Et lite barn kommer løpende mot mammaen sin som står og snakker med en venninne på torget. Den lille jenta har surret rundt og funnet en nydelig blomst hos den snille, gamle mannen. Han som står der hver eneste lørdag med et blomsterhav foran seg. Begeistret står hun og tripper og roper "Se, mamma! se for en nydelig blomst jeg fant til deg!" Moren enser henne ikke, prater videre med sin venninne. "Se, da, mamma! Se den fine fargen, mamma!" Moren snur seg brått mot henne og sier hardt "ikke mas sånn, da! ser du ikke at jeg er opptatt?" Den lille jenta rusler sakte vekk. Tilsidesatt.
De møtes en kveld på café, de to venninnene. Det var så lenge siden sist nå og de hadde så mye å ta igjen. Den ene oppglødd, fordi livet går hennes vei. Den andre nede, fordi prøvelsene kommer en etter en. Hun trenger at noen lytter nå, at noen ser henne. Venninnen ser forbi henne, er mest opptatt av å snakke om seg og sitt, avbryter når hun sier noe og fjaser vekk det som er vanskelig å snakke om. Venninnen orket ikke alt "det dype" denne gang. Hun blir sittende igjen da venninnen må gå. Avvist.
Oversett, tilsidesatt, avvist. Såre, vonde ord om å ikke bli sett, ikke hørt, ikke tatt på alvor, som igjen skaper vanskelige, smertefulle følelser i mennesker. Jeg tror vi alle har kjent på det, skuffelsen over en som ikke hadde tid, fortvilelsen over en som ikke så, eller over en som så en annen vei, fortvilet over å ikke bli lyttet til - når det var alt vi trengte så sårt, akkurat da.
Selv har jeg hatt det tøffeste halvåret på nokså lenge nå. Er midt i det. Vi får ikke i små doser, men alt på en gang. Det er mye spørsmål, mye fortvilelse, mye behov for å sette ord på og behov for å bli sett og hørt. I denne tiden har jeg opplevd enormt mye godhet fra dem rundt, jeg har blitt møtt med kjærlighet, vennlighet, raushet, oppmuntring, omsorg. Jeg er velsignet med varme mennesker rundt meg - og det gjør at jeg ikke bikker under. Sammen med min tro om at Gud bærer, står jeg oppreist, til tross.
Og så slår det meg, gang på gang - hvor viktig dette er - å se hverandre, lytte til hverandre, ta seg tid. Det koster ikke så mye å ta en telefon, stikke innom, gi en klem, be noen på middag, sende en blomst, bake et brød eller en kake, sende en melding, et kort eller en mail - det koster ikke så mye å gi noen oppmuntrende ord til en som du treffer i dag og som ser sliten eller trist ut. Bare være tilstede, sånn at den som har det vanskelig ikke føler seg ensom. Det koster ikke så mye å gi et smil. Gjør det vel? En slik godhet kan vippe hele dagen fra kjip til bedre, for en som syns at dagene noen ganger er uutholdelige.
I Bibelen står det "den som velsigner andre, blir selv velsignet - den som oppmuntrer andre, blir selv oppmuntret" Jeg har erfart det - og jeg kommer for alltid til å huske på hvor godt det er å bli møtt med godhet - og jeg håper jeg selv vil klare det, når jeg er oppe igjen, og møter mennesker som er nede.
Møt noen med godhet i dag - det kan utgjøre en kjempe forskjell for det ene mennesket! Og kanskje blir du også selv oppmuntret av det?
Klem,
