeg ikke velsignet?

Andre juledag er snart over. Jeg prøver å fordøye det hele, min nye situasjon...og det er vanskelig, vondt, men likevel - julen har jo vært fin så langt.

Jeg er rik. Velsignet. Selvom jeg så gjerne skulle vært foruten det vanskelige. Selvom jeg skulle ønske jeg ikke kjente så ofte på utilstrekkelighet, eller på dårlig samvittighet overfor både mann og barn fordi jeg er så sliten.
For det som virkelig betyr noe, er det som setter spor i hjertet.
Å vite at noen er gla i deg, og å være gla i noen tilbake. Det er den største velsignelse - for meg.
Er du også velsignet? Når du tenker etter...?

                                                          
                                                                 Klem,

"Nå er de endelig skilt"

Stadig ser jeg overskrifter som dette. Senest nå i helgen, på forsiden av et blad som sto på hyllen i butikken. Endelig skilt.

Har du tenkt over hva det signaliserer? Endelig har noen gått fra hverandre? Noen som, da de giftet seg, ønsket å dele livet sammen og å få det til å fungere?
Det er trist, bare trist, at media fremstiller ekteskapet som noe man kan ta så enkelt på. Noe som er greit å kvitte seg med dersom det ikke funker fullt så bra lenger.

Selvsagt finnes det gode grunner for skilsmisse. Noen ganger skulle de to aldri vært gift i utgangspunktet, noen ganger er det vold, misbruk eller utroskap inni bildet. Noen ganger er skilsmisse redningen for et menneske, for en kone, en mann, eller for et barn. Noen ganger er det faktisk sånn.

Jeg har selv for mye erfaring med skilsmisser. Hvordan? får forbli et ubesvart spørsmål. Jeg kan ikke si annet enn at det er vondt, sårt og trist. Jeg har overhode ikke noe positivt å si om det. Unntaket er - at en skilsmisse noen ganger kan redde et menneske fra å gå til grunne, redde barn fra en trist oppvekst, og føre til en mulighet for oppblomstring for nettopp disse. Noen ganger.

Andre ganger, og veldig ofte, fører det med seg gråt, fortvilelse, savn, sorg, en sønn som roper etter pappa, en datter som lurer på om det er hennes skyld at mamma dro, en kone som har fått selvbildet sitt knust, en ektemann som føler seg mislykket....En familie er knust. Splittet. Tryggheten er borte.

Fotograf: Jill Greenberg

                        

Jeg kjemper med tårene når dette skrives. Mye minner, mye sår. Mye legedom.

Om dere sliter i ekteskapet, stort eller smått - snakk sammen. Snakk sammen, dere to. Snakk sammen, sammen med noen.
Er det vold, misbruk, mishandling av deg eller barna. Kom deg ut. Få hjelp. Nå. Vær så snill.

Finnes det mulighet for tilgivelse og forsoning? Går det an å jobbe med de vanskelige tingene? Har du noe uoppgjort med din kjære? Savner du kjæreste-tiden?
Jeg har tro på at alt er mulig, så lenge viljen er der.

Og Gud er der. Midt i det vonde. Han er der. Han var der. Og Han er der i fremtiden.

Ta vare på hverandre. Ta vare på ekteskapet.

 

                                                                
                                                                  Klem,

Skatter i mørket

I går, da jeg hentet min lille skjønne i barnehagen, fortalte en av de ansatte en liten historie om go`jenta mi som gjorde mer for mamma`n enn hun kunne ane....
Hun hadde stått og pilt nese, og fått streng beskjed om at sånn gjør man ikke. Det gikk en stund og hun pilte nese igjen. Neida, sånn gjør man jo ikke, og hun sluttet. Men nok en gang romsterte hun rundt der oppi, og fikk da spørsmålet: "si meg, finner du noe spennende oppi der?"
"Ja!" sa hun henrykt, "jeg finner så mange fine skatter!"

Jeg fikk meg en god latter, de små sier så mye herlig. Men, utrolig nok, fikk dette meg også til å tenke tilbake - og til å tenke på det som er mitt favorittvers i bibelen.
For noen år tilbake, var jeg periodevis på besøk i et afrikansk land som jeg er blitt veldig gla i. Landet i seg selv er kanskje ikke det flotteste og fineste i Afrika, men menneskene som bor der, de er det.
Og noen av disse er blitt mine venner for livet, de er blitt ekstra familie og betyr så mye mer for meg enn jeg noengang kan klare å fortelle dem - og det er særlig en av dem, en pastor på over 60 år, som stadig gjør inntrykk på meg.
I en periode jeg hadde det vanskelig, husker jeg så godt hva han sa. "Det er mørkt nå, og du kan ikke se det, men Gud vil gi deg skatter - som er skjult i mørket. Han vil bryte bommene av jern i livet ditt og Han vil sprenge stengte dører - og igjen få deg ut i lyset". Ordene hans kom fra det som er blitt mitt favorittvers, og som har betydd enormt mye for meg i livet. Det har blitt en sannhet for meg.
Gud GIR skatter i mørket, han VIL bryte bommer og sprenge dører - og Han VIL gå sammen med deg - om du lar Ham.
For det finnes skatter du ikke ser. Enda. Som et barn, som finner "skatter" på de underligste plasser, slik er  det også å leve med Gud. Jeg finner mye spennende i livet, som min datter - jeg finner så uendelig mange fine skatter - også når det er mørkt omkring.

Jeg vil gå foran deg                                                   

Fjell vil jeg jevne ut,

bronsedører vil jeg knuse

og bommer av jern vil jeg sprenge i stykker
Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, 
og rikdommer gjemt på hemmelige steder

For at du skal få se

at Jeg er Herren, din Gud,

som har kalt deg ved navn

Jesaja 45, 2-3