Det uheldige stempelet

Så har det skjedd igjen. Jeg vrir meg av fortvilelse, tørker et par tårer fordi jeg er trist og skuffet.
Jeg øste ut mitt hjerte. Responsen jeg fikk, gjorde at hjertet mitt trakk seg sammen.

"Du er jo ALLTID så uheldig, du, Spirea!"

For sikkert hundrede gang i livet mitt, er det dèt jeg får høre. Det uheldige stempelet har blitt trykket igjen. På meg. Hardt, brutalt, uten filter. Litt for hardt denne gang...

Jeg titter ut vinduet. Det regner litt. Men så jeg ikke et streif av sol gjennom regnet? Der var det igjen, solen kommer til å presse seg gjennom, jeg ser den! Jeg får lyst til å rope det ut - jeg ser sol gjennom regn!

Jeg er ikke uheldig, for jeg kommer meg gjennom og blir en sterkere versjon av meg selv. Jeg er ikke uheldig, for jeg har en Gud som kjemper for meg, en Gud som er sterkere enn alle sårende ord, en Gud som er mild og som leger det vonde, en Gud som bærer meg i motbakkene - og som stryker sin kjærlige hånd, der stempelet slo meg så hardt. Igjen.

Er jeg ikke heldig? Jeg kjenner, mens jeg gråter, skriver og øser ut til Gud og lar Ham jobbe, at hjertet mitt vokser igjen. I takknemlighet. Jeg er heldig som har kommet meg gjennom. Jeg lever, jeg står oppreist, jeg har et hode som fungerer, jeg har familie som elsker meg og som jeg elsker tilbake, jeg har bunnsolide venner som forstår, jeg har et hjem som er blitt min oase. Marerittene er over, selvom jeg nå står midt i en ny storm der sykdommen tærer.

Vi kan ikke endre menneskers oppfatning, menneskers tanker, hva de ser, hva de hører  - eller hva de velger å si og gjøre. Men vi kan endre oss selv, hvordan vi selv møter livet. Og jeg velger å lete etter solen gjennom regnet. Jeg velger å prøve meg på en dans, selvom kroppen ikke tåler det. Jeg velger å lete etter de gode ord, og gjemme vekk ord som slår. Jeg prøver å bevare mitt hjerte, for mitt liv utgår fra det. Og jeg har endelig skjønt hva det betyr.

Min veileder gjennom mange år, sa en gang til meg - i en periode av livet der jeg fylte meg selv med negative tanker - om meg selv: "Vær forsiktig hva du tenker - for livet ditt formes av dine tanker".
Dette er blitt mine hjerteord. Og lappen, med disse ordene, som min veileder snek nedi vesken min når jeg så en annen vei, og fant igjen da jeg trengte den - den har jeg enda med meg overalt. Som en påminnelse. Han ga av sin livsvisdom, og jeg har senere forstått at dette gjelder ikke bare tanker om meg selv, men også hva jeg velger å tenke om andre. Dèt former nemlig også livet mitt.

Velg bort det uheldige stempelet, om du klarer. Overfor deg selv - og andre. Det slår av og til for hardt og gir stygge merker det er vanskelig å få bort.

Jeg tror jeg går meg en tur ut nå. Jeg tørker tårene. Det har sluttet å regne og solen holder på å bryte gjennom.


           

                                                                Klem,

Ordspråkene 4, 23 (New Century Version)

Det hjertet er fylt av

Det er søndag kveld, og i morgen begynner en ny uke. Noen ganger er det godt at en uke er over. Dette har vært en sånn en, og jeg ser frem til en helt ny og ubrukt uke som skal fylles, forhåpentlig med gode, glade dager.

Jeg har vært preget av motløshet denne uken. Sykdommen tærer, og det blir så altfor lett å miste fokus.

Men midt i det hele -  så har jeg en ved min side, som drar meg opp når jeg er nede, en som oppmuntrer meg når jeg selv ikke klarer å finne gleden. En som elsker meg, som jeg er, betingelsesløst. Alltid, og uansett.
Gud. Han er sånn.
Min mann er også sånn. Og det er han jeg ønsker å gi en hyllest til i dag. En fantastisk mann som gjør alt for at jeg skal ha det bra og være glad. Han setter seg selv og sine behov til side, mens han fokuserer på meg og mine behov. Jeg har virkelig mye å være takknemlig for.
Og idag har han fortalt meg at jeg ikke må gi opp på noen områder. Det gjør godt med en sånn sterk støtte ved min side. Og jeg kjenner at midt i motløsheten, vokser takknemligheten i mitt hjerte. Igjen, jeg tror Gud bruker mennesker. For min mann gjør så mye mot meg som Jesus ville gjort, og sier så mye av det jeg tror Gud ønsker å fortelle meg.
Ikke gi opp. Du er verdifull. Du er aldri alene.

Og så deilig det er å kjenne på takknemlighet. Når jeg lar takknemligheten fylle hjertet mitt, blir det ikke fullt så mye plass til alt det kjipe lenger.
Derfor skal jeg prøve å la dette være mitt fokus i uken som kommer. Jo mer av de gode ord jeg klarer ta i mot, og ta inn - jo mer glede jeg klarer å slippe inn i hjertet mitt, jo mer må jo det vanskelige vike...


