Ikke gjem deg

Jeg skulle akkurat til å parkere bilen min utenfor butikken, da jeg la merke til at min venninne satt inni sin gjenkjennelige, lille bil. Hun så meg antakelig ikke, så jeg kjørte mot bilen hennes, og parkerte front mot front.
I det hun ser meg, synker hun fort lenger ned i setet, og trekker luen godt ned mot øynene. Lenger og lenger ned sank hun, og til slutt tror jeg jommen hun var helt nede på gulvet. Jeg ble sittende i bilen min, veldig forundret over hva hun holdt på med, og lurte på når hun hadde tenkt å dukke opp igjen. Det skjedde ikke. Hun ble værende. Syns i grunn det hele var en merkelig og litt komisk situasjon, men tenkte at hvis hun hadde noe hun måtte gjøre på gulvet i bilen, så ville jo ikke jeg forstyrre, så jeg gikk inn i butikken.

Noen dager senere var jeg nedi byen og gjorde noen ærend. Da jeg kom til bilen min, som sto parkert på en stor parkeringsplass, så jeg henne igjen. I det jeg rakk opp hånden for å vinke til henne og ropte navnet hennes, dukket hun ned bak en bil. Hva skjer, tenkte jeg, skled hun på isen? Jeg ble igjen stående og undre meg og se etter henne. Jeg så toppen av luen hennes gjennom et bilvindu, og hun tittet forsiktig opp, antakelig for å sjekke om jeg var der forsatt. Hun forsvant lynkjappt ned igjen...og der ble hun værende, på huk bak bilen. For å skjule seg. Som et barn som leker gjemsel, skjulte hun seg for meg - som ikke akkurat regnes for å være av den skumle typen....

Det slo meg hva som foregikk. To ganger, på under en uke, hadde hun skjult seg for meg, ikke ønsket å møte meg. Selv var jeg midt i en tid i livet der mye skjedde, og jeg hadde signalisert til mine venner at jeg trengte dem litt ekstra nå. Hun hadde sagt over lengre tid at "jeg kommer, jeg vil så gjerne, jeg må bare, skal bare, bør bare...først......men så kommer jeg!" Hun kom aldri og jeg hørte heller aldri noe fra henne. Hun ble bare borte. Og plutselig så vi hverandre, ansikt til ansikt, og hun valgte å skjule seg. Av en eller annen grunn trakk hun seg unna. Kanskje visste hun ikke hva hun skulle si?

Har du behov for å skjule deg for andre? Er det noen du syns det er vanskelig å se i øynene? Noen du helst unngår å møte? Er det noe du ikke vil at andre skal se? Bærer du på byrder du ikke klarer å dele med andre?
Kanskje skjuler du deg også for Gud? Han som ser alt og vet alt, men likevel prøver du flykte fra ham?

Jeg skulle ønske vi våget litt mer. Våget å være sårbare overfor hverandre, våget å fortelle hvordan vi egentlig har det - ikke bare vise oss fra den beste side, og signalisere klart og tydelig - "hit, men ikke lenger". Jeg skulle ønske vi var raskere til å tilgi hverandre, og at vi ikke løp vekk fra skammen, men våget å si "beklager at jeg feilet"... litt oftere.

Jeg skulle ønske vi var litt tøffere og ikke så redde for å tape ansikt.
For min venninne, var det vanskelig å tape ansikt. Hun hadde lovet å komme, være tilstede, men gjorde det ikke - og da hun så meg, var det lettere å gjemme seg.

Heldigvis trenger vi ikke å skjule oss for Gud. Han vet allerede hvordan vi har det. Han vet om hva du kaver med, hva du trenger hjelp til, hva du ønsker å skjule i livet ditt, hvem du ønsker å skjule deg for - og hvorfor. Han vet om alle feil du gjør, alt det gale du sier og tenker, men Han fordømmer deg aldri - og Han elsker deg likevel. Mer enn du noen gang kan forstå.
Å komme til Ham med alt det som er vanskelig er det beste du kan gjøre. Kast det på Ham, det som tynger deg - og Han har lovet å hjelpe deg videre.
Ikke gjem deg - for du, med alt hva du har og er, er et nydelig menneske - elsket av Gud. Du er Hans mesterverk - og du trenger ikke å skjule deg...

