Viser innlegg med etiketten Barn. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Barn. Vis alle innlegg

18. april 2012

Dager med frykt

"Jenta mi! Hvor er du?" ropte jeg, idèt jeg løp rundt for å se etter henne. Hun var 2 år, likte å gå sine egne veier for å utforske verden - akkurat som mamman sin. Vi var på familietreff i Oslo, i en bydel jeg aldri før hadde vært og var langt fra kjent i. En stor jernport tronet foran huset og skulle til enhver tid holdes stengt.
Jeg løp inn, opp og ned alle trappene i det 3etasjes huset, kikket inni skap og under senger - hun var borte.
Jeg løp ut i hagen og møtte glade, selskapelige mennesker. Fikk dratt med meg mannen og resten av mine nærmeste - og vi løp mot porten.
                Den var åpen...

Frykten som bredte seg i meg kan bare ikke beskrives. Jenta mi var borte. Rett utenfor porten var det bilvei, og jeg så henne ikke noen steder. Flere ble med for å lete, og tusen tanker fòr gjennom hodet mitt mens jeg løp alt jeg kunne den ene veien. Mannen løp den andre veien. Noen løp en tredje vei, og noen tok bilen. Sånn spredte vi oss rundt i hele området, mens vi holdt telefonkontakt med hverandre underveis. Jeg ble til og med helt irrasjonell oppi det hele, og skulte stygt på mennesker som gikk forbi.
Jeg ropte navnet hennes gang på gang, stoppet for å lytte, men det var stille. Bare suset fra biler eller bråk fra naboer som styrte med ting utenfor husene sine.

Panikken grep meg. Tenk om noen hadde tatt henne? Hun er jo sånn en nydelig liten jente. Tenk om hun var blitt påkjørt? Tenk om hun sitter fast, har ramlet, skadet seg...Og sånn fortsatte mine tanker. Ikke så rart. Vi var i Oslo, langt vekk fra vår lille sørlandsby, og min lille skatt var forsvunnet.

Jeg knakk sammen da jeg snakket med andre letende underveis, som ikke fant henne. Tårene presset på. Mannen min holdt å kontakte politiet. 20 minutter var gått. Ingen jeg traff på min vei hadde sett den lille jenta med det lange håret og den lyserosa kjolen. Jeg bråstoppet i et veikryss. Frem, til venstre eller til høyre. "Gud, hvor går jeg nå?" ropte jeg. Jeg kjente meg trekt mot venstre, en rar følelse. Og jeg løp. Helt utslitt ropte jeg navnet hennes igjen mens tårene rant. Et lystig tilsvar kunne brått høres i det fjerne. "Mamma, kom og se!" "Er du der?" ropte jeg tilbake. "Ja, mamma, jeg sitter i hagen, de har kaniner! Kom, mamma!" Jeg løp inn i en hage og fant min lille jente sittende ved et kaninbur, skitten og fornøyd, uvitende om all frykt hun hadde forårsaket. Gleden og lettelsen ved å finne henne kan nesten ikke beskrives. Jeg holdt henne tett inntil meg, løftet henne opp og løp ut på veien for å fortelle nyheten til de andre.

Historien endte godt, men den får meg til å minnes og tenke på frykten.
Den frykten - som så mange ganger kan styre livene våre, ta fullstendig overhånd i det daglige, gjøre oss handlingslammet, redde for mennesker, enkelte situasjoner, sosiale settinger - og frykten som kommer brått og uventet. Har du vært der? Det har jeg. Jeg var fullstendig styrt av frykt i en periode av mitt liv. Enda er jeg en fryktsom, engstelig sjel og enda er det områder jeg jobber med. Men Gud sier: "Frykt ikke, for jeg er med deg. Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud. Jeg er den som hjelper deg og holder deg oppe.."(Jes.41, 10) Visste du forresten at ordene "frykt ikke", står hele 365 ganger i Bibelen. Det ble en vekker for meg. En daglig påminnelse fra Gud om å leve et liv i tillit til Ham.

Også tenker jeg på gleden og lettelsen, som kommer når det vi fryktet ikke skjedde. Og det er jo slike dager det er flest av, tross alt  - dager der alle våre bekymringer og all vår frykt IKKE skjedde likevel.
Jeg tror vi alle har vært der. Og vi kommer der, gang på gang. Frykten og lettelsen... - hånd i hånd.
På dager der frykten herjer som verst, er det godt å vite at vi har en å lene oss til, en som daglig minner oss på at Han er større enn vår frykt, Han er den som holder oss når hele verden føles som en skummel plass å være.
Jeg ønsker deg en dag full av glede, håp og forventning.
                           
                                                                   Klem,
post signature















10. april 2012

"En av mine minste"

Jeg står utenfor et hus og ringer på døren. Jeg er klam i hendene, hjertet banker altfor fort. En skeptisk pappa åpner døren. "Hun sitter der nede" sier han og peker nedover trappen. "Men du kommer ikke til å finne ut noe som helst" snerrer han og slipper meg motvillig inn.

