Det hjertet er fylt av

Det er søndag kveld, og i morgen begynner en ny uke. Noen ganger er det godt at en uke er over. Dette har vært en sånn en, og jeg ser frem til en helt ny og ubrukt uke som skal fylles, forhåpentlig med gode, glade dager.

Jeg har vært preget av motløshet denne uken. Sykdommen tærer, og det blir så altfor lett å miste fokus.

Men midt i det hele -  så har jeg en ved min side, som drar meg opp når jeg er nede, en som oppmuntrer meg når jeg selv ikke klarer å finne gleden. En som elsker meg, som jeg er, betingelsesløst. Alltid, og uansett.
Gud. Han er sånn.
Min mann er også sånn. Og det er han jeg ønsker å gi en hyllest til i dag. En fantastisk mann som gjør alt for at jeg skal ha det bra og være glad. Han setter seg selv og sine behov til side, mens han fokuserer på meg og mine behov. Jeg har virkelig mye å være takknemlig for.
Og idag har han fortalt meg at jeg ikke må gi opp på noen områder. Det gjør godt med en sånn sterk støtte ved min side. Og jeg kjenner at midt i motløsheten, vokser takknemligheten i mitt hjerte. Igjen, jeg tror Gud bruker mennesker. For min mann gjør så mye mot meg som Jesus ville gjort, og sier så mye av det jeg tror Gud ønsker å fortelle meg.
Ikke gi opp. Du er verdifull. Du er aldri alene.

Og så deilig det er å kjenne på takknemlighet. Når jeg lar takknemligheten fylle hjertet mitt, blir det ikke fullt så mye plass til alt det kjipe lenger.
Derfor skal jeg prøve å la dette være mitt fokus i uken som kommer. Jo mer av de gode ord jeg klarer ta i mot, og ta inn - jo mer glede jeg klarer å slippe inn i hjertet mitt, jo mer må jo det vanskelige vike...


                                                                 Klem,