Ekteskaps valg

Gift på hver sin kant....men det gnistrer mellom dem. Han gir henne mange lange blikk og varme smil - hun gjengjelder dem. Et sug i magen, en brusende følelse. De har en kjemi utenom det vanlige, forstår hverandre, snakker samme språk. Han er borti henne så ofte han kan. Åpenbar flørting. Åpenbar tiltrekning.

Begge har de sin kristne tro, begge vet de hvor grensene går, begge vet de så godt forskjellen på rett og galt. Begge ser sine ektefeller, men noe mangler begge steder. Kanskje har de sluttet å nærme seg hverandre fysisk? Kanskje er det for mye kritikk og sårende ord? Kanskje snakker de forbi hverandre? Kanskje river sjalusien ned? Kanskje er kjærligheten ikke blitt gitt nok næring og nå på vei til å dø hen? Kanskje er det for mange misforståelser, for lite tilgivelse, for lite lyttende ører, for lite oppmuntring, for lite tid sammen, for lite anerkjennelse, godhet og respekt?

Ekteskapet har mange aspekter, mange sider  - og det må pleies. Daglig. For å holdes liv i. Det krever en innsats - ikke bare hos en, men hos begge.

Jeg traff en gang et ektepar som hadde vært gift i over 60 år. De var gamle, skrukkete og grå, og lykkelige. Enda var det glimt i øyet og flørt mellom de to. De satt på en benk og holdt hender og var et fantastisk vakkert syn. Jeg betraktet dem lenge og tenkte i mitt stille sinn - tenk å få til det der. Jeg formet min tanke til et spørsmål og jeg spurte dem - "hva er hemmeligheten deres for et godt og langt ekteskap?". "Hemmeligheten" sa hun stille, og smilte mildt mot mannen sin - "er å huske på alle T-ordene. " 

"T-ordene?" undret jeg meg. Hun nikket. "Dette er det som skal til for et godt og langt ekteskap:

Tro på Gud og tro på hverandre, takk hverandre, ha tillit til hverandre, ta på hverandre, tjen hverandre, tenk på hverandre, trøst hverandre, tilgi hverandre, tal hverandres språk, tøys med hverandre". Så fortsatte hun med å si  at "å huske på alle T'ene, eller å iallefall klare å komme på en eller to av dem daglig, det er det som har holdt oss oppe - og gift - i over 60 år".

Jeg, som på den tiden var ugift, gikk derfra med hodet fullt av drømmer, med nye håp om livslange forhold, og med en dose visdom jeg var blitt overlevert på veien - fra dem som visste hvordan.

Jeg kommer for alltid til å huske de skjønne gråtustete menneskene som satt der og lyste av kjærlighet til hverandre. De hadde lært meg noe viktig og jeg prøver å huske på T-rekken, som jeg kaller den, så ofte jeg kan...men lett er det ikke. Ikke alltid.

Tilbake til de to med øyne for hverandre. Farlig? Farlig...Varselsignalene ringer. Tankene herjer, søvnløsheten har kommet. Gleden over å se hverandre er blitt for stor. Håpet om å se hverandre, om enn bare et lite glimt, er blitt for stort. Betatt - av hverandre. Betatt av en de ikke er gift med. Det er så vanskelig, så vondt, så spennende og så feil. En gryende forelskelse er på gang - om ikke de her og nå slutter å gi næring til alle følelser. Men vil de det, eller kan flørtingen være livgivende og uskyldig - enn så lenge? Er det som skjer mellom dem, noe som representerer det de savner hos sin ektefelle? 

To par øyne møtes, blikket holdes akkurat litt lenger enn det som er vanlig. En omfavnelse som er akkurat litt for lang. Hender som berøres litt for lenge. Tankene leker. Det kan ende i utroskap...

Men... det kan vel umulig skje med en bror eller søster? Det kan vel umulig skje med en onkel eller tante, det skjer vel ikke med foreldrene våre, det skjer ikke med noen i menigheten, det skjer ikke blant nære venner, det skjer ikke med oss. Tror vi. Det trodde jeg, da jeg var liten og ikke visste bedre. Jeg håpte iallefall - i det lengste, at verden var et perfekt sted å vokse opp. Nå er jeg voksen og jeg vet. Vi tror vi har full kontroll - Men det skjer. Igjen og igjen er det to som ser hverandre - og setter to andre til side.

Vi står ofte på valg. Å velge kjærligheten hver eneste dag, å huske på "T-rekken", og å huske på hva vi lovte da vi giftet oss - kan kanskje være med på å forhindre at en flørt går lenger enn som så....?

Valget er ditt, og valget er mitt. 365 dager i året.

                                                                   Klem,

♥ Tusen takk for alt engasjement 

og for alle skjønne kommentarer dere kommer med.

Det gleder meg veldig!

Jeg prøver så godt jeg kan å besøke tilbake

alle dere med blogger.

                                                   

Velger du kjærligheten?

Nok en gang sitter han alene igjen på kjøkkenet. Tårene renner. Han er redd og fortvilet. Hun har tatt bilen og stukket av. Hun orket ikke mer av maset hans. Orket ikke snakke om det som likevel ikke kan løses. Det er for sent. For mye har bygd seg opp, for mye er uoppgjort, for mange ord har såret og satt seg fast. Det har gått for langt.

Han løp etter henne da hun dro. For tredje gang denne måneden. "Kan vi ikke prøve å snakke sammen?" ropte han, idèt bildøren smalt. Hun sendte ham et skarpt blikk, et blikk fullt av oppgitthet, irritasjon og sinne. Han gikk sakte tilbake, kikket inn til barna i frykt for at de hadde våknet av krangelen deres, og knakk sammen, oppløst i tårer.