Ned første trinn av trappen. Jeg stopper og trekker pusten. "Gud, gi meg ro i hjertet". Andre trinn nådd og jeg stopper opp igjen. Puster dypt. "Gud, gi meg styrke". Tredje trinn "Gud, gi meg av din visdom". Fjerde trinn "Gud, dette klarer jeg aldri alene. Omslutt meg, Gud" Femte trinn. Jeg stivner, tenker at dette klarer jeg bare ikke. Har lyst til å snu. Er redd for å trø feil. "Fortsett å gå, Spirea, jeg er med deg". Sjette trinn "Gud, la henne kjenne seg trygg"...Og slik fortsetter jeg nedover trappen. Ett og ett trinn helt til jeg er nede og møter en liten jente på 6 år. Hun er blendende vakker. Store grønne øyne og langt brunt hår. Smilet mangler en fortann. Hun kommer mot meg, holder godtfast på en slitt bamse og sier hun har gledet seg til å vise meg rommet sitt. Jeg puster ut, de første ord er sagt. Jeg får sagt "jeg heter Spirea" - i det vi rusler inn på det lille lilla rommet hennes.

En uke tilbake i tid sitter jeg og venter på barnevernsjefen på hans kontor. Han kommer brått inn døren, og minner meg om Kramer (fra Seinfeld-serien). Før rompa hans er plassert på stolsetet sier han like brått og brutalt "Kan du ta en samtale med en jente på 6 år? Vi mistenker overgrep".
Tusen tanker farer gjennom hodet. Den første er en protest. NEI, det kan jeg ikke. Jeg kan virkelig ikke, er ikke sterk nok, har ikke visdom nok, er for uerfaren, for ung, for liten, for svak, for redd, for usikker.. "Nei, det kan jeg ikke" svarer jeg. "Jo, det kan du" sier Kramer og setter øynene i meg og kunne like gjerne sagt "du har ikke noe valg, vi vil at du skal gjøre dette!"

Og her er jeg. I et lilla rom med lysegule gardiner. Med en jente som er opptatt av å vise meg alle dukkene sine, alle tegningene hun har tegnet og alle perlebrettene hun har laget. Hjertet banker enda altfor fort. Men jeg kjenner Guds nærvær og stoler på at han hjelper meg.

Jeg legger merke til esken med alle fargeblyantene hennes. De ser nesten nye ut, men den sorte er nesten oppbrukt. Jeg kikker igjen på alle tegningene og ser at nesten alle er farget sorte. Ingen friske farger, ingen gul sol, ingen rød blomst, ingen blå himmel. På en av tegningene er en jente i sort kjole. Ved siden av er en oversized mann. "Hvem er dette?" spør jeg. Og der var det noe som løsnet. Begynnelsen på ord som tidligere var tiet i hjel. Hjertet mitt var rolig, men jeg hev etter pusten flere ganger. Følte meg kvelt av det hun fortalte.

2 timer og 40 minutter senere sitter hun enda på fanget mitt. Jeg gir henne en god klem og sier jeg må tilbake til kontoret. Jeg lover at vi skal ses igjen. Jeg løp opp trappen og klarte å si "takk for hjelpen, Gud" før jeg nådde toppen. Tar skoene med meg ut av gangen, hiver meg inn i bilen og får tredd dem på. Kjører som et svin 300 meter og bråstopper. Går ut og brekker meg. Har lyst til å skrike. Tårene bare renner. Jeg slår hånden i taket på bilen - og slår, og slår og slår - til jeg ikke har krefter igjen.

Dagen etter er jeg i møte med leder og en saksbehandler i barnevernet. De betviler min rapport. Hvordan kunne hun ha åpnet opp for en hun traff for første gang? "Alt er mulig for Gud" tenker jeg, men sier ikke noe. En saksbehandler som hadde hatt kontakt med familien i 1 år sier at selv om mistanken har vært tilstede, hadde de i grunn tenkt å henlegge saken. Jeg, som har temperament som en latino, farer opp og sier "tror du virkelig jeg ville funnet på å lyve om disse tingene? Ser dere ikke at dette haster?"

3 måneder gikk uten at noe skjedde. Gang på gang var jeg innom kontoret til lederen og kjeftet, maste om nytt på fosterhjemsfronten og om medisinske undersøkelser. Ingenting. Jenta hadde selv bekreftet forholdene, men hun ble likevel ikke trodd. Jeg ble ikke trodd.
Helt til den dagen det banket på min kontordør. De kom uanmeldt, ingen avtale. Bestemor og jenta. Plutselig sto de der på kontoret mitt. "Vær så snill" sa bestemor, "vi trenger hjelp". Jenta gir meg en klem og jeg holder henne fast mens bestemor forteller. Jeg får igjen en skildring som ikke skal gjengis. En bestemor hadde reist 60 mil fordi barnebarnet hadde ringt etter henne. En bestemor - tryggheten i livet. Et hjem - en destruktiv tragedie.

