"En av mine minste"

Jeg står utenfor et hus og ringer på døren. Jeg er klam i hendene, hjertet banker altfor fort. En skeptisk pappa åpner døren. "Hun sitter der nede" sier han og peker nedover trappen. "Men du kommer ikke til å finne ut noe som helst" snerrer han og slipper meg motvillig inn.

Ned første trinn av trappen. Jeg stopper og trekker pusten. "Gud, gi meg ro i hjertet". Andre trinn nådd og jeg stopper opp igjen. Puster dypt. "Gud, gi meg styrke". Tredje trinn "Gud, gi meg av din visdom". Fjerde trinn "Gud, dette klarer jeg aldri alene. Omslutt meg, Gud" Femte trinn. Jeg stivner, tenker at dette klarer jeg bare ikke. Har lyst til å snu. Er redd for å trø feil. "Fortsett å gå, Spirea, jeg er med deg". Sjette trinn "Gud, la henne kjenne seg trygg"...Og slik fortsetter jeg nedover trappen. Ett og ett trinn helt til jeg er nede og møter en liten jente på 6 år. Hun er blendende vakker. Store grønne øyne og langt brunt hår. Smilet mangler en fortann. Hun kommer mot meg, holder godtfast på en slitt bamse og sier hun har gledet seg til å vise meg rommet sitt. Jeg puster ut, de første ord er sagt. Jeg får sagt "jeg heter Spirea" - i det vi rusler inn på det lille lilla rommet hennes.

En uke tilbake i tid sitter jeg og venter på barnevernsjefen på hans kontor. Han kommer brått inn døren, og minner meg om Kramer (fra Seinfeld-serien). Før rompa hans er plassert på stolsetet sier han like brått og brutalt "Kan du ta en samtale med en jente på 6 år? Vi mistenker overgrep".
Tusen tanker farer gjennom hodet. Den første er en protest. NEI, det kan jeg ikke. Jeg kan virkelig ikke, er ikke sterk nok, har ikke visdom nok, er for uerfaren, for ung, for liten, for svak, for redd, for usikker.. "Nei, det kan jeg ikke" svarer jeg. "Jo, det kan du" sier Kramer og setter øynene i meg og kunne like gjerne sagt "du har ikke noe valg, vi vil at du skal gjøre dette!"

Og her er jeg. I et lilla rom med lysegule gardiner. Med en jente som er opptatt av å vise meg alle dukkene sine, alle tegningene hun har tegnet og alle perlebrettene hun har laget. Hjertet banker enda altfor fort. Men jeg kjenner Guds nærvær og stoler på at han hjelper meg.

Jeg legger merke til esken med alle fargeblyantene hennes. De ser nesten nye ut, men den sorte er nesten oppbrukt. Jeg kikker igjen på alle tegningene og ser at nesten alle er farget sorte. Ingen friske farger, ingen gul sol, ingen rød blomst, ingen blå himmel. På en av tegningene er en jente i sort kjole. Ved siden av er en oversized mann. "Hvem er dette?" spør jeg. Og der var det noe som løsnet. Begynnelsen på ord som tidligere var tiet i hjel. Hjertet mitt var rolig, men jeg hev etter pusten flere ganger. Følte meg kvelt av det hun fortalte.

2 timer og 40 minutter senere sitter hun enda på fanget mitt. Jeg gir henne en god klem og sier jeg må tilbake til kontoret. Jeg lover at vi skal ses igjen. Jeg løp opp trappen og klarte å si "takk for hjelpen, Gud" før jeg nådde toppen. Tar skoene med meg ut av gangen, hiver meg inn i bilen og får tredd dem på. Kjører som et svin 300 meter og bråstopper. Går ut og brekker meg. Har lyst til å skrike. Tårene bare renner. Jeg slår hånden i taket på bilen - og slår, og slår og slår - til jeg ikke har krefter igjen.

