La stoltheten fare

                                               
          < Jeg har blitt oppfordret til å skrive flere innlegg om relasjoner - og derfor gjør jeg også nettopp det >

For noen dager siden sa jeg til en venninne, da vi skulle gå hvert til vårt, at jeg syntes hun skulle gå hjem og gi mannen sin en god klem. Hun så på meg med store, forundrede og litt triste øyne - og jeg måtte forklare henne at det var en fin ting å gjøre. Hvorfor? Jo, fordi jeg tror at han trenger en klem som forteller ham at han er verdsatt, fordi jeg vet at hun trenger å øve seg på å legge vekk sin stolthet overfor ham - og fordi de begge har godt av å kjenne på nærheten. Å gi en klem, det kan ofte være starten på noe bra.

Det er dager der jeg og min kjære krangler. Hos oss er det heller unntaket enn regelen og det er jeg gla for. Men når det først er slik, kan han være skikkelig sur, mens jeg er av den eksplosive typen som også lett tar til tårene. Når uenighetene river og ordene hagler, er det lett å gå på hvert sitt rom og sutre. Noen dager har jeg sittet en etasje over eller under min da surpomp av en mann (som vanligvis er en stor humørspreder), også blir jeg så veldig mint om at jeg skal knuse stoltheten min og gå og gi han en klem.  Som om Gud pirker litt borti meg og sier "Ikke gjør dette mot hverandre - la stoltheten fare". "Ikke tale om!" tenker jeg, men mange ganger har jeg ikke fått ro før jeg har lusket av gårde med halen mellom beina og strekt ut armene mot ham. Andre ganger kommer han meg i forkjøpet. Vi har lært at vi ikke kommer noen vei med stolthet. Bare det å se den andre komme med utstrekte armer er jo nok til å få smilet frem igjen. En klem åpner opp for tilgivelse og for den gode samtalen. En klem som viser et ydmykt hjerte.

For noen dager siden gikk en vase jeg var gla i i tusen knas. Et av barna mine hadde stått og luktet på blomstene som var oppi, og veivet litt for mye med hendene. Jeg kjente jeg ble veldig oppgitt. Men så ser jeg ned i to store øyne, fulle av skam og fortvilelse. Jeg kunne ikke annet enn å trekke den lille inntil meg og gi en god klem. "Jeg er så gla i deg" sa jeg - og kjente at mammahjertet holdt på å boble over. Tross alt er det så veldig, veldig mye viktigere for meg at barna lukter på blomster og gleder seg over dem, enn at en vase går i knas. En klem som viser overbærenhet og kjærlighet.

Så var det en dag på jobb. Jeg møtte et lite barn som sto i en gang og gråt. Jeg satt meg ned og spurte hva som var skjedd. Hun hadde mistet mammaen sin av syne. Hun gråt og gråt, helt ute av seg. "Trenger du en klem?" spurte jeg. Hun nikket. Jeg ga henne en klem, og holdt henne inntil meg en stund. Da hun roet seg smilte hun og vi ble enige om å finne mammaen hennes sammen. Klemmen hadde gjort henne rolig. En klem som viser omsorg og trøst.

Er du en som gir klemmer eller liker du best å få dem? Noen syns det er flaut å gi en klem, andre syns til og med det er flaut å motta en. Noen liker ikke klemmer i det hele tatt. Selv er jeg en sånn en som liker motta, men også å gi, men ser fort folk litt an. Noen er såvidt inntil kinnet ditt, andre gir herlige bamseklemmer som forteller alt om hva de syns om deg - også er det den klemmen som er for lang - og som også forteller hva en person syns om deg, den klemmen som er så altfor kort, så vidt inntil, men som utføres av høflighet skyld. En klem som gis i kjærlighet til et annet menneske - enten det er til en venn du er gla i, en sønn eller datter, en mor eller far - eller til ham eller henne du elsker, kan være barrierebrytende - den kan åpne opp for en god samtale - den kan gi omsorg og trøst - den kan fortelle deg hvor mye du betyr for et annet menneske og den kan få deg til å kjenne på ilende følelser i magen - en klem kan åpne opp for et kyss - en klem forteller et menneske at det har blitt sett, anerkjent og verdsatt - en klem kan være livgivende der noe er på vei til å visne.
En klem kan utgjøre en stor forskjell.