Det er 4 år siden nå, jeg tenker tilbake. Jenta er 10. Medisinske undersøkelser ga nok bevis. Hun er i fosterhjem. Hos bestemor og bestefar. Hun måtte gå et skoletrinn to ganger. Hun sliter med konsentrasjon, hukommelse, hun tisser på seg, har en seksualistert atferd, hun sover urolig, har angst. Men hun får hjelp av barnepsykolog, oppfølging på skolen og bor i en ny by. Hun er trygg - og viktigst av alt, hun får kjærlighet og omsorg. Hos bestemor og bestefar. Livet ligger foran henne, tross alt. Og når jeg husker på henne, takker jeg Gud for snille besteforeldre og ber om at både dem og Gud må hjelpe henne med veien videre.

Så tenker jeg på hva denne historien har lært meg om livet og om Gud:

"Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk". Hvor svak jeg enn er og føler meg, så kan Gud utrette store ting vi som mennesker aldri hadde klart på egen hånd. Mer enn èn gang har jeg erfart at han gir rett ord i rett tid - og det er noe jeg velger å ta med meg videre og stole på. Hans nåde er nok for meg.

Og Jesus sa en gang: "Det du gjør mot en av disse mine minste, det gjør du også mot meg."
Og det er for meg blitt viktig å leve etter. Det håper jeg det også er for deg?

                                                                  Klem,
post signature
♥ Jeg gjør igjen oppmerksom på at alle historier som omhandler andre mennesker, 
                                   anonymiseres og gjøres om på - til det ugjenkjennelige.







18. mars 2012

En spire av glede


"Mamma!....Mamma?!" Jeg kikket opp. Der var stillheten brutt. Jeg lå rett ut på sofaen, prøvde hente meg inn i 5 minutter. En liten jente sto og trippet og hadde tydeligvis noe på hjertet. "Mamma, hva gleder du deg til?" spurte hun, veldig forventningsfull og samtidig helt sprekkeferdig. "Jeg vet faktisk ikke" svarte jeg stille og så antakelig trist ut. Sannheten var jo slik, jeg klarte ikke tenke ut en eneste ting jeg faktisk gledet meg til. Sånn er det nesten aldri.

"Hva med deg, da, lille jenta mi? Hva gleder du deg til?" Da bare boblet det over. Hun sto og spant rundt på gulvet i dèt hun ropte ut hvor mye hun gledet seg til bursdagen sin, og hvor mye hun gledet seg til å leke på stranden, til å plukke blomster om sommeren, til å få besøk av både den ene og den andre, også gledet hun seg så til å leke med kattene uti hagen.
Hun sprudlet. For en kontrast til mamman sin, tenkte jeg - og smilte så godt jeg bare kunne. Etter å ha pratet masse om disse tingene, spurte hun igjen - "men du, da, mamma? Hva gleder du deg egentlig til?"

Det var da det slo meg. Det hun nettopp hadde ramset opp, var i mine øyne nokså små ting, men hun holdt på å hoppe i taket av dem. Så nydelige barna er, som kan finne sånn en stor glede i de små, hverdagslige ting...

Jeg måtte likevel tenke meg nøye om for å klare å komme på noe. Jeg kikket ut av vinduet, på de vakre hestene rett utenfor, på plantene som klatrer oppetter terrassen og som har begynt å spire, på fuglene som satt og kvitret og nippet til maten vi har hengt ut...og jeg kjente at dette er ting jeg gleder meg over. Også gleder jeg meg til å ha ferie sammen med familien, og ikke minst å planlegge den..og til å nyte våren ved sjøen....de vakre strendene...lukten av blomstene...

Jeg snudde meg mot jenta mi igjen og sa dette som jeg hadde kommet på. Da strålte hun opp og sa "jeg gleder meg, og du gleder deg, mamma!"Og det var jo sant... Min lille jente på snart 4 år, hadde funnet frem noe av håpet i meg igjen, håpet om våren, sommeren - bedre tider  - og funnet frem fokuset igjen - på de små ting i hverdagen, som det er verdt å glede seg over, og som jeg ikke ønsker skal bli overskygget av vonde, vanskelige ting. Nok en gang har et av barna mine lært meg og minnet meg om hva som er viktig i livet...

Da hun spratt av gårde, lykkelig og på vei ut i solen, ropte jeg etter henne med tårer i øynene "takk, jenta mi" - men da var hun allerede ute og løp av fryd etter kattene...Hun gledet seg over de små tingene.
Og det skal jeg også prøve på....så godt jeg bare kan.

                                                                      Klem,
post signature







8. mars 2012

Jeg blir det du gjør, mamma!