                                                             Klem,

Velger du kjærligheten?

Nok en gang sitter han alene igjen på kjøkkenet. Tårene renner. Han er redd og fortvilet. Hun har tatt bilen og stukket av. Hun orket ikke mer av maset hans. Orket ikke snakke om det som likevel ikke kan løses. Det er for sent. For mye har bygd seg opp, for mye er uoppgjort, for mange ord har såret og satt seg fast. Det har gått for langt.

Han løp etter henne da hun dro. For tredje gang denne måneden. "Kan vi ikke prøve å snakke sammen?" ropte han, idèt bildøren smalt. Hun sendte ham et skarpt blikk, et blikk fullt av oppgitthet, irritasjon og sinne. Han gikk sakte tilbake, kikket inn til barna i frykt for at de hadde våknet av krangelen deres, og knakk sammen, oppløst i tårer.

Nå var det bare å vente på at hun kom tilbake. De hadde vært gift i 7 år nå, men noe gikk galt langs veien. Gode ord har gått over til sårende ord. Varme blikk er gått over til skarpe blikk. Oppmuntring er gått over til kritikk. De klarer ikke finne tilbake til gleden de delte da de giftet seg.
Han har begynt å se så mange feil ved henne. Hun er lei av at han ikke forstår. De river hverandre ned, i stedet for å bygge opp.
Begge begynner de å trekkes mot andre. Andre som kanskje kan forstå, som kanskje har noe av det de savner hos hverandre. Det er lett å søke anerkjennelse andre steder, det er lett å bli betatt.

Hun kommer tilbake etter flere timer. I stedet for en omfavnelse og et ydmykt blikk som ber om tilgivelse, sier hun hardt, at denne gangen er det nok. Nå nytter det ikke mer, ekteskapet trenger å fikses - eller avsluttes. De står på valg.

Hvilket valg tar de? Det gjenstår å se.

Jeg har selv vært i vanskelige, usunne forhold. Forhold som river ned den du er. Det er lett å bli blind og ikke se, det andre ser, lett å bli døv for det du innerst inne vet - om du lytter til hjertet ditt. Jeg så ikke da - men heldigvis i tide, og jeg gikk. Men noen ganger er det verdt å kjempe, viktig å kjempe, viktig å ta vare på det dere har. Et ekteskap inngått i kjærlighet.
Det er mye vondt å se mellom ektefeller. Det er så mye som ikke snakkes om der hjemme, så mye det er vanskelig å sette ord på, så mye som har gått galt. Så mange som lurer på hvorfor de enda holder sammen. Så mange som syns det er en bragd om de har klart å holde sammen i over 5 år. Og kanskje er det det, for noen?

Gud gråter. Han ser, hvordan de kaver, hvordan de stikker hverandre, hvordan de rakker ned på hverandre og sårer hverandre. "Kom til meg, dere som strever" - roper han, i håp om å nå inn. "Jeg vil gi dere hvile, jeg vil hjelpe dere videre - om dere lar meg!" Hvordan kan Gud hjelpe med noe som helst? undrer de seg. Dette må vi da klare alene.

Gud er den som kan bygge opp igjen det som er knust. Gud er den som kan lege hjerter som er revet i filler. Gud er den som lærer oss om tilgivelse og hvor viktig det er. Gud er den som kjemper, mens du hviler. Gud er den som kan snakke med deg - i drømme, ved å gi deg bilder, ved å gi deg nye tanker, ved å gi deg ord - og fortelle deg og lære deg den veien du skal gå. Gud er kjærlighet, og av Ham har vi mye å lære.

Men Gud har også satt mennesker på jorden. Det finnes hjelp å få hos andre mennesker, noen å dele det vonde med. Gud sier ikke at vi skal sitte på rompa og ikke gjøre noenting. Vi må selv hente frem viljen til å fikse. Men Han er en medhjelper vi kan klynge oss til, som kan veilede oss langs veien.

Velger du kjærligheten?