Dagen etter er jeg i møte med leder og en saksbehandler i barnevernet. De betviler min rapport. Hvordan kunne hun ha åpnet opp for en hun traff for første gang? "Alt er mulig for Gud" tenker jeg, men sier ikke noe. En saksbehandler som hadde hatt kontakt med familien i 1 år sier at selv om mistanken har vært tilstede, hadde de i grunn tenkt å henlegge saken. Jeg, som har temperament som en latino, farer opp og sier "tror du virkelig jeg ville funnet på å lyve om disse tingene? Ser dere ikke at dette haster?"

3 måneder gikk uten at noe skjedde. Gang på gang var jeg innom kontoret til lederen og kjeftet, maste om nytt på fosterhjemsfronten og om medisinske undersøkelser. Ingenting. Jenta hadde selv bekreftet forholdene, men hun ble likevel ikke trodd. Jeg ble ikke trodd.
Helt til den dagen det banket på min kontordør. De kom uanmeldt, ingen avtale. Bestemor og jenta. Plutselig sto de der på kontoret mitt. "Vær så snill" sa bestemor, "vi trenger hjelp". Jenta gir meg en klem og jeg holder henne fast mens bestemor forteller. Jeg får igjen en skildring som ikke skal gjengis. En bestemor hadde reist 60 mil fordi barnebarnet hadde ringt etter henne. En bestemor - tryggheten i livet. Et hjem - en destruktiv tragedie.

Det er 4 år siden nå, jeg tenker tilbake. Jenta er 10. Medisinske undersøkelser ga nok bevis. Hun er i fosterhjem. Hos bestemor og bestefar. Hun måtte gå et skoletrinn to ganger. Hun sliter med konsentrasjon, hukommelse, hun tisser på seg, har en seksualistert atferd, hun sover urolig, har angst. Men hun får hjelp av barnepsykolog, oppfølging på skolen og bor i en ny by. Hun er trygg - og viktigst av alt, hun får kjærlighet og omsorg. Hos bestemor og bestefar. Livet ligger foran henne, tross alt. Og når jeg husker på henne, takker jeg Gud for snille besteforeldre og ber om at både dem og Gud må hjelpe henne med veien videre.

Så tenker jeg på hva denne historien har lært meg om livet og om Gud:

"Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk". Hvor svak jeg enn er og føler meg, så kan Gud utrette store ting vi som mennesker aldri hadde klart på egen hånd. Mer enn èn gang har jeg erfart at han gir rett ord i rett tid - og det er noe jeg velger å ta med meg videre og stole på. Hans nåde er nok for meg.

Og Jesus sa en gang: "Det du gjør mot en av disse mine minste, det gjør du også mot meg."
Og det er for meg blitt viktig å leve etter. Det håper jeg det også er for deg?

                                                                  Klem,

♥ Jeg gjør igjen oppmerksom på at alle historier som omhandler andre mennesker, 

                                   anonymiseres og gjøres om på - til det ugjenkjennelige.

PUSH : Pray Until Something Happens

Midt på natten ble jeg vekket opp. Jeg hørte en stemme som rolig sa at jeg måtte be for min afrikanske familie. De var i fare. Jeg reiste meg opp, og jeg ba - i to timer. Da først kjente jeg en ro inni meg og jeg kunne igjen legge meg for å sove.
Dagen etter får jeg en telefon fra en som hadde nytt fra afrika. Det var krig i landet. En granat hadde landet 50 meter unna huset der min familie bodde. Et stort, dypt krater var resultatet. Familien hadde overlevd og var i trygghet.

Jeg var ute og gikk meg en tur da jeg hørte en stemme si navnet mitt. Jeg kjente igjen stemmen, som ba meg gå og besøke en venninne jeg hadde. Jeg var motvillig, hun bodde så langt unna. Jeg gikk likevel tilbake der jeg bodde, kastet meg på sykkelen og syklet fort, fort. Jeg kjente på en veldig uro og beina mine kunne ikke få trødd fort nok. Da jeg kom dit og ringte på, var det ingen som åpnet den låste døren. Jeg hadde en sterk overbevisning om at jeg hadde noe der å gjøre, så jeg løp bak på verandaen og kjente på døren. Åpen. Jeg gikk inn og ropte på min venninne. Jeg fant henne i kjellerstuen. Hun var nedbrutt, med tårer nedover kinnene sine. Jeg la merke til alle de tomme pilleglassene som sto foran henne. Hun hadde tømt dem ut og de lå i en haug. Et stort glass vann sto ved siden av henne. Jeg ristet i henne og spurte om hun hadde tatt noen. Hun var sløv, og svarte at hun hadde tatt 20. Orket ikke leve mer. Jeg gjorde det jeg måtte, ambulansen kom like etter. Hun var rasende på meg. I dag lever hun, lykkelig med mann og barn og lykkelig over livet.