Mine små øyne ser, 
mine ører hører også
De tar inn alt
du sier 
og alt du gjør, mamma

Mine små hender 
er ivrige
etter å gjøre 
det du gjør, 
mamma
Jeg håper, 
og jeg drømmer
om å vokse opp
og bli
som deg, mamma

Vær forsiktig, mamma
hva du lærer meg
Vær forsiktig, mamma
hva du sier til meg
For en dag
ikke så altfor langt unna
vokser jeg opp
med alt jeg har lært
og blir som deg, 
mamma

Jeg ruslet en tur i byen, det var en nydelig sommerdag og isen jeg spiste lagde små hvite drypp på asfalten. Jeg satt meg ned på en benk og kikket utover sjøen. Helt alene, i fred og ro. 
"Nei, mamma, ikke gjør det, mamma...!"
Et hjerteskjærende, gråtkvalt rop fra en liten gutt bryter min idyll. Jeg snur meg brått og ser en dame som drar gutten sin etter armen. Hardt og ukjærlig. Kroppen hennes dirrer av sinne. Gutten hyler. Mammaen kjefter og roper "din drittunge, hvordan kunne du gjøre noe så dumt!"..."men det var ikke meningen, mamma, jeg gjorde det ikke med vilje, mamma!". 
Gutten er kanskje 6 år. Frykten lyser i øynene på ham. Jeg iaktar dem. Kikker rundt meg og legger merke til at de to andre, på benken ved siden av også har fått det med seg. Det er ikke til å unngå. 
Oss tilskuere kikker på hverandre - med blikk som signaliserer frykt og rådvillhet. Så kikker de andre ned. Vil ikke blande seg. 
Jeg stirrer dem i hjel, gutten og mammaen. Gutten møter mitt blikk og hadde blikk kunnet snakke, tror jeg at jeg hadde hørt "hjelp meg!".
Jeg klarer ikke lenger få med meg alle ord, de trekker seg lenger unna oss som lytter - men så plutselig skjer det. Mammaen løfter hånden og slår til gutten sin. Midt i ansiktet. Gutten synker sammen på bakken og klynker. Han prøver å reise seg, men hun dytter ham med all sin kraft mot bakken igjen. Hjerteskjærende.
Jeg farer opp, instinktivt, og løper mot gutten. "Hva søren er det du holder på med?" roper jeg rasende til kvinnen. "Det skal du ikke legge deg opp i" svarer hun og viser et svært truende kroppsspråk. "Du kommer du til å angre dette, det lover jeg deg" svarer jeg lavt. Jeg kikker på gutten som ligger nede, gir ham en hånd, men mammaen ber meg dra dit pepper`n gror. Jeg rygger, er redd, og prøver av hele mitt hjerte å signalisere til den lille gutten at han må holde ut, bare litt til. Så løp jeg, så fort jeg bare kunne. Og jeg visste nøyaktig hvor jeg var på vei.

Lite visste damen om at jeg, på den tiden, jobbet i tett samarbeid med politi og barnevern. Alt jeg hadde sett og hørt var som brent fast. Navnet på gutten var uttalt tre ganger, så der var jeg ikke i tvil.
Så jeg løp, i sinne, ut av solskinnsdagen og av gårde - fast bestemt på å bekjempe mørket.

Tre dager gikk og jeg ble innkalt som vitne. Gutten bodde ikke lenger hos sin mamma. Barnevernet hadde hatt familien under oppsikt lenge. Mistanke om vanskjøtsel og mishandling. Under oppsikt... Ett, kanskje flere slag - for lenge. Altfor lenge med tanke på hvilke skader han har fått - ikke bare utenpå, men mest inni seg.
Gutten var blitt hentet og var nå i beredskapshjem. Et fosterhjem holdt på å bli klargjort. Et nytt hjem i sikte. Muligheten for et nytt liv.

Det gikk mange måneder. Mange ganger ruslet jeg rundt i byen og tenkte på at jeg kunne møte denne mammaen igjen når som helst. Jeg ville være hatet av henne og jeg gruet for å møte henne. Hun hadde jo ikke lenger en liten gutt å ta ut alt sitt innvendige kaos på. Hun hadde ikke lenger en hun kunne denge løs på, når livet gikk henne i mot. Hun var blitt fratatt det som burde ha vært hennes kjæreste eie. Jeg så henne aldri igjen. 

Jeg så derimot gutten igjen. Plutselig var han der. Hånd i hånd med en dame som så snill ut. De tuslet rundt på butikken. Jeg stoppet opp, kikket opp fra handlelisten min og rett på ham.
Blikket hans møtte mitt. Han slapp hånden til damen, ble stående og stirre på meg med hodet litt på skakke. Jeg glemmer aldri, aldri det smilet jeg fikk den dagen. En liten gutt - som husket - og som nå strålte av glede mot meg. Vi utvekslet ingen ord, det var ikke nødvendig, men han pekte litt keitete mot sin nye mamma, og med stolthet hørte jeg ham hviske "se...!". Så vinket han forsiktig og løp etter mammaen, som smilende rakte ut sin hånd, for å ta i mot en liten barnehånd...og jeg feide vekk en tåre som rant nedover kinnet mitt.
              
Denne uken blir min minste 2 hele år. Han er en nydelig liten gutt, en storsjarmør og kosegutt. Det har vært 2 skjønne år og jeg gleder meg så til veien videre. Jeg er velsignet.

