Fra åpne sår til arr - veien mot legedom

Fra min dagbok - og en svunnen tid...

"Jeg våger ikke, jeg tør ikke, jeg vil ikke, jeg klarer ikke... For hvordan skal jeg klare å sette ord på alt jeg kjenner inni meg? Hvordan skal jeg klare å gjøre følelser om til ord? Hvordan kan jeg våge å fortelle, uten å kjenne på skam, frykt, sinne, frustrasjon - og slike følelser jeg sier til meg selv at det er best å undertrykke. Hvem kan forstå? Jeg er overbevist om at ingen, ingen i hele verden kan forstå det jeg gjennomgår i livet mitt. Jeg er alene, og jeg må takle dette - alene. Jeg protesterer mot å åpne opp.Tror jeg.

Jeg skriker innvendig - alle svik, all smerte, alle sår - hvor kan jeg ta det ut? Jeg løper ut i skogen og hamrer løs på trærne. Jeg slår hardt, hardt - og får ut litt sinne og frustrasjon, men
noe har satt seg fast. Jeg synker sammen og lar tårene renne.
Å gråte er forløsende, det renser. Frykten er stor - frykten for mennesker, frykten for å ikke lykkes.
Jeg er kommet til et punkt der jeg innser at jeg trenger hjelp. Jeg klarer ikke bære dette alene mer, jeg klarer ikke late som om alt er i orden - og jeg innser at det er på tide å være sterk nok - til å gjøre meg svak."

Neste dag bruker jeg timer på å våge å ta en telefon. En person, som for mange år tilbake så lenger enn mitt ytre, mer enn jeg ønsket å vise - mer enn jeg fortalte med ord. Han var en som kunne hjelpe, fikk jeg vite. Jeg nektet for at noe som helst var galt. "Ring meg når du er klar" var hans respons. Jeg var ikke klar, alt inni meg strittet i mot, men jeg slo nummeret likevel. Jeg trengte ikke si mer enn "Hei, det er meg...", før han svarte "Jeg har ventet på at du skulle ringe". Det tok meg mange år å komme dit hen at jeg våget.

Der begynner min historie, min vandring mot legedom. Et valg, om å våge å gjøre seg svak. Et valg om å søke støtte hos et annet menneske. Det var det jeg trengte  - og å innse, at dette klarer jeg ikke lenger alene.

Vi gjør valg hver eneste dag. Når kvelden kommer kan vi sitte og reflektere over dagen. Noen valg var riktige, andre var feil. Sånn er det, og det gjelder både små og store ting.
Et av mine største valg i livet, var dette. Jeg valgte å søke hjelp. Jeg valgte å innrømme det et annet menneske allerede hadde sett.

Å sette ord på følelser kan være vanskelig. I starten. Etterhvert går det lettere. Å våge å gråte overfor et annet menneske, kan være tøft og ydmykende, men forløsende når du blir møtt med kjærlighet og forståelse.

Mange mennesker tror de må bære byrden alene. Slik jeg gjorde i mange, mange år.
Å velge å gå inn på legedommens vei, er å velge å stille seg selv sårbar, og å utfordre deg selv på nye områder. Å velge å gå inn på legedommens vei, er å velge vekk stoltheten, til fordel for ydmykelse og åpenhet. Å velge legedommens vei - er å velge hver eneste dag å tilgi - andre mennesker - og deg selv.

Jeg valgte legedommens vei. Hadde jeg ikke gjort det, ville jeg i dag vært fortapt. Jeg vet ikke om jeg hadde vært her.
Jeg valgte å gå den tøffe veien, i flere år, der jeg kjente livets bølger slo hardt mot meg, men jeg sto ikke lenger alene mot dem - jeg hadde noen å dele det med. En som kunne veilede, en som kunne lytte, en som var der for meg.

Hjertet fylles av takknemlighet - for at det finnes mennesker med nydelige, varme hjerter, og for at jeg har mange av dem i mitt liv.
Hjertet fylles av takknemlighet - for at Gud bruker disse menneskene for å hjelpe andre.
Hjertet fylles av takknemlighet - over at jeg nå, med mine åpne sår som sakte ble til arr, kan gi ut noe av min historie og kanskje, bare kanskje, kan jeg hjelpe noen som kjenner seg igjen....

Jeg håper, tror - og drister meg til å si, at jeg vet, at det å velge veien mot legedom, det å våge å åpne opp og få hjelp der du selv ikke klarer mer alene, - det er det beste valget du kan ta i dag.