Nå var det bare å vente på at hun kom tilbake. De hadde vært gift i 7 år nå, men noe gikk galt langs veien. Gode ord har gått over til sårende ord. Varme blikk er gått over til skarpe blikk. Oppmuntring er gått over til kritikk. De klarer ikke finne tilbake til gleden de delte da de giftet seg.
Han har begynt å se så mange feil ved henne. Hun er lei av at han ikke forstår. De river hverandre ned, i stedet for å bygge opp.
Begge begynner de å trekkes mot andre. Andre som kanskje kan forstå, som kanskje har noe av det de savner hos hverandre. Det er lett å søke anerkjennelse andre steder, det er lett å bli betatt.

Hun kommer tilbake etter flere timer. I stedet for en omfavnelse og et ydmykt blikk som ber om tilgivelse, sier hun hardt, at denne gangen er det nok. Nå nytter det ikke mer, ekteskapet trenger å fikses - eller avsluttes. De står på valg.

Hvilket valg tar de? Det gjenstår å se.

Jeg har selv vært i vanskelige, usunne forhold. Forhold som river ned den du er. Det er lett å bli blind og ikke se, det andre ser, lett å bli døv for det du innerst inne vet - om du lytter til hjertet ditt. Jeg så ikke da - men heldigvis i tide, og jeg gikk. Men noen ganger er det verdt å kjempe, viktig å kjempe, viktig å ta vare på det dere har. Et ekteskap inngått i kjærlighet.
Det er mye vondt å se mellom ektefeller. Det er så mye som ikke snakkes om der hjemme, så mye det er vanskelig å sette ord på, så mye som har gått galt. Så mange som lurer på hvorfor de enda holder sammen. Så mange som syns det er en bragd om de har klart å holde sammen i over 5 år. Og kanskje er det det, for noen?

Gud gråter. Han ser, hvordan de kaver, hvordan de stikker hverandre, hvordan de rakker ned på hverandre og sårer hverandre. "Kom til meg, dere som strever" - roper han, i håp om å nå inn. "Jeg vil gi dere hvile, jeg vil hjelpe dere videre - om dere lar meg!" Hvordan kan Gud hjelpe med noe som helst? undrer de seg. Dette må vi da klare alene.

Gud er den som kan bygge opp igjen det som er knust. Gud er den som kan lege hjerter som er revet i filler. Gud er den som lærer oss om tilgivelse og hvor viktig det er. Gud er den som kjemper, mens du hviler. Gud er den som kan snakke med deg - i drømme, ved å gi deg bilder, ved å gi deg nye tanker, ved å gi deg ord - og fortelle deg og lære deg den veien du skal gå. Gud er kjærlighet, og av Ham har vi mye å lære.

Men Gud har også satt mennesker på jorden. Det finnes hjelp å få hos andre mennesker, noen å dele det vonde med. Gud sier ikke at vi skal sitte på rompa og ikke gjøre noenting. Vi må selv hente frem viljen til å fikse. Men Han er en medhjelper vi kan klynge oss til, som kan veilede oss langs veien.

Velger du kjærligheten?


                                                            Klem,

♥ Minner om innspurten på gave-gi-bort

"Nå er de endelig skilt"

Stadig ser jeg overskrifter som dette. Senest nå i helgen, på forsiden av et blad som sto på hyllen i butikken. Endelig skilt.

Har du tenkt over hva det signaliserer? Endelig har noen gått fra hverandre? Noen som, da de giftet seg, ønsket å dele livet sammen og å få det til å fungere?
Det er trist, bare trist, at media fremstiller ekteskapet som noe man kan ta så enkelt på. Noe som er greit å kvitte seg med dersom det ikke funker fullt så bra lenger.

Selvsagt finnes det gode grunner for skilsmisse. Noen ganger skulle de to aldri vært gift i utgangspunktet, noen ganger er det vold, misbruk eller utroskap inni bildet. Noen ganger er skilsmisse redningen for et menneske, for en kone, en mann, eller for et barn. Noen ganger er det faktisk sånn.

Jeg har selv for mye erfaring med skilsmisser. Hvordan? får forbli et ubesvart spørsmål. Jeg kan ikke si annet enn at det er vondt, sårt og trist. Jeg har overhode ikke noe positivt å si om det. Unntaket er - at en skilsmisse noen ganger kan redde et menneske fra å gå til grunne, redde barn fra en trist oppvekst, og føre til en mulighet for oppblomstring for nettopp disse. Noen ganger.

Andre ganger, og veldig ofte, fører det med seg gråt, fortvilelse, savn, sorg, en sønn som roper etter pappa, en datter som lurer på om det er hennes skyld at mamma dro, en kone som har fått selvbildet sitt knust, en ektemann som føler seg mislykket....En familie er knust. Splittet. Tryggheten er borte.

Fotograf: Jill Greenberg

                        

Jeg kjemper med tårene når dette skrives. Mye minner, mye sår. Mye legedom.

Om dere sliter i ekteskapet, stort eller smått - snakk sammen. Snakk sammen, dere to. Snakk sammen, sammen med noen.
Er det vold, misbruk, mishandling av deg eller barna. Kom deg ut. Få hjelp. Nå. Vær så snill.

Finnes det mulighet for tilgivelse og forsoning? Går det an å jobbe med de vanskelige tingene? Har du noe uoppgjort med din kjære? Savner du kjæreste-tiden?
Jeg har tro på at alt er mulig, så lenge viljen er der.

Og Gud er der. Midt i det vonde. Han er der. Han var der. Og Han er der i fremtiden.

Ta vare på hverandre. Ta vare på ekteskapet.

 

                                                                
                                                                  Klem,