Mange ganger streifer denne historien meg. Den er et av mange eksempler på hvordan man aldri, aldri skal være mot sine barn.  Selv ønsker jeg å være en mamma som oppmuntrer, gleder, trøster, koser, er ærlig, sann, oppriktig, lyttende, snill, gavmild, omsorgsfull, grensesettende...Listen er lang og jeg har høye ambisjoner, høye standarder. Heldigvis finner jeg forbilder i egne foreldre. Ikke alle gjør det.

Og så vet jeg at det er dager der jeg er langt i fra disse fine ord jeg ramser opp -og istedet er jeg sur, gretten, irritabel, sliten og sint. Men gjennom alt er jeg en mamma som elsker - og jeg minner meg selv om, gang på gang, - at det jeg gjør, det jeg sier - mine handlinger, det er det de små lærer av - og ser opp til. På alle områder.

Og det er viktig å huske på, ikke sant?

Gratulerer lille go`gutten min!


                                                                  Klem, 
post signature

♥ Jeg gjør oppmerksom på at alle historier som omhandler andre mennesker, 
anonymiseres og gjøres om på - til det ugjenkjennelige.
 




1. mars 2012

Hva ser du?


Jeg sto foran min lille jente og skulle trekke på henne en bukse. Da jeg bøyde meg ned, skled min noe utringede t-skjorte ned. Hun, som alltid skravler, stilnet - og gjorde store øyne. Hun stirret og stirret. Jeg ble nesten brydd. "Hva er det, lille venn?" sa jeg. "Jo, mamma....du skjønner, jeg ser noe rart!" sier hun, og klør seg forundret i hodet.
"Hva da?" spør jeg. "Jo, altså, du mamma....Hvorfor har du en rompe foran også?"

Jeg knakk sammen i latter. Er det ikke utrolig hva de små "ser", hva de utforsker og hva de undrer seg over? En rompe foran, ja, selvsagt ser det slik ut. Iallefall hvis det er snakk om litt size på det hele, da...

Jeg tenker på hvor ofte jeg har tenkt at noe ser sånn eller sånn ut, på situasjoner som helt klart er slik jeg TROR de er. I mitt hode er det jo sånn. Men om jeg ser litt nøyere etter, eller lytter til dem det gjelder, utforsker litt mer, så er situasjonen kanskje litt annerledes likevel, og kanskje har den et litt annet aspekt som jeg har oversett. Mon tro om det er slik sladder og rykter oppstår, - fra mennesker som TROR de vet hvordan det hele henger sammen? Vi ser ofte det vi VIL se.
Min lille trodde jeg hadde en rompe foran, men det hun faktisk så var jo en puppekløft - som hun assosierte med noe hun kjente til og kjente ordet på.

Har du sett noe i det siste som viste seg å være helt annerledes enn du trodde? Har du møtt et menneske du trodde var en bestemt type, men som viste seg å være en annen? Har du fått en annen versjon av en sak - som har gitt saken en helt annen og ny mening? Det har jeg. Ofte. Tør du utforske litt, slik som de små, eller nøyer du deg med førsteinntrykket - og lar det bli med det. Hører du på andres sannheter om noe eller noen, eller finner du ut av tingene selv?

Jeg tror det er viktig at vi våger å ikke bare tenke svart - hvitt, men prøve å lete etter nyansene innimellom. Jeg tror det er viktig at vi våger å se litt bakenfor førsteinntrykk og det som møter oss, og at vi av og til utforsker litt mer. Jeg tror det er viktig at vi ikke bare lytter til andres oppfatninger av noe(n), men kjenner etter, etterspør og finner ut hva vi selv mener om det hele.

Det kan gi oss nye perspektiver, nye måter å se verden på - og vi lærer stadig. Det ytre, er ikke alltid forenlig med det indre. Det finnes mye mer, bakom en historie. Mennesker har mer å by på enn det vi tror. To like hendelser kan oppleves totalt forskjellig for to mennesker og by på to vidt forskjellige historier. Fasinerende, ikke sant?

Livet er også mer enn du ser. Det du har i dag, har du kanskje ikke i morgen. Det du ikke har i dag, har du kanskje i morgen. Det er det bare Gud som vet. Ta vare på det du har - verdsett det - og let etter noe mer, bakom det første du ser...Da er det enda mer spennende å møte mennesker, da er det spennende å leve.

                                                                 Klem, 
post signature



2. februar 2012

På hans nivå

For en tid tilbake var jeg i en jobb der jeg kom svært tett innpå mennesker i vanskelige livssituasjoner. Mest voksne, men noen unntak var det.
En dag banket det på kontordøren min, og noen lurte på om jeg kunne ta en samtale med en liten gutt på 9 år. Han var redd. Mamma`n hans lå på intensiven med alvorlig lungeinfeksjon, men livet hennes var nå utenfor fare. Det hadde ikke gutten helt skjønt enda. Han hadde bare mamma`n sin og levde enda i frykt og var svært urolig.