Jeg var på leir og ble kjent med en jente på min egen alder. Vi snakket mye og ofte sammen, men hun fortalte meg aldri noe om sin familie. En kveld mens vi satt og snakket, hører jeg en stemme fortelle meg hemmeligheter om henne. Hjertet mitt banket fort. Hvorfor får jeg vite dette? var mitt spørsmål rettet tilbake. Fortell henne at hun må tilgi sin mamma, svarte stemmen.
Jeg klarte ikke, syns det var fryktelig vanskelig og flaut å blande meg i livet hennes på den måten. Tenk om det var feil. Jeg forlot henne med en eller annen unnskyldning, men jeg fikk ikke fred. En time etterpå gikk jeg tilbake og sa jeg måtte snakke med henne. Jeg sa at det var fullt mulig at jeg tok feil, men jeg trodde hun trengte å tilgi sin mor - og jeg fortalte henne noen detaljer rundt det jeg hadde fått vite. Hun knakk sammen i gråt. Alt stemte. Hun ble kristen en av dagene etter. Jeg har ikke kontakt med henne i dag, men etter leiren fikk jeg et kort fra henne der hun fortalte om en forvandling mellom henne og moren. Hun hadde klart å tilgi, og forsoningen hadde gitt dem ny glede over å være sammen.

For noen måneder siden fikk jeg epost fra en skjønn jente jeg har kontakt med kun via mail. Jeg har aldri truffet henne. Hun fortalte om sin lille niese på 9 måneder, som lå på sykehuset med svikt i flere organer. Legene trodde hun ville bli hjerneskadet og hun kjempet for livet. Det var stor sannsynlighet for at hun ville dø. Min venn er ikke troende, men nå trengte familien at noen ba. Jeg kjente meg ydmyk og samtidig redd for hva som kunne skje med den lille. Jeg begynte å be og mens jeg ba fikk jeg en sterk overbevisning om at dette ville gå bra. Jeg sendte rundt meldinger og mail til venner og bekjente om de ville være med å be for jenta. Underveis fikk jeg mail fra tanten hennes igjen, om at operasjoner ikke var vellykket og at det så dårlig ut. Det gjorde meg motløs i noen minutter, men deretter vokste det frem en kamplyst. Jeg nektet å gi opp og jeg ba Gud om å gjøre henne helt frisk.
For noen dager siden fikk jeg tilsendt et bilde av den lille jenta. En nydelig, frisk og livsglad jente. Helt helbredet, alle organene er nå friske. Legene forstår ikke hva som har skjedd. Hun fikk ingen hjerneskade - og hun vant over døden.

Da jeg var yngre var det populært med armbånd som det sto "WWJD" på. Bokstavene sto for "what would Jesus do?" og var en påminnelse om å tenke etter hva Jesus ville gjort i situasjoner vi befinner oss i. Jeg likte å gjøre ting litt annerledes, så jeg gikk med et armbånd som ikke så mange andre hadde. På mitt sto det "PUSH" - "pray until something happens".De fire bokstavene har fulgt meg i årevis og selvom jeg ikke lenger går med armbåndet, tenker jeg ofte på det. Bønn er viktig for meg, det er jo ikke noe mystisk med det, det handler bare om å prate med Gud - hverken mer eller mindre.