Og spør du Gud hva han mener du bør gjøre, så vil han svare at det aller beste du kan gjøre overfor et annet menneske er å legge vekk din stolthet. Stolthet fører ikke til noe godt. Et ydmykt hjerte er et hjerte formet aav Gud. Jeg er overbevist om at Gud ville ha oppfordret oss alle til å gi en klem - litt oftere.

Gi noen en klem i dag. Og syns du det er vanskelig, så gjør det likevel. Øv deg på å legge vekk den stoltheten du bærer på og be Gud om å forme hjertet ditt - slik at hardheten forsvinner og det igjen kan bli fyllt av ydmykhet og kjærlighet. Du kommer ingen vei med stolthet, men du kan komme ganske langt med en klem.
                                                                   
                                                                    Klem,

♥ Noen små huskeregler på slutten:

1. Elsk hverandre gjennom alt

2. Ikke lyv

3. Ha en åpen kommunikasjon

4. Når du blir såret - vær rask med å tilgi

5.Snakk aldri om å gå fra hverandre

6.Aldri si at noe er ok, hvis det ikke er det

7. Legg vekk din stolthet

8.Sammenlign ikke fortid med nåtid

9.Snakk ikke for ofte om ekser

10.Gi og ta

11. Vær bevisst på hans/hennes følelser og behov

12. Om dere krangler, la ikke solen gå ned over deres vrede

13.Prøv ikke å vær den perfekte - vær den rette

Jakten på ærligheten

Det er ofte et snev av sannhet

bak "jeg bare tuller"

- ofte et snev av følelser

bak "det bryr jeg meg ikke om"

- ofte et snev av smerte

bak "jeg har det greit"

- ofte et snev av "jeg trenger deg"

bak "la meg være i fred"

- og ofte er det 

mange fortrengte ord

   bak stillheten

♥

Noe av det jeg virkelig brenner for er å snakke sant om livet, våge å sette ord på alle livets sider. Jeg ønsker å se fasader revet ned, jeg ønsker å høre mennesker snakke ærlig om hvordan livet er og våge å si at det finnes tunge dager - og jeg er overbevist om at sannheten setter fri. Fasader skaper murer mellom mennesker. Fasader sier "hit, men ikke lenger". Fasader handler om skuespill, masker og roller, om å opprettholde det du ønsker at de rundt deg skal tro om deg. Fasader handler om å svare at "det går bra", selv om sannheten er en helt annen. Fasader handler sjeldent om sannheten. 

Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser mennesker kave med å fremstå som noe annet enn det de er - enten det handler om utseende, økonomi, hjem og interiør, karriere - eller familie og relasjoner og det de tror gir status. En vakker dag slår fasaden sprekker. En dag vil de ikke lenger orke å pusse og polere på det hele. En dag skjer det noe uventet - i forholdet, med familien, med jobben - og de vil trenge hjelp. Er de da klare til å takle den ydmykelsen og smerten det fører med seg?

Da jeg var i slutten av 20-årene, hadde livet allerede gitt meg mange sår. Jeg var ung og naiv og hadde sett, hørt og erfart mer enn de fleste andre på samme alder. Mine sår var åpne og blødende. Jeg gikk med en enorm smerte innvendig, men nektet å åpne opp for noen. Jeg følte meg som en 70-åring når det kom til livserfaring. Mine venner hadde et bilde av meg som utadvendt, smilende og full av ramp. Jeg var jenta det var gøy å være sammen med og som var lyttende og rask til å rekke ut en hånd til den som slet, men som overså egne behov. Jeg var jenta som var i vinden - hadde mange venner og alltid noe på gang med gutta. Jeg ønsket ikke bli den som trengte hjelp med livet. Jeg ville mestre det selv. Så jeg bar på det, og bar på det, og bar på det - helt til vekten av byrdene ble for tunge og jeg falt om. Jeg hadde ikke lenger et valg, skulle jeg klare å reise meg trengte jeg hjelp. Fasadespillet mitt ble for tungt å bære, for tungt å opprettholde. Merkeklær, perfekt sminke, velkledd, smilende og blid, student som tilsynelatende fikset det meste...Sannheten var en annen.

