Vanligvis deler jeg ikke så mye fra nåtiden i denne bloggen. Mest fordi nåtiden min, stort sett, er preget av mye glede og stabilitet. Jeg skriver om fortiden, fra år langt tilbake i tid, fra kapitler i livet mitt som er godt lukket, men som jeg har valgt å dele fra, fordi jeg har kommet meg gjennom og blitt sterkere av det, og fordi jeg har et håp om å gi håp videre til andre. Det går an å komme seg ut av fortvilelsens klør. Jeg skriver også i håp om at en der ute skal se litt av hvem Gud er og hva han kan gjøre, og i håp om at en der ute skal klare å gå noen skritt videre, på vei mot en ny og bedre tid.
I dag skriver jeg fra nåtid. Jeg er igjen rammet av prøvelser, og det er vondt. Som nevnt i andre innlegg er jeg langtidssykemeldt grunnet sykdom som ble kastet på meg for snart et halvt år siden. Jeg går jevnlig i behandling, og så langt er all behandling uten effekt. Det tærer - på meg, på familien min og på mitt sosiale liv. Jeg er veldig sliten og begynner stille spørsmål om fremtiden.
Så har vi de siste ukene også fått nye, store prøvelser kastet på oss, og vi må bare stå og ta i mot. Jeg har ropt til Gud, vært sint på Gud og har vekslet mellom fortvilelse, sinne og frykt. Jeg tror dessverre ikke vi blir fri fra prøvelser her på jord, de er av ulik karakter hver gang og kommer dessverre uventet og kan ikke styres. Det er lett å bli trist, men jeg tillater ikke negative tanker å slå rot - den tiden er forbi. Jeg klynger meg heller til håpet.
Hvor vil jeg med dette? Jo, jeg ønsker - midt i alt, å fortelle deg som leser at prøvelser ikke er konstante, selvom det kan føles slik. De har en begynnelse og heldigvis også en ende. Og prøvelser gir lærdom, ny styrke, visdom og nye perspektiver - det ser du kanskje ikke nå, men her snakker jeg av lang erfaring. I hver eneste situasjon, uten unntak, har jeg opplevd at Gud har vist sin omsorg - gjennom andre mennesker, gjennom hans ord, gjennom uventede velsignelser og gleder midt i alt, gjennom hendelser som umulig noen andre enn han kan stå bak.
Hadde det ikke vært for mine prøvelser i livet, ville jeg aldri ha sett hvem Gud virkelig er, og hva han kan gjøre. Hadde det ikke vært for mine prøvelser, ville jeg i dag ikke vært like sterk til å takle nye. Hadde det ikke vært for prøvelser, ville jeg heller ikke gjenkjent og satt stor pris på velsignelser. Hadde det ikke vært for prøvelser, hadde jeg ikke hatt evnen til å virkelig glede meg over det gode i livet.
Og jeg tror, fullt og helt på, at vi ikke får mer enn vi kan bære. Det er faktisk et av løftene Gud har gitt. Og jeg tror fullt og helt på at det ikke er Gud som pøser på med prøvelser, men han tillater dem noen ganger - for å bygge oss opp, for å få oss til å forstå verdien av å stole på ham, for å gjøre oss hele, for at vi skal tørre å gjøre oss svake overfor andre mennesker, for å få oss til å forstå livet på en annen måte, for å senere kunne hjelpe andre. Vi som lever med Gud, vi lever et spennende liv. Og vi er aldri alene med det vanskelige. Det er jeg takknemlig for.
Så kan vi sitte mange ganger og tenke, i ettertid, på alt som ikke gikk så bra - på alle utfall av prøvelsene som endte med bare triste ting. Prøvelser vi håpte vi skulle bli sterkere av, men som bare har gitt oss mer sorg. Ja, det skjer. Det har også skjedd meg, mer enn en gang. Noen ganger forstår jeg hvorfor det ble som det ble, men først lenge etter. Noen ganger får jeg aldri svar, og det finnes virkelig ikke en mening med alt som skjer. Det nekter jeg å tro. Det er, for eksempel, ingen mening i at noen du er gla i dør. Men å dvele ved alle spørsmålene, det suger bare energien ut av deg. Og uansett ditt utfall av dine prøvelser, så vil du, før eller siden innse at du har endret deg - du har endret perspektiver, du har fornyet visdom, du sitter med en erfaring du kan hjelpe andre med, du har kjent på sorg og smerte og gleden vil kjennes større. Du vil på sikt bli styrket. Prøvelsene kommer vi gjennom, før eller siden.
Selv har jeg, grunnet prøvelser, blitt bevisst på det som mange tar for gitt. Alt vi har, som absolutt ikke er en selvfølgelighet. Jeg takker for fjellene, for dalene - og for stormene han har fått meg gjennom..for hadde jeg aldri hatt problemer ville jeg heller aldri, aldri ha visst at Gud kunne løse dem og hjelpe meg ut av dem. Jeg ville aldri ha visst hva tro og tillit kan gjøre. Prøvelser har lært meg å stole på, ha tillit til ham, som gang på gang har dratt meg ut av vanskelige situasjoner. Han kan og vil gjøre det igjen. Det tror jeg på.
Og der er mitt fokus. Tross alt, og gjennom alt.
Klem,
