Det stikker i magen. Jeg er invitert på en sammenkomst i kveld, og jeg sliter med å finne en unnskyldning for å ikke gå. Det kommer tre par....og meg. Det gjør vondt å føle seg alene, sammen med andre. Andre ganger gjør det vondt å ikke bli invitert.
Jeg hører om dem som reiser på turer, opplever verden og livet sammen. Selv leter jeg iherdig etter venner som har mulighet til å stikke av en helg fra mann og barn og etter venner i samme situasjon....men jo eldre jeg blir, jo vanskeligere er det. Noen ganger ender jeg opp med å reise alene, men det krever så mye av meg. Mye mot. Jeg lengter og undrer atter en gang. Når er det egentlig min tur?
Jeg har prøvd, feilet og mistet motet. Finnes det ingen der ute som passer for meg? Skal jeg leve dette livet alene? "Det skjer når du minst venter det" sier de, klapper meg på skulderen og smiler. Lykkelige over de skinnende ringene på fingrene. Jeg snur meg vekk, tror ikke på dem.
Årene går, folk maser. "Hvordan går det med kjærligheten, da?" spør de, mer av nysgjerrighet enn omsorg. "Er du fortsatt singel?" kan de spør, uten å vite hvor vondt det noen ganger gjør, og uten å være klar over det trykket de la på ordet "fortsatt".
I brylluper kommer de gamle bort til meg og sier "neste gang er det din tur". Jeg kikker ned, blir provosert og lei meg og har lyst til å møte opp i begravelser, bare for å gå bort til de gamle og si det samme..."neste gang er det din tur".
Savn, såre følelser, ensomhet, fortvilelse, lengsel, venting. Har du vært der? Husker du hvordan det var, eller er du en av mange som har glemt det, og som ikke lenger bryr deg om å tenke tilbake? Kanskje er du der? Eller kanskje du nettopp har kommet dit - igjen? Sistnevnte skjer også, når man minst venter det, dessverre. Men det tenker vi aldri på.
En enke eller enkemann, en separert, alenemamma, alenepappa, en skilt, en enslig...med samme lengsler. De lengter etter en å være gla i, en å holde rundt, en som er der for dem når verden stormer, en som gjør verden vakrere - bare fordi de er til.
La oss aldri glemme hvor vi selv har vært. La oss ikke bli så opptatt av oss selv at vi ikke ser dem som ikke blir invitert på nyttårsaften fordi de samme parene som alltid møtes, skal igjen møtes. La oss ikke glemme dem som ikke har noen å reise på tur med, eller gå på konsert med en sen kveld. La oss ikke glemme dem som kaver i det stille med alle spørsmålene, og der det vondeste av dem alle er "er jeg ikke verdt å elske?"
Å være enslig er ikke ensbetydende med ensom. Altfor mange mener å tro det. Jeg har enslige mennesker i livet mitt som er som de vakreste, skjønneste mennesker - fulle av farger, kreativitet, omsorg for andre, liv og røre. De er det beste menneskene jeg vet, men de er enslige. Ensomme? Kanskje av og til. Ikke alltid. Husker vi andre på dem? Altfor sjeldent.
Livet blir ikke alltid som man ønsker, men vi må aldri gi slipp på håpet. En dag tar faktisk livet en ny vending, enten du vil eller ei - enten du tror det eller ei. Det gjorde det for meg. Det vil det gjøre for deg.
Og kanskje er det du som sitter en dag og ser tilbake på den tiden du følte det som dette...?
Klem,
Og akkurat i det larven trodde alt var over,
det var da....den ble til en sommerfugl...