Jeg har mye jeg ber om og jeg nekter å gi opp. Ofte blir jeg mint om "push", som også kan oversettes til "dytt" - og jeg kan nok av og til dytte litt på Gud, bli utålmodig og ivrig etter et svar, noen ganger på grensen til amper - men de bønnene er også fulle av kraft. Ofte får jeg ikke svar, bare stillhet, - ofte får jeg et annet svar enn jeg ønsket meg, men noen ganger får jeg også de svar jeg håper på. Men tross mange skuffelser og tross at vi ikke alltid forstår hvorfor svaret uteblir, så kan jeg likevel ikke la være å tro, la være å kjempe i tillit til ham som så mange ganger før har ordnet opp og hjulpet.

Dette er noe av det jeg har opplevd at Gud kan gjøre. Bønnens kraft er uendelig mye større enn vi kan forstå.

Tror du ikke Gud hører din bønn? Tror du han bare vender seg vekk? Svar kommer, selvom det drøyer. Tro meg. En gang bestemte jeg meg for å be for et menneske som var på ville veier, men som innerst inne hadde et ønske om å være kristen. Han klarte det bare ikke på den tiden. Det tok 15 år i bønn før jeg fikk mitt svar, men det var verdt det.

Bare Gud vet timen, minuttet, sekundet for ditt svar. Noen ganger sier han nei, andre ganger sier han vent, ikke nå eller ja, med glede. Men hvorfor minner Gud oss om å be for noen? Han kunne jo bare fikset det selv? Sant, men Gud er en Gud som ønsker å lære oss, Han ønsker å forme oss, styrke vår tro og tillit til ham. Og gjennom bønn og det å klamre oss til ham, er vi nødt til å stole på han som vet best. Og han vet virkelig best - hadde jeg fått "ja" til alt jeg har bedt om opp igjennom, hadde jeg for det første vært gift med feil mann opptil flere ganger, og jeg hadde levd et liv fullstendig på villspor. Min tillit til ham vokser og vokser, og det til tross for all smerte og sorg jeg har opplevd i mitt liv.

Tror du ikke Gud kan bruke deg? Han har brukt meg, - en jente full av sår og skrammer, en jente som absolutt ikke er en som liker å fremheve seg selv, jeg føler meg ofte liten og svak, en av Guds minste. Men jeg prater mye med Gud. Gud både kan og vil bruke deg, om du lar ham. Veldig ofte bruker han faktisk disse menneskene som føler seg så veldig små og ubrukelige.

Kanskje kan du også huske på de fire bokstavene neste gang du har lyst til å gi opp. PUSH! Ikke gi opp. Dytt - og be - helt til noe skjer.
                                                                  Klem,

Gjennom alt

Noen dager har jeg bare lyst til å ligge under dynen - og bli der. Ikke stå opp, ikke møte verden, være alene. Jeg skal være ærlig og si at jeg har hatt det sånn i noen uker nå. Det har vært vanskelig å skrive, jeg har vært uinspirert og tom. Heldigvis vet jeg, av erfaring, at det snur, og heldigvis blir jeg faktisk nødt til å komme meg opp og møte verden, enten jeg vil eller ei. Det sørger mine skjønne små for.

Vanligvis deler jeg ikke så mye fra nåtiden i denne bloggen. Mest fordi nåtiden min, stort sett, er preget av mye glede og stabilitet. Jeg skriver om fortiden, fra år langt tilbake i tid, fra kapitler i livet mitt som er godt lukket, men som jeg har valgt å dele fra, fordi jeg har kommet meg gjennom og blitt sterkere av det, og fordi jeg har et håp om å gi håp videre til andre. Det går an å komme seg ut av fortvilelsens klør. Jeg skriver også i håp om at en der ute skal se litt av hvem Gud er og hva han kan gjøre, og i håp om at en der ute skal klare å gå noen skritt videre, på vei mot en ny og bedre tid.

I dag skriver jeg fra nåtid. Jeg er igjen rammet av prøvelser, og det er vondt. Som nevnt i andre innlegg er jeg langtidssykemeldt grunnet sykdom som ble kastet på meg for snart et halvt år siden. Jeg går jevnlig i behandling, og så langt er all behandling uten effekt. Det tærer - på meg, på familien min og på mitt sosiale liv. Jeg er veldig sliten og begynner stille spørsmål om fremtiden.