Det finnes en helt annen fremtid enn den du ser for deg. Det finnes en fremtid fylt av legedom, håp, glede, frihet og fred. Sannheten vil sette deg fri - og det du sliter med i dag, den fortiden du bærer med deg, skal ikke definere deg som menneske - men være et springbrett mot en lysere fremtid. Om du bare våger - å legge vekk den styrken du tror du må ha til enhver tid - og velger å bruke din styrke til å våge å være svak...


                                                                  Klem,

♥ Som dere ser er min følgerfunksjon fortsatt borte. Jeg har gått noen runder på det, men velger å blåse i det. Jeg tror dessverre altfor mange har fokus på antall følgere, og der ønsker ikke jeg å havne.

Det som betyr noe for meg, er deres engasjement og tilbakemeldinger. Det er jo det som tyder på at dere faktisk leser det jeg skriver - og det er jeg veldig takknemlig for - og ydmyk i forhold til. Takk!

Det som derimot er leit, er at dere følgere ikke lenger får oppdateringer fra bloggen, og at jeg selv også har mistet min leseliste. Jeg har derfor lyst til å be dere om å svippe innom her i ny og ne, eller legge bloggen til i bloggrullen deres. Jeg fortsetter å skrive, jeg har så mye på hjertet. Så ordner det seg kanskje med en ny følgerfunksjon - en helt annen dag, der fremme. 

  

Sterk nok til å være svak

Jeg snakket med en god venninne i dag. Det var noen uker siden sist nå, og fra da til i dag har det skjedd mye. Hun ga meg mye av det hennes hjerte er fylt av. Sorg, fortvilelse, depresjon. Hun gjennomgår uendelig mye vondt i livet sitt.
Jeg ble sittende etter samtalen og tenke. Jeg fikk et nytt perspektiv på min egen situasjon, og det hadde jeg godt av. Min farmor på 94 år sier alltid "det kunne vært verre", og det har hun rett i.
En ting min venninne sa, bet jeg meg merke i. "Jeg har prøvd å være sterk så altfor, altfor lenge, så nå knekker jeg bare sammen".

Så altfor mange av oss tror at det å være sterk handler om stå oppreist midt i stormen. Vi skal helst ikke rikke oss en millimeter til den ene eller andre siden når det blåser som verst, men stå stødige, slik at de rundt oss kan se at dette klarer vi. Vi klarer det helt alene. Sannheten er at når det stormer og blåser som verst, er det best å ikke stå oppreist, men å legge seg ned og søke tilflukt. Da får ikke vinden så kraftig tak i deg, og du blåser ikke bort. Faren for å skade seg blir mindre.

Vi signaliserer at livet er ok, vi skjuler oss bak sminke, klær, et vakkert, velstelt hjem, en nypolert lekker bil, en bra jobb. Noen mennesker strever med å opprettholde fasaden, til enhver tid - "det går bra" sier vi med et smil når noen spør, også vet vi samtidig at det er løgn som nettopp kom ut av munnen.
Stoltheten er vond å knuse, å vise seg svak er et ikke-tema. Å være svak er for mange negativt ladede ord.
Vi skal helst klare å være mødre, fedre, ektefeller, kolleger, venner, søsken, døtre og sønner - vi skal fylle så mange roller, og når livets bølger slår så hardt som bare det, så skal vi fortsatt klare det, med et smil om munnen og si "dette går fint"...men det gjør jo ikke det. Men vi later som, og vi håper i det lengste.

Å være sterk er å våge å være svak. Å være sterk er å tillate deg selv å gi slipp på kontrollen og la noen andre overta - for en stund. Å være sterk er å vise hvem du er, hva du sliter med og be om hjelp.
Å være sterk er å ta i mot den hånden som rekkes mot deg for å hjelpe. Å være sterk er å gi slipp på stoltheten, fasaden, løgnen - og innrømme at du trenger en hånd å holde i, du trenger noen som kan hjelpe deg et skritt videre. En som akkurat nå kan være ditt lys, din vei, og din sannhet. En som vet hva som er best for deg når du selv ikke klarer å se. En som kan ta i mot dine tårer.

Jeg har mange, mange ganger prøvd å være sterk og stå oppreist midt i stormen. Og jeg har klart det, til en viss grad. Helt til jeg knekker, fullstendig utmattet og må bøye unna. Da ligger jeg der, langflat og slått til bakken. Stormen ble for tøff. Kanskje skulle jeg lagt meg ned for lenge siden? Kanskje skulle jeg satt meg på kne og hvisket en bønn? Kanskje skulle jeg tatt i mot de hendene som ble rukket mot meg, litt tidligere? Kanskje skulle jeg latt tårene få renne?