En times tid senere, tok jeg i mot en spak, sky og sorgtung gutt. Vi satt der overfor hverandre på kontoret. Han kikket ned på hendene sine som om de var det mest fascinerende han hadde sett på lenge, mens jeg bøyde meg ned mot ham, og prøvde å møte blikket hans.
Jeg prøvde snakke med ham, prøvde nå inn, men det nyttet ikke, han var taus. Jeg tenkte i mitt stille sinn at dette går bare ikke, og begynte be Gud om hjelp. Hvordan i alle dager kunne jeg klare dette selv, gutten var helt låst overfor meg. "Gud, hjelp meg å nå inn til denne gutten...kan du gi meg noen lure tanker, Gud?"

Etter en stund i stillhet, slo det meg at kanskje jeg virket litt "skummel", og signaliserte avstand, der jeg satt i min hvite "uniform". Jeg fikk en tanke, som jeg er overbevist om at var Guds svar på min bønn, jeg hadde mest sannsynlig ikke klart å tenke ut noe så smart på egen hånd.

Jeg ba gutten vente i noen minutter, gikk ut og tok av meg de hvite klærne, og kom tilbake i mine egne.
Han kikket på meg, og smilte. "Bedre nå?" spurte jeg. "Mm-mm", han nikket, og rettet seg opp i stolen. Han bekreftet deretter at det var skummelt med oss hvitkledde og at ikke alle han hadde møtt på sykehuset hadde vært like hyggelige. Han kjente seg tryggere nå. Jeg var på hans nivå.

Jeg fikk igjen en påminnelse om viktigheten av å møte mennesker der de er, ikke der jeg er eller der jeg tror eller ønsker noen skal være. Å være på likt nivå med den du skal snakke med, er alfa og omega. Og jeg fikk en bekreftelse på det Gud har sagt, at Han vil gi oss rette ord i rett tid - og at for å "vinne" noen, skal vi på deres nivå.

Den lille gutten og jeg fikk en fin prat. Vi tok oss like godt en tur ut i solen og pratet mens vi gikk, og snakket minst like mye om den lille kaninen hans og om onkelen som pleide ta ham med på fisketurer, som om mamma`n hans som var syk og svak.
Jeg fikk en klem da han forlot meg, litt gladere, litt mindre redd og litt mer tro på at mamma`n hans faktisk kom til å overleve. Og det gjorde hun.


                                                     
                                                                Klem,
post signature

♥ Flere som ønsker å følge bloggen min har sendt mail og gjort meg oppmerksom på at jeg har noe tull med følger-funksjonen min. De klarer å registrere seg, men blir ikke synlige blant medlemmene. Jeg får også opp at jeg har x antall flere følgere enn de som vises. Jeg sjekker opp i det. Inntil videre ber jeg dere prøve med jevne mellomrom å legge dere til, både på "følg"-knappen øverst på siden og via bolken til venstre med bilde av alle følgere. Det er antakelig en av dem som ikke funker. Tusen takk for info og oppklaring for meg :) (Noenganger irriterer Blogger vettet av meg!) Hvis noen vet hvordan dette kan løses, blir jeg veldig takknemlig for innspill! :)


♥ Dagens anbefaling: Har du mange spørsmål rundt det å være kristen? Har du sett Vårt Lands nett-serie som heter "Omvend meg"? Du finner den her og den er verdt å sjekke ut!






22. januar 2012

Jeg vil ligne på....

Å ha barna hjemme, alene, er for tiden en prøvelse. Jeg kan dessverre ikke si at det bare er fryd og gammen, for da snakker jeg jo ikke sant. Det som derimot er sant, er at det vanligvis er noe jeg gleder meg stort over og finner glede i. Det å ha mulighet til å jobbe redusert og ha noen dager hjemme med de små er en velsignelse. Men nå, som jeg er syk, og har lite krefter, så tar det på.
Og det var selvsagt på en sånn dag, da jeg holdt på å stupe i bakken av utmattelse, holdt på å sprekke av at huset så fullstendig kaotisk ut i absolutt alle rom og av at småluringene mine kranglet, hylte og skrek, at følgende lille historie utspant seg....

Minsten ropte på mamma`n sin, og der sto han så søtt og og tok seg på stompen og ropte "ææææsch!". Ok, bleieskift må til. Da jeg kom tilbake til stuen, fant jeg storesøsteren stående midt på gulvet, naken, med alle klærne i en haug ved siden av seg. Kroppen hennes var derimot full av grønn sprit-tusj. Nyydelig grønn sprit-tusj som dufter så herlig. Over HELE kroppen.
"HVA har du gjort?" spør jeg, superoppgitt selvsagt, men for et duste-spørsmål, det var jo opplagt hva hun hadde gjort.
"Mamma, er jeg ikke fin...? Jeg har tegnet meg på kroppen!" sa hun og strålte. Virkelig strålte.
Jeg smeltet av det nydelige smilet...og hva hun sa.
"Du skjønner det mamma, at jeg hadde jo bare lyst til å ligne på onkel, jeg!"

Det hører med til historien at onkelen har en del tatoveringer, og er en fin og morsom mann som hun liker så veldig godt. Så selvfølgelig ville hun ligne på onkel....