Så har vi de siste ukene også fått nye, store prøvelser kastet på oss, og vi må bare stå og ta i mot. Jeg har ropt til Gud, vært sint på Gud og har vekslet mellom fortvilelse, sinne og frykt. Jeg tror dessverre ikke vi blir fri fra prøvelser her på jord, de er av ulik karakter hver gang og kommer dessverre uventet og kan ikke styres. Det er lett å bli trist, men jeg tillater ikke negative tanker å slå rot - den tiden er forbi. Jeg klynger meg heller til håpet.

Hvor vil jeg med dette? Jo, jeg ønsker - midt i alt, å fortelle deg som leser at prøvelser ikke er konstante, selvom det kan føles slik. De har en begynnelse og heldigvis også en ende. Og prøvelser gir lærdom, ny styrke, visdom og nye perspektiver - det ser du kanskje ikke nå, men her snakker jeg av lang erfaring. I hver eneste situasjon, uten unntak, har jeg opplevd at Gud har vist sin omsorg - gjennom andre mennesker, gjennom hans ord, gjennom uventede velsignelser og gleder midt i alt, gjennom hendelser som umulig noen andre enn han kan stå bak.

Hadde det ikke vært for mine prøvelser i livet, ville jeg aldri ha sett hvem Gud virkelig er, og hva han kan gjøre. Hadde det ikke vært for mine prøvelser, ville jeg i dag ikke vært like sterk til å takle nye. Hadde det ikke vært for prøvelser, ville jeg heller ikke gjenkjent og satt stor pris på velsignelser. Hadde det ikke vært for prøvelser, hadde jeg ikke hatt evnen til å virkelig glede meg over det gode i livet.
Og jeg tror, fullt og helt på, at vi ikke får mer enn vi kan bære. Det er faktisk et av løftene Gud har gitt. Og jeg tror fullt og helt på at det ikke er Gud som pøser på med prøvelser, men han tillater dem noen ganger - for å bygge oss opp, for å få oss til å forstå verdien av å stole på ham, for å gjøre oss hele, for at vi skal tørre å gjøre oss svake overfor andre mennesker, for å få oss til å forstå livet på en annen måte, for å senere kunne hjelpe andre. Vi som lever med Gud, vi lever et spennende liv. Og vi er aldri alene med det vanskelige. Det er jeg takknemlig for.

Så kan vi sitte mange ganger og tenke, i ettertid, på alt som ikke gikk så bra - på alle utfall av prøvelsene som endte med bare triste ting. Prøvelser vi håpte vi skulle bli sterkere av, men som bare har gitt oss mer sorg. Ja, det skjer. Det har også skjedd meg, mer enn en gang. Noen ganger forstår jeg hvorfor det ble som det ble, men først lenge etter. Noen ganger får jeg aldri svar, og det finnes virkelig ikke en mening med alt som skjer. Det nekter jeg å tro. Det er, for eksempel, ingen mening i at noen du er gla i dør. Men å dvele ved alle spørsmålene, det suger bare energien ut av deg. Og uansett ditt utfall av dine prøvelser, så vil du, før eller siden innse at du har endret deg  - du har endret perspektiver, du har fornyet visdom, du sitter med en erfaring du kan hjelpe andre med, du har kjent på sorg og smerte og gleden vil kjennes større. Du vil på sikt bli styrket. Prøvelsene kommer vi gjennom, før eller siden.

Selv har jeg, grunnet prøvelser, blitt bevisst på det som mange tar for gitt. Alt vi har, som absolutt ikke  er en selvfølgelighet. Jeg takker for fjellene, for dalene - og for stormene han har fått meg gjennom..for hadde jeg aldri hatt problemer ville jeg heller aldri, aldri ha visst at Gud kunne løse dem og hjelpe meg ut av dem. Jeg ville aldri ha visst hva tro og tillit kan gjøre. Prøvelser har lært meg å stole på, ha tillit til ham, som gang på gang har dratt meg ut av vanskelige situasjoner. Han kan og vil gjøre det igjen. Det tror jeg på.