Å gråte er ikke et tegn på svakhet. Helt siden fødselen, har gråt vært et tegn på at du lever.

Å være sterk - er å våge å være svak. Våger du å legge deg ned midt i stormen?

Da først, kan man begynne å orientere seg og finne veien videre - en vei som sakte men sikkert snirkler seg oppover....
                                                               Klem,

Gud skal kjempe for deg.

Du skal hvile.

  2 Mosebok 14, 14

Opp igjen!

Se for deg dette scenarioet. En varm, solfylt sommer-lørdag. I en av de idylliske sørlandsbyene kryr det av mennesker på torvet utenfor det store kjøpesenteret. Klokken er "midt på dagen".
Der kommer det ei jente løpende. Hun ser ut som hun kommer rett ut fra Grease-musikalen, med flagrende knekort 50tallskjole, lang svaiende hestehale og med hvite pumps. Hun smiler og roper navnet på en venninne hun tydeligvis har sett litt lenger fremme. Skoene er nye, fine....men ikke beregnet til jogging.
Dunk!!
Der ligger hun, så lang hun er. På asfalten utenfor kjøpesenteret, der folk sitter på rekke og rad på benkene og nyter sine dryppende is. Alle blikk er rettet mot henne. Noen kniser, andre bare stirrer - og stirrer. Den flagrende kjolen med det vide skjørtet har, av en eller annen grunn, i fallet, trukket seg oppunder armene....så der ligger jenta og viser mye mer av kroppen sin enn det som noensinne var ønsket. Stompen står til værs i det hun prøver iherdig å komme seg opp fra asfalten, men hun blir liggende i smerter. Blodet renner fra legger, lår og hender. I det hun klarer snu seg rundt, viser hun ikke lenger bare trusen, men også hele bh`n og hun prøver panisk å dra kjolen nedover...
Det er da de kommer, det eldre ekteparet...De stopper, kikker ned på henne og roper høyt: "Makan! For en skam!", før de går videre, tilsynelatende fornøyde med å ha trykket jenta litt lenger ned.
Jenta reiser seg igjen. En ukjent fyr (som sikkert likte undertøyshowet) kommer ruslende bort og gir henne en hjelpende hånd, før hun hinker vekk fra åstedet og hjemover. Den fine lørdagen var ikke fullt så fin lenger. Bare pinlig.

Vi mennesker ramler til stadighet. Jeg plukker stadig opp barna mine, der de ligger som bylter og vræler fordi det var skummelt å ramle, eller fordi fingeren har fått seg en skrape. "Opp igjen!" sier vi med et smil. "Dette går så fint så!" Så blåser vi det vonde på fingeren vekk, setter på et plaster, og livet er igjen så bra. Vi ramler, og vi reiser oss igjen. Stort sett.

Gikk det bra med deg, da du ramla på trynet, midt i livet? Gikk det bra med deg, da du kjente at du knapt klarte å komme deg opp igjen? Gikk det bra da du kjente at det du gjorde var helt feil og skulle aldri vært gjort? Var det noen som rakk ut en hjelpende hånd og sa "opp igjen, dette går bra"?
Jeg har ramlet mange ganger. Så til de grader på trynet. Har plumpa så saftig uti, angret på ord som er blitt sagt, handlinger som er gjort, jeg har slått meg og hatt det vondt. Noen ganger har noen kommet løpende mot meg, trøstet og sagt "opp igjen!", andre ganger har jeg ligget der, som en bylt, helt alene og prøvd finne krefter til å reise meg. Det verste er når noen, av en eller annen grunn, trøkker meg lenger ned.

I sånne perioder i livet, der jeg har ramlet så kraftig at jeg knapt kommer opp igjen, så har jeg funnet ut at det beste kan faktisk være å bare bli der - en stund. Kreftene til å reise seg er uansett ikke til stede, men jeg klarer som regel karre meg litt opp - på kne. I bønn, til en som hører, til en som vet hvordan det er å ramle, hvordan det er å ha vondt, hvordan det er å få alle blikk på seg - hvordan det er å kjenne på skammen. Og så, når alt gruff er utøst fra mitt hjerte, reiser jeg meg igjen. Litt sterkere, tross alt.

Det viktigste er ikke når, hvor eller hvordan du reiser deg, men at du reiser deg. Igjen og igjen.


(....Åja, og den jenta utenfor kjøpesenteret. Det var forresten meg det...)

                                                           Klem,