Har du noen du ønsker å ligne på? Noen forbilder?

Selv har jeg en tanke om at det viktigste er å være seg selv og å virkelig våge å være seg selv fullt og helt, uten å begrenses på noen områder. Likevel har jeg flere mennesker i livet mitt jeg ser på som forbilder for meg, mennesker jeg lærer av og som veileder meg, mennesker som virkelig beriker livet mitt og som er jeg er overmåte takknemlig for.
Men aller mest ønsker jeg ligne på Jesus, hvor vanskelig det enn er...og vet du hvorfor? For alle hans handlinger, alle ord, tanker, meninger, holdninger - var gjort med 100% oppriktig kjærlighet. Og å leve med en slik kjærlighet til andre mennesker, det er virkelig noe å strekke seg etter.....

                                                      Klem,
post signature




19. januar 2012

Stor ompe, mamma!


"Stor ompe, mamma, stoooor!" Klask! der fikk jeg den! En klask midt på stompen, og med verdens deiligste kommentar fra den skøyeren av en datter....
Det er over ett år siden hun sa dette første gang - nå klarer hun faktisk å si rompe, med r, men jeg trodde (les: håpte) hun hadde lagt vekk slike slibrige kommentarer...Hun er da tross alt over 3 år! ;)
Men neida...her en dag sto hun og betraktet meg som vanlig, da jeg stelte meg på badet. "Du mamma, din er så veeeeldig(les: voldsomt, uendelig, ekstremt) mye større enn min" sa hun, med store øyne og som om hun undret seg noe så voldsomt. "Hva da?" svarte jeg. "Rompen din, mamma, den er jo altfor stor!" "Hæh? FOR stor? det er det verste, jenta mi...hva?"...Hun ser på meg igjen og sier "ja, du kan jo ikke engang låne fine buksen min, for rompa di...den er for stor!"

Takk, snuppa, nydelig start på dagen....

Men, så var det jo faktisk det det likevel var - en fin start på dagen. For hva er bedre enn at barnet ditt, med kjærlighet og glede i øynene, beskriver mamma`n sin på en så festlig (og ærlig) måte som bare får meg til å smile og le...(selvom jeg har fortalt henne at neste gang hun kommenterer meg kan hun godt late som at jeg har lekre bein eller noe...)
Hun fikk meg til å tenke på hvor viktig det er å PRØVE å like seg selv. Tross stor rompe, skeiv nese, dingleboobs, rynker, 9 kilo for mye eller for lite eller grå hår. Det er så veldig, veldig lett å sammenligne seg med andre og innbille seg at de må ha det perfekte liv.

Hvordan ser du på deg selv? Eller ser du mer på andre enn deg selv? Jeg gjorde det i noen år. Jeg hadde et selvbilde lik null. Ingenting ved meg var bra nok. Jeg fant ikke noe ved meg som jeg likte, og klarte ikke ta til meg gode ord. Hva skjedde? Jeg ble knust av det, for alt jeg så hos andre var jo hva jeg selv IKKE var eller ikke hadde. Trodde jeg iallefall..og blir man knust, kan man lappes sammen igjen. Det har skjedd meg, sakte men sikkert, og det er mulig, selv når du syns det gjør vondt å se i speilet.

Se på deg selv, og se deretter opp. Du er skapt i Guds bilde. Hva betyr det? At Gud har skapt deg slik Han ønsket å ha deg. I hans bilde, med en himmelsk touch. Helt perfekt slik du er, og med Guds touch blir ingenting feil. Det du tror er "feil", kan være det andre misunner deg. Det du tror er "mangler", kan være det andre finner sjarmerende. Bare du er deg - og du er en fantastisk utgave av deg selv. Og sammenligningen, den suger bare kreftene ut av deg. Se på deg selv og våg å være deg. Du er fantastisk, vakker og unik, som du er......med eller uten... stor ompe...
                                                                
                                                                Klem,
post signature



5. januar 2012

Med Jesus i magen


Lille jenta mi satt i sofaen og tittet ut av vinduet. Hun så ut som hun tenkte svært dype og lure tanker.

"Du, mamma?"
"Ja, lille venn, hva tenker du på?"
"Du mamma, er det sånn at Jesus bor der inni hjertet mitt altså?"
"Ja, det er det, jenta mi. Han bor i hjertet ditt."
"Men du mamma.....?"
"Ja...?"
"Det er jo veldig fint, da - for hvis Jesus blir sulten, så kan han bare klatre ned i magen min og hente seg litt mat!"



Å verdsette de små, skjønne øyeblikk - og barnas herlige underfundigheter, det er viktig det.



                                                                   Klem,
post signature






 ♥ Dagens Anbefaling: Jeg følger bloggen "Dikt for Dagen". Nydelig blogg, ei skjønn ei som skriver rett fra hjertet, hun deler både dikt og tanker. I dag syns jeg hennes innlegg var svært modig og fint. Anbefales - og det handler om noe helt annet i magen enn Jesus... ;)










15. desember 2011

Stengt for Jesus


For noen dager siden satt jeg ved sengen til lille jenta vår. Det var leggetid, vi hadde lest bok og sunget litt - og helt på tampen spør mamma`n: "Skal vi be en bønn til Jesus?"
"Nei, mamma, det er stengt for Jesus i dag! Dessuten skal jeg sove nå - og Jesus sover også".