Og der er mitt fokus. Tross alt, og gjennom alt.

                                                                 Klem,
                                                                  

Et annerledes svar

Min lille kom løpende med en liten trekiste som hun samler hemmeligheter og skatter oppi. Hun roper til meg "mamma, mamma, jeg har nok noe du vil ha oppi her!" "Ja, få se, da, lille venn." Hun åpner med stor iver, og oppi der har hun lagt to små leke-cupcakes. "Hvilken vil du ha da, mamma? Den rosa eller den brune?" Jeg tenker meg selvsagt veeldig nøye om, syns i grunn begge ser unektelig fristende ut, og sier til slutt at jeg vil ha den brune fordi jeg er så gla i sjokolade.
Hun gir meg den rosa, med et stort smil om munnen og et lurt glimt i øyet. "Den brune..." sier jeg, litt små-snurt.
"Nei, mamma, den får du ikke". Jeg minner henne om at hun faktisk spurte meg hvilken jeg ønsket meg, og da svarer hun følgende: "Men mamma...Jeg vet jo du ville ha den brune. Jeg gir deg den rosa likevel jeg. Fordi det er den som faktisk er best, skjønner du - og dessuten, jeg vet jo at du liker rosa også så godt!"

Har du noengang ønsket deg en ting, men fått noe annet som kanskje lignet litt, enda giveren hadde fått tydelig beskrivelse av hva du ønsket deg? Hva skjer da? Blir du skuffet, sint eller lei deg? Eller kanskje blir du overrasket og klarer faktisk å glede deg over at giveren har tenkt litt annerledes enn deg?

Jeg har opplevd det mange ganger. Mest i forhold til Gud. Jeg har bedt til Gud - og sagt "vær så snill, Gud, kan du gi meg....jeg vil så gjerne ha...vær så snill...".. Noen ganger har Gud sagt ja og velsignet meg med oppfylte drømmer. Andre ganger får jeg et midt-i-mellom-svar, som "vent", "tiden er ikke inne, du er ikke klar". Men veldig ofte har han også sagt klart og tydelig "nei". Det er rimelig kjipt å innse, og som regel bruker jeg da altfor mye tid på irritere meg. For jeg forstår ikke svaret Hans. Vil han meg ikke bare godt, da? Og alt jeg ber om og ønsker meg er vel godt for meg? Eller...?

Jeg har, sakte men sikkert, forstått at Han har sett lenger enn meg, Han har sett et utfall jeg ikke tenkte på  - og Han lærer meg noe med måten Han svarer på.
Mer enn èn gang har jeg endt opp med å være takknemlig for at svaret ble "nei". Jeg kunne virkelig ha gått fullstendig under av å få innfridd noen av disse ønskene og bønnene til Gud.

I stedet har Gud altså sett lenger enn meg. Igjen og igjen erfarer jeg det, og omsider tror jeg at jeg har lært såpass at nå kan jeg like godt slippe kontrollen jeg vil ha, og overlate det hele til Ham. Jeg fortsetter å be og jeg fortsetter å ønske, men jeg tror ikke lenger at jeg er den som alltid vet hva som er best for meg. Det finnes en som vet bedre. Jeg ser det bare ikke - ikke akkurat da.

Akkurat som min lille datter, som ga meg noe annet enn det jeg traktet etter - fordi hun mente den andre var så mye bedre, for meg - ja, sånn, akkurat sånn er Gud også.
Og det syns jeg er utrolig fascinerende....


                                                     Klem,

Et barns bønn

I Afrika ble det født enda et lite barn den kvelden. Legen på fødeavdelingen var sliten. De hadde gjort alt de kunne, men alenemoren døde under fødselen. Og nå satt han der, helt fortvilet, med et lite prematurt barn, og storesøsteren på 2 år. Foreldreløse.

