Det uheldige stempelet

Så har det skjedd igjen. Jeg vrir meg av fortvilelse, tørker et par tårer fordi jeg er trist og skuffet.
Jeg øste ut mitt hjerte. Responsen jeg fikk, gjorde at hjertet mitt trakk seg sammen.

"Du er jo ALLTID så uheldig, du, Spirea!"

For sikkert hundrede gang i livet mitt, er det dèt jeg får høre. Det uheldige stempelet har blitt trykket igjen. På meg. Hardt, brutalt, uten filter. Litt for hardt denne gang...

Jeg titter ut vinduet. Det regner litt. Men så jeg ikke et streif av sol gjennom regnet? Der var det igjen, solen kommer til å presse seg gjennom, jeg ser den! Jeg får lyst til å rope det ut - jeg ser sol gjennom regn!

Jeg er ikke uheldig, for jeg kommer meg gjennom og blir en sterkere versjon av meg selv. Jeg er ikke uheldig, for jeg har en Gud som kjemper for meg, en Gud som er sterkere enn alle sårende ord, en Gud som er mild og som leger det vonde, en Gud som bærer meg i motbakkene - og som stryker sin kjærlige hånd, der stempelet slo meg så hardt. Igjen.

Er jeg ikke heldig? Jeg kjenner, mens jeg gråter, skriver og øser ut til Gud og lar Ham jobbe, at hjertet mitt vokser igjen. I takknemlighet. Jeg er heldig som har kommet meg gjennom. Jeg lever, jeg står oppreist, jeg har et hode som fungerer, jeg har familie som elsker meg og som jeg elsker tilbake, jeg har bunnsolide venner som forstår, jeg har et hjem som er blitt min oase. Marerittene er over, selvom jeg nå står midt i en ny storm der sykdommen tærer.

Vi kan ikke endre menneskers oppfatning, menneskers tanker, hva de ser, hva de hører  - eller hva de velger å si og gjøre. Men vi kan endre oss selv, hvordan vi selv møter livet. Og jeg velger å lete etter solen gjennom regnet. Jeg velger å prøve meg på en dans, selvom kroppen ikke tåler det. Jeg velger å lete etter de gode ord, og gjemme vekk ord som slår. Jeg prøver å bevare mitt hjerte, for mitt liv utgår fra det. Og jeg har endelig skjønt hva det betyr.

Min veileder gjennom mange år, sa en gang til meg - i en periode av livet der jeg fylte meg selv med negative tanker - om meg selv: "Vær forsiktig hva du tenker - for livet ditt formes av dine tanker".
Dette er blitt mine hjerteord. Og lappen, med disse ordene, som min veileder snek nedi vesken min når jeg så en annen vei, og fant igjen da jeg trengte den - den har jeg enda med meg overalt. Som en påminnelse. Han ga av sin livsvisdom, og jeg har senere forstått at dette gjelder ikke bare tanker om meg selv, men også hva jeg velger å tenke om andre. Dèt former nemlig også livet mitt.

Velg bort det uheldige stempelet, om du klarer. Overfor deg selv - og andre. Det slår av og til for hardt og gir stygge merker det er vanskelig å få bort.

Jeg tror jeg går meg en tur ut nå. Jeg tørker tårene. Det har sluttet å regne og solen holder på å bryte gjennom.


           

                                                                Klem,

Ordspråkene 4, 23 (New Century Version)

En hyllest...

Mitt siste innlegg "Var du der likevel?", er i mine øyne et av de sterkeste jeg har skrevet så langt.
Nå, i etterkant, skal jeg innrømme at jeg brukte uendelig lang tid på å våge å trykke på "publiser"-knappen. Frykten for mennesker rev inni meg, og jeg var i sterk tvil. Våger jeg poste et innlegg med så mye alvor, så mye smerte og sår, så mye sorg - men samtidig, slik jeg ser det, med glimt av håp?
Jeg kjente jeg skulle det, og jeg skalv da "publiser"-knappen ble trykket inn.
Nå vet jeg at jeg gjorde det rette.

Mailboksen min har flommet over. Mail med ord som viser en usedvanlig stor tillit, åpenhet, oppmuntring, ærlighet. Jeg er overveldet, rørt og takknemlig.
Tårer har jeg tørket, jeg har ledd, jeg har grublet og fundert og jeg har kjent meg både ydmyk og utfordret.  Er lykkelig over at jeg, i min svakhet, kan få være med noen et stykke på veien, noen skritt videre...

Dette er en kort liten hyllest, for å si takk - til dere som leser. Takk til dere som gir så sterke tilbakemeldinger og bekreftelser til meg. Takk for åpenhet, ærlighet, inspirasjon og støtte. Takk for nydelige kommentarer, takk for alle mail.
Takk til dere som ønsker å følge bloggen min og mine hjertespor videre...

Gud velsigne dere alle.




                                       Klem fra en overveldet

Det hjertet er fylt av

Det er søndag kveld, og i morgen begynner en ny uke. Noen ganger er det godt at en uke er over. Dette har vært en sånn en, og jeg ser frem til en helt ny og ubrukt uke som skal fylles, forhåpentlig med gode, glade dager.

Jeg har vært preget av motløshet denne uken. Sykdommen tærer, og det blir så altfor lett å miste fokus.

Men midt i det hele -  så har jeg en ved min side, som drar meg opp når jeg er nede, en som oppmuntrer meg når jeg selv ikke klarer å finne gleden. En som elsker meg, som jeg er, betingelsesløst. Alltid, og uansett.
Gud. Han er sånn.
Min mann er også sånn. Og det er han jeg ønsker å gi en hyllest til i dag. En fantastisk mann som gjør alt for at jeg skal ha det bra og være glad. Han setter seg selv og sine behov til side, mens han fokuserer på meg og mine behov. Jeg har virkelig mye å være takknemlig for.
Og idag har han fortalt meg at jeg ikke må gi opp på noen områder. Det gjør godt med en sånn sterk støtte ved min side. Og jeg kjenner at midt i motløsheten, vokser takknemligheten i mitt hjerte. Igjen, jeg tror Gud bruker mennesker. For min mann gjør så mye mot meg som Jesus ville gjort, og sier så mye av det jeg tror Gud ønsker å fortelle meg.
Ikke gi opp. Du er verdifull. Du er aldri alene.

Og så deilig det er å kjenne på takknemlighet. Når jeg lar takknemligheten fylle hjertet mitt, blir det ikke fullt så mye plass til alt det kjipe lenger.
Derfor skal jeg prøve å la dette være mitt fokus i uken som kommer. Jo mer av de gode ord jeg klarer ta i mot, og ta inn - jo mer glede jeg klarer å slippe inn i hjertet mitt, jo mer må jo det vanskelige vike...


                                                                 Klem,