Selvsagt, det måtte jeg jo forstå. Jeg smiler stort av alt det rare hun sier.

Så i dag hørte jeg en historie som gjorde inntrykk.
Det var en barnelege som pleide la barna få holde stetoskopet og lytte på hjertet sitt. Det syns de alle var så spennende.
Men et barn gjorde veldig inntrykk på ham. Det var en liten gutt, som satt lenge og lyttet på sitt eget hjerte...Forundret og med stort alvor kikket han opp på legen og sa:
"Er det Jesus som banker på?"

Hvordan er det hos deg? Er det stengt for Jesus? Banker det på?
Julen er rett rundt hjørnet. En tid vi feirer nettopp grunnet Ham. Ikke noe annet enn norsk tradisjon, sier andre. Det er viktigere med nisser enn med engler. Eller ja takk, begge deler...?

Dessverre, tror jeg, at mange, mange der ute holder lukket for Jesus hele julen.
Kanskje er det fint å åpne døren litt på gløtt...bare littegrann...i dag?
                                                              
                                                                 Klem,
post signature



                                                          

13. desember 2011

Full av tillit

En liten kropp som klamrer seg til pappa`n sin. Tett inntil. Det er midt på natten og de sitter tett i tett, godt påkledd og med dyner rundt, ute på verandaen. Klokken er  02.15. Høres sprøtt ut, ikke sant? Men lillegutt får nesten ikke puste. Han gråter, ser fortvilet ut. Han kaster opp og er tett i brystet.
Falsk krupp for 7 gang denne vinteren.
Så liten, så god, så stor tillit til at pappa passer på og holder ham fast. Får ham gjennom dette vonde.
Og nettopp det gjør pappa. En tålmodig, kjærlig pappa - det er godt å ha!

Så får det meg til å tenke. Jeg betrakter dem i natten. Er det ikke sånn jeg så ofte føler det overfor Jesus?
Som et fang der jeg kan synke ned, klamre meg fast og be om at Han må passe på meg når jeg føler meg så liten og redd. Jeg stoler på Ham. Selvom det er vanskelig.
Og han passer på. Han holder hva han har lovet. Gang på gang.




Klem, 
post signature

24. november 2011

Skatter i mørket

I går, da jeg hentet min lille skjønne i barnehagen, fortalte en av de ansatte en liten historie om go`jenta mi som gjorde mer for mamma`n enn hun kunne ane....
Hun hadde stått og pilt nese, og fått streng beskjed om at sånn gjør man ikke. Det gikk en stund og hun pilte nese igjen. Neida, sånn gjør man jo ikke, og hun sluttet. Men nok en gang romsterte hun rundt der oppi, og fikk da spørsmålet: "si meg, finner du noe spennende oppi der?"
"Ja!" sa hun henrykt, "jeg finner så mange fine skatter!"

Jeg fikk meg en god latter, de små sier så mye herlig. Men, utrolig nok, fikk dette meg også til å tenke tilbake - og til å tenke på det som er mitt favorittvers i bibelen.
For noen år tilbake, var jeg periodevis på besøk i et afrikansk land som jeg er blitt veldig gla i. Landet i seg selv er kanskje ikke det flotteste og fineste i Afrika, men menneskene som bor der, de er det.
Og noen av disse er blitt mine venner for livet, de er blitt ekstra familie og betyr så mye mer for meg enn jeg noengang kan klare å fortelle dem - og det er særlig en av dem, en pastor på over 60 år, som stadig gjør inntrykk på meg.
I en periode jeg hadde det vanskelig, husker jeg så godt hva han sa. "Det er mørkt nå, og du kan ikke se det, men Gud vil gi deg skatter - som er skjult i mørket. Han vil bryte bommene av jern i livet ditt og Han vil sprenge stengte dører - og igjen få deg ut i lyset". Ordene hans kom fra det som er blitt mitt favorittvers, og som har betydd enormt mye for meg i livet. Det har blitt en sannhet for meg.
Gud GIR skatter i mørket, han VIL bryte bommer og sprenge dører - og Han VIL gå sammen med deg - om du lar Ham.
For det finnes skatter du ikke ser. Enda. Som et barn, som finner "skatter" på de underligste plasser, slik er  det også å leve med Gud. Jeg finner mye spennende i livet, som min datter - jeg finner så uendelig mange fine skatter - også når det er mørkt omkring.



Jeg vil gå foran deg                                                   
Fjell vil jeg jevne ut,
bronsedører vil jeg knuse
og bommer av jern vil jeg sprenge i stykker
Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, 
og rikdommer gjemt på hemmelige steder
For at du skal få se
at Jeg er Herren, din Gud,
som har kalt deg ved navn

Jesaja 45, 2-3