Selvom de bodde ved ekvator, var det kaldt om nettene. Den lille trengte varme, men det fantes ikke strøm og forholdene var enkle. De hadde en varmeflaske de brukte for å varme små barn, men den siste tilgjengelig var sprukket. Sykepleieren var fortvilet. "Hva gjør vi nå?" Det var langt til nærmeste apotek, og de fikk ikke kjøpt en ny. Om ikke den lille fikk varme fra et sted, ville han ikke overleve.

De la den lille babyen så nær ilden som mulig - og sykepleieren la seg til å sove mellom døren og babyen, slik at han unngikk trekken. Legen dro til barnehjemmet. Han skulle som vanlig avslutte dagen der, sammen med barna, i bønn. De snakket litt om hva de skulle be om, og legen nevnte barna. En nyfødt med livet i fare, og en 2åring som var redd fordi mamma var borte. Han nevnte også varmeflasken.

Mens de satt i ring, bøyer Ruth på 10 år sitt hode. Hun ber høyt og tydelig:

"Kjære Gud. Send oss en varmeflaske er du snill, sånn at babyen kan overleve. Og du, Gud, mens du er i gang, kan du ordne med en dukke til jenta som mista mamma`n sin også? Bare sånn at hun vet at hun er elsket!"

Legen kjente mismodigheten stige, for han trodde virkelig ikke at Gud kunne gjøre dette. Ingenting er umulig for Gud, står det i Bibelen, men det finnes vel grenser? Den eneste muligheten for å få svar på en slik bønn, var om noen sendte en pakke fra legens hjemland USA. Men hvem ville finne på å sende en varmeflaske ned til varmeste ekvator?

Neste morgen gikk legen på jobb som vanlig. Litt utpå dagen fikk han beskjed om at det sto en bil utenfor hjemmet hans. Da han kom dit, var bilen kjørt, bare en stor 10 kilos pakke sto igjen utenfor døren.  Han kjente tårene presse på, fant ut at denne ønsket han ikke åpne alene. Han fikk tak i barnehjemsbarna, så de kunne være med, og like etter kikket 30 par spente øyne på pakken foran dem.

På toppen lå det t-skjorter og bukser i forskjellige farger, noen pakker med bandasjer, rosiner, tegneblokker.... Barna gjorde store øyne da legen trakk opp enda en ting. Legen begynte gråte, kunne dette være mulig? Barna fikk se en flott og ny varmeflaske!

Da roper Ruth, full av fryd: "Når Gud sender en varmeflaske, har Han sikkert sendt en dukke også!"

Hun hiver seg over pakken, roter litt rundt, og trekker opp en nydelig dukke! Hun stråler av glede. Hun hadde aldri tvilt.

Hun ser opp på legen og sier: "Kan jeg få lov til å gå sammen med deg til jenta og gi henne dukken?Sånn at hun får vite at Gud elsker henne?"

Pakken hadde vært underveis i 4 måneder. Det var legens tidligere søndagsskoleklasse som hadde sendt den. De hadde lyttet til Gud og pakket en varmeflaske, - selv til varmeste ekvator. Og en av jentene hadde lagt nedi en av sine dukker.

4 måneder tidligere... for at en 10årig jente i Afrika skulle få svar på sin bønn.

(Dette en sann historie, fortalt av en misjonær - og fritt gjengitt av meg)  

                      

                                                           Klem, 

Et løfte om håp

Det er spennende å leve med Gud. Tro meg, å være kristen er langt i fra kjedelig, slik enkelte tror. Å gå i tro, og ha full tillit til en annen, krever å måtte oppgi kontrollen og å av og til leve i stor spenning - og ikke minst i forventning. Og hvorfor tør vi egentlig det? Kanskje fordi vi vet at det vi kan forvente har kjærlighet som hovedingrediens? Slik opplever iallefall jeg det.

Og i dag fikk jeg en sterk bekreftelse på at Han ser og at Han holder sine løfter, og en bekreftelse på at mennesker som lever med Ham, kan bli brukt på helt spesielle måter.

Jeg har fått en ny bloggvenninne, og de siste dagene har vi mailet litt frem og tilbake.