                                                            Klem,

♥ Minner om innspurten på gave-gi-bort

Tilgivelsens vei

Noen år tilbake i tid. Jeg kom til et punkt der jeg kjente meg overveldet av sinne, fortvilelse, smerte. Jeg var blitt påført mye vondt i mitt liv, hadde så altfor mange erfaringer for min unge alder, hadde sett mer enn jeg hadde godt av, hørt mer enn jeg skulle ønske jeg hadde hørt, kjent smerte på en måte jeg aldri vil glemme...Og jeg klarte ikke, jeg ville ikke, jeg nektet - å tilgi.

Jeg var i dyp frustrasjon over dem rundt meg som sa det var best for meg å tilgi. Jeg følte meg som en skikkelig dårlig kristen. For meg var nemlig tilgivelse det samme som å si at noe var greit, godtatt, i orden. Og skulle jeg da tilgi dem som hadde gjort meg urett? Skulle jeg godta at mennesker hadde såret meg og gjort meg vondt? Hvordan kunne noen mene at jeg kunne klare det?

Mitt liv i dag, er et godt liv. Jeg har et hjerte som noen ganger holder på å eksplodere av takknemlighet. Jeg kan gråte av glede når jeg hører barna mine le, jeg kan kjenne hjertet hoppe når mannen holder rundt meg, jeg ser på dem jeg har rundt meg og blir rørt. Jeg takker Gud for all velsignelse, for alt Han har gitt meg, for alt Han har ført meg gjennom og ut av, for all beskyttelse, for all styrke, for at jeg lever, for legedom, for at mitt hjerte er fylt av spor, spor som ikke bare er merker etter sorg og smerte, men også etter enorm kjærlighet og glede.
Jeg er ikke lenger fylt av sinne, smerte og frustrasjon.

Jeg klarte å tilgi....

På den tiden, da det stormet som verst inni meg, og jeg til stadighet ble påmint hvor viktig det var å tilgi, kjente jeg på en intens kamp. Innerst inne visste jeg at det måtte skje en endring, før mitt hjerte ville bli som stein. Jeg valgte etter lang tid å gi etter. Jeg utfordret to mennesker som sto meg nær, og som jeg visste levde nært til Gud. Kunne de forklare meg essensen av tilgivelsen? Er virkelig det å tilgi det samme som å godta?
De besto testen og jeg lærte og klarte å forstå at jeg, som ikke egentlig ønsket og ei heller klarte, å tilgi...kunne overlate tilgivelsen til Gud. DET var en vekker for meg.

Å tilgi handler IKKE om å godta det du har blitt påført, og nikke og si "det er i orden" når det ikke er det,  ei heller om å tvinge deg selv til å glemme det. Det handler om å gi slipp. Noen ganger for å forsones med et annet menneske, andre ganger kun for din egen del uten at du trenger si et ord til vedkommende det gjelder. Gi slipp, for å kunne klare å gå videre uten bitterhet, uten bånd som tynger deg ned. Gi det over. Holder du fast, vil det prege livet ditt og hjertet ditt. Bevar hjertet ditt, fremfor alt du bevarer, for ditt liv går ut fra det.

For meg har dette vært en av de vanskeligste reiser i livet. Det tok meg flere år før jeg endelig klarte å si til Gud..."Jeg klarer virkelig ikke tilgi dette, men jeg vil likevel - for min egen del. Jeg ønsker ikke lenger ta vare på de såre, vonde følelsene inni meg - så jeg gir det til deg. Hjelp meg å tilgi Gud..Ta det du - og tilgi dem du.."...og for meg var det nok. For Gud var det mer enn nok. Han forstår mer enn noen hva det vil si å kjenne på smerte. Hva det vil si å tilgi, og hvor vanskelig det er.

Den dagen jeg klarte å gi det over, ble et vendepunkt. En ny lærdom. Tilgivelse kan skape forsoning mellom mennesker. Andre ganger, forsoning med deg selv.
Når du tilgir noen og gir det over, setter du også deg selv fri. Fri til å leve, uten et hardt hjerte.
Fri    til    å    gå     videre.

                                                              Klem,