Fortrengt personlighet?

Noen ganger opplever jeg at livet kan være litt sånn, at noen sider av min personlighet settes "på vent". Skjønner du hva jeg mener? Vi er jo sammensatte mennesker, med mange forskjellige evner og interesser. Men så kan det plutselig være noe som tar oppmerksomheten din, slik at noe inni deg ikke lenger får utløp på samme måten og heller blir litt "fortrengt".
Kanskje har du fått barn, kanskje er du blitt syk, kanskje er du full av glede, kanskje skal du gifte deg, kanskje er du i sorg, kanskje er du på vei inn eller ut av et forhold, kanskje tar jobben din mye tid...eller kanskje... noe helt annet.

Hos meg er det iallefall mer enn èn side som har blitt litt fortrengt de siste årene, og jeg savner spesielt denne ene delen av meg. Jeg har bare hatt så altfor for mye annet å henge fingrene i - tette fødsler, ny jobb, flytting, mye som har skjedd i livet mitt, mange utfordringer, mange oppturer, noen store, tunge nedturer....
Og midt i det, så kjenner jeg altså på savn - etter noe som allerede ER i meg. Jeg er nemlig full av spikk og ramp, og har utallige idèer om hvordan jeg kan lure noen eller være litt rampete. Tilogmed mannen min har i det siste sagt "Du Spirea, er det ikke på tide å finne på noe spikk igjen?"...Og det har han helt rett i.

Jeg tenker tilbake. Husker en tur jeg var på, vi var vel nærmere 50 unge voksne på helgetur. Utrolig moro og sosialt. Men hva finner denne rampen på? Mens alle andre sov, snek jeg meg rundt midt på natten og stjal sko. Og hva gjorde jeg med dem? Joda, jeg limte dem opp i taket.... Sånn at når folket våknet (og jeg sov så søtt, utslitt etter nattens ramp) var det ørti sko som hang rundt om kring i taket...og det ble selvsagt et styr å få dem ned igjen. Fryktelig barnslig, jeg vet det, men kanonfestlig midt på natten. Jeg holdt selv på å knekke meg av latter, men måtte dessverre stå til rette for det hele - og det endte med at jeg sto og malte taket i flere timer etter dette...

En annen gang hadde jeg ansvaret for å være vertinne på en klasseavslutning. Det var like godt på en teologisk høgskole, og jeg tenkte at her må jeg jo lage moro (som jeg jo selvsagt også hadde gjort hele den tiden jeg hadde gått der...). Så jeg sto i døren og ønsket alle velkommen, med et herlig brett fullt av sjokoladeboller - sånne med kokos utenpå. Idet en etter en forsynte seg, dyttet jeg dem inn døren, og lukket den, slik at neste som kom mot meg ikke fikk høre noen reaksjonshyl der inne. De herlige kokosbollene var nemlig bittesmå fiskeboller, dyppet i sjokolade og kokos. Nam!

Også var det venninnen min, da, med det spesielle etternavnet...som fikk et brev fra en tilsynelatende svært kjent slekstforskningsprofessor som jeg fant opp. Brevet var selvsagt superprofesjonellt, og det ble sendt ut til henne, med invitasjon til henne og hennes bestefar (navneopphavet) til et storslagent selskap for å feire dette staslige navnet deres og 12 andre slekter med spesielle navn (deriblant Anker-Hansen...men det var visst ikke betenkelig i det hele tatt), og de måtte bare først som sist ringe nummeret jeg hadde lagt med, for å melde seg på. Min venninne var i ekstase over brevet, viste det stolt til alle oss andre venninner  - og bestefaren selvsagt, og de bestemte seg for å ringe nummeret. Da kom de til Arendal kretsfengsel....

Har virkelig ikke tall på alt det rare jeg har gjort! Men av og til blir det sånn, at vi må sette litt av oss selv til side en stnd. Vi får ikke til alt vi ønsker, alt vi skulle ha gjort, alt vi skulle ha vært. Og det beste da, er å akseptere at nå er det sånn det er, og ikke la oss tynge av alle "skulle","måtte" eller "burde"-tankene.
Poenget mitt er at kanskje er det på tide å kjenne etter, også for deg? Er det en del av DEG som du savner? Er det noe du kan hente frem igjen nå? Noe kreativt, noe du brenner for, noe du har drømt om lenge og som du vet du kan klare hvis du tør? Husk at det er bare EN som deg, og alt det du har i deg er helt spesielt. DU er jo helt spesiell!

Dette får bli dagens oppfordring. Jeg skal iallefall se om jeg ikke skal gjøre et dypdykk og hente fram igjen hun der som lurte alle sine venner i åresvis...Jeg tror det er på tide at de ikke lenger skal føle seg fullt så trygge.... ;) Dessuten - det lyser opp hverdagen å tenke ut morsomme ting.

Ha en fin dag!
                                                                  Klem,

♥ Dagens anbefaling: bloggen Beautiful er virkelig verdt et besøk.

Heidi skriver så vakkert om de hverdagslige ting som mange

av oss kan kjenne oss igjen i, 

men også om de dype ting og det å våge å være seg selv. 

En blogg som får meg til å smile, le, gråte og kjenne etter...