I dag skrev hun noe som traff meg sterkt og som gjorde meg klar over at hun der og da ble brukt av Gud for å minne meg på at et løfte er blitt holdt, men også for å vise meg  - og henne - at Gud jobber på  de underligste måter.

Hun fortalte meg at hun har gått gjennom en svært vanskelig tid som varte noen år. Samtidig sier hun at hun ikke lenger husker så mye av det. Det er som om det er "blitt borte", skrev hun.

Det fikk meg umiddelbart til å tenke tilbake, på den gangen jeg fikk et brev fra min afrikanske venn. Jeg hadde fortalt ham min livshistorie i et brev, jeg hadde utøst mitt hjerte og delt all min sorg og smerte for ham - og i det lange nydelige brevet han skrev tilbake, ga han meg også følgende bibelvers som han ba meg holde fast på og tro på:

"Du skal glemme dine lidelser. Du skal bare ha et vagt minne om dem, slik du minnes vann som rant forbi.

Livet ditt skal overstråle middagsolen, og mørket skal bli som den lyseste morgen.

Du kan være tillitsfull, for det er håp. 

Du kan se deg omkring, og legge deg trygt. For du er beskyttet."
Job 11, 16-18

Jeg husker at min reaksjon på det verset, var at dette kan umulig stemme. Jeg ristet på hodet og tenkte at jeg kommer aldri i livet til å glemme noe som helst, og det mørke i livet mitt kommer såvisst ikke til å føles som en lys morgen. Og håpet, det var der og da ikke tilstede.

Så kommer denne påminnelsen i dag, i form av en bloggvenn, som skriver noe som treffer meg rett i hjertet. Som en hilsen fra Gud. "Var det ikke dette jeg lovet deg, Spirea?"

Jeg må ydmykt bøye mitt hode og tørke mine tårer, for sannheten er at idag er jo mye av smerten, mye av det vonde jeg har gjennomgått, kun vage minner. Jeg kan prøve å presse frem minnene, men det krever mye, mye tankearbeid, og en hel del husker jeg virkelig ingenting av. Det er borte.

Livet mitt er fullt av håp, det VAR håp allerede den gangen, og jeg kan i dag se at mørket er omgjort til lys. Har han ikke holdt sitt løfte? De versene jeg fikk for flere år siden - de ble fullstendig levende for meg i dag.

Jeg tror fullt og helt på at Gud kan viske vekk det vonde med tiden. Jeg tror ikke på at "tiden" er det eneste som leger alle sår, selvom tid er en god medspiller. Gud er den som kan viske det vekk, som kan lege sår, som gir håp, ny glede - og som ønsker se deg gå i tro, tillit og trygghet.

Og i dag takker jeg min Gud for alt han har ført meg gjennom, for at Han har holdt sine løfter - for at han brukte min afrikanske venn den gangen og ga meg et løfte jeg burde ha klynget meg til - og for at han i dag brukte en ny venn for å minne meg på det hele.

Jeg må erkjenne at nok en gang har jeg lært noe av Ham som har kontrollen på alt og som gir håp når alt ser som mørkest ut....

                                                                Klem,

Full av tillit

En liten kropp som klamrer seg til pappa`n sin. Tett inntil. Det er midt på natten og de sitter tett i tett, godt påkledd og med dyner rundt, ute på verandaen. Klokken er  02.15. Høres sprøtt ut, ikke sant? Men lillegutt får nesten ikke puste. Han gråter, ser fortvilet ut. Han kaster opp og er tett i brystet.
Falsk krupp for 7 gang denne vinteren.
Så liten, så god, så stor tillit til at pappa passer på og holder ham fast. Får ham gjennom dette vonde.
Og nettopp det gjør pappa. En tålmodig, kjærlig pappa - det er godt å ha!

Så får det meg til å tenke. Jeg betrakter dem i natten. Er det ikke sånn jeg så ofte føler det overfor Jesus?
Som et fang der jeg kan synke ned, klamre meg fast og be om at Han må passe på meg når jeg føler meg så liten og redd. Jeg stoler på Ham. Selvom det er vanskelig.
Og han passer på. Han holder hva han har lovet. Gang på gang.

Klem,