                                                                 Klem,

Velsignet

Midt i en tid med prøvelser setter jeg meg ned og kjenner etter. Tårene renner nedover kinnene mine, jeg er fortvilet, motløs...og lei. Lei av å være sykemeldt, lei av å være så sliten og redd.
Noen få dager før jul, fikk jeg meg en aldri så liten smell. Har lenge gått og "hanglet", fått en midlertidig diagnose av legen frem til jeg skulle få sjekket hodet på mr, vente på å komme inn til spesialist og bli fullstendig utredet. Så kom altså svaret, rett før jul. En langvarig, mulig kronisk, sykdom, som gjør at jeg nå blir langtids-sykemeldt....og skal begynne med en spesiell type behandling på nyåret.

Er livet bare tungt akkurat nå? Eller er det tankene mine, som i dag, er litt triste og tunge?

Sannheten er jo at jeg er velsignet. Livet er ikke bare tungt.
Selvom jeg er trist innimellom, er jeg ikke deprimert.
Selvom jeg sutrer litt innimellom, har jeg mye å være takknemlig for.
Selvom jeg av og til kan se på alt jeg ikke har, har jeg så uendelig mye.
Selvom livet er vanskelig i blant, vil jeg ikke fokusere på det.
Det er MYE å takke for!

En fantastisk mann som får frem det beste i meg, oppmuntrer, støtter og engasjerer seg.
Noen skjønne barn som gir av seg selv hver eneste dag, og som er noen store, store velsignelser bare ved å være til.
Venner, gamle venner, som kjenner meg ut og inn
og nye, helt ferske venner som det blir spennende å lære å kjenne og som allerede viser helt nydelige sider.
Familie som bryr seg og om er gla i.
Et sted å kalle hjemme.
Mat på bordet.
En seng å sove i.

Er jeg ikke velsignet?

Andre juledag er snart over. Jeg prøver å fordøye det hele, min nye situasjon...og det er vanskelig, vondt, men likevel - julen har jo vært fin så langt.

Jeg er rik. Velsignet. Selvom jeg så gjerne skulle vært foruten det vanskelige. Selvom jeg skulle ønske jeg ikke kjente så ofte på utilstrekkelighet, eller på dårlig samvittighet overfor både mann og barn fordi jeg er så sliten.
For det som virkelig betyr noe, er det som setter spor i hjertet.
Å vite at noen er gla i deg, og å være gla i noen tilbake. Det er den største velsignelse - for meg.
Er du også velsignet? Når du tenker etter...?

                                                          
                                                                 Klem,

Tatt til side

Sliten. Redd. Undrende. Fortvilet. Maktesløs.

Men

Velsignet. Båret. Ivaretatt. Omsluttet. Oppløftet.

Jeg er

Tatt til side.

En tid for å bli båret

Har du noengang hatt det slik at du lurer på når motgangen vil ta slutt? At du kjenner du lever et liv med den ene prøvelsen etter den andre? Jeg har hatt det slik nokså ofte i livet mitt, og de siste månedene har det vært slik igjen. Vi har hatt det vanskelig, det har vært mye som har rammet oss.

Prøvelsene gjør oss sårbare, slitne, skuffet og redde, og noenganger vender mennesker seg vekk fra Gud. Andre ganger søker de Gud. Vi velger det siste.
Vi blir sterkere av prøvelser, dersom vi består dem. Hos oss er de nå bestått, vi er nok en gang blitt sterkere som par, og som familie - men det er enda ikke over. Vi trenger å kjenne at overskuddet kommer tilbake, litt etter litt.

Tårer har rent mange ganger, mange klemmer har det blitt, og mange bønner har blitt hvisket i mitt indre. Jeg har innimellom tenkt "Hvorfor så mye nå igjen? Jeg har jo hatt nok...har jeg ikke det, Gud?" Og som svar får jeg en sterk visshet inni meg..."Du kommer deg gjennom, dette også. Jeg bærer deg ."

Jeg vet at når det røyner på som verst, så er det da Gud er nærmest. Han har lovet å ikke forlate oss, men være en veiviser, en klippe som står fast, og en som er full av omsorg. En som bærer deg når du selv ikke klarer å gå lenger. Det er min erfaring.

Å tro for meg, handler ikke om et liv i bare glede, jubel og helt uten utfordringer. Å tro for meg, handler om å slipes daglig, lære, erfare og se hvem Gud er. Det handler om å våge å slippe litt av den kontrollen jeg så gjerne vil ha.
Innimellom klarer jeg å takke for alle prøvelser jeg har opplevd. De har gjort meg sterkere, klokere, men også mer sårbar. Og jeg tror såvisst ikke det er Gud som påfører meg dem, men Han tillater dem, og du kan tro jeg har vært sint på Gud mange ganger. Men så, når jeg er gjennom, så kjenner jeg at noe nytt har skjedd i meg. Nye tanker, nye måter å forholde meg til mennesker på, nye veier å gå. Og kanskje, bare kanskje, var det dèt Gud hadde tenkt for meg?

Er du midt i en tid for prøvelser, så vit at det er en tid for alt. Du kommer gjennom. Du er aldri alene. Det kommer nye tider, tider med latter, glede, jubel og dans.
Det er en tid for alt. Det er en tid for å bli båret.