Jeg begynte min vei mot friheten. Jeg kom mange skritt videre ved at jeg åpnet opp for ett annet menneske - og deretter for mine nærmeste venner og min nærmeste familie.
Men så flyttet jeg, til en annen by, for å studere videre - og jeg fikk nye venner, nye mennesker å forholde meg til. Igjen var det lett å sette opp en fasade. Jeg var god på det. Når noen spurte meg "hvordan har du det egentlig?", smilte jeg og svarte "det går bra". På en armlengdes avstand, der holdt jeg dem.
Helt til jeg knakk sammen igjen, og denne gang for alvor. Jeg var helt utkjørt, ønsket ikke være tilstede mer, livet var for hardt å leve. Psykisk var jeg kanonsterk, det har jeg alltid vært, og det skulle mye til for å knekke meg. Men jeg hadde nådd bunnen, jeg var ulykkelig. Igjen gikk veien til de få som kjente meg inn og ut - jeg kapitulerte - og igjen begynte jeg å gå en tung vei - på vei mot et nytt liv, der ærlighet om livet ble mitt tema. Denne gang bestemte jeg meg for at jeg aldri mer skulle tilbake til fasader og skuespill. Og der er er jeg enda i dag. Heldigvis.

Jeg ser på mine barn og håper at jeg skal klare å lære dem å skille mellom viktig og uviktig i livet. Merkeklær, perfekt sminke, antall kjærester, et strøkent hjem, den "rette" bilen, den perfekte jobben, det "perfekte" ekteskapet eller forholdet, det "rette" navnet, de "rette" vennene - det betyr så lite.
Å være ekte derimot og å våge å være den du er. Har du noen gang tenkt på at ordet "ærlighet" er en stor del av ordet "kjærlighet"? Ikke uten grunn tror jeg. Kjærligheten er ærlig, oppriktig og sann, og jeg skal gjøre alt jeg kan for at de små skal få vokse opp og være akkurat den de er, ikke noe påtatt, ikke etterligne noen, ikke prøve å fremstå med andre kvaliteter, annet utseende eller annen bakgrunn enn den de har. Jeg vil lære mine barn å være fornøyde og stolte av seg selv.

Og jeg ønsker å lære dem at sannheten, den er frigjørende. Å sette ord på det vanskelige, å la maskene falle - det er frigjørende og gjør livet så mye lettere å leve. Å våge å snakke om noe som kanskje er tabu i egne eller andres øyne, å snakke om noe du har båret på lenge...det er frigjørende når det blir tatt i mot med kjærlighet.

Vi blir ikke alltid møtt med kjærlighet. Noen ganger kan det å åpne opp være vanskelig og noen ganger mister vi noen på veien - som ikke takler den sannheten du fortalte. Jeg velger i dag mine venner med omhu, jeg deler fortsatt det innerste bare med noen få utvalgte,  jeg sier aldri lenger at livet er bra hvis det ikke er det - og jeg velger å leve livet mitt som den jeg er. Ingen annen. Ingen skal fortelle meg hvordan jeg skal være eller hva jeg skal gjøre - jeg er meg, og jeg har dager som er glade, og jeg har dager som er triste, men jeg bærer ikke lenger på det alene. Sannheten har satt meg fri. Og jeg kommer for alltid til å fortsatt jakte på ærligheten.

                                                               Klem,

Møtt med godhet

Han hadde nettopp mistet pappan sin. Bare tre dager siden. Alle i den lille bygda visste allerede om det, ryktene hadde som vanlig gått fort - hendelsen var en tragedie. Han gikk en tur ut, bare for å få luft og prøve få tankene på noe annet. En etter en møter ham på dem, alle disse bekjente - de bekjente som tidligere var så flinke til smile, le og slå av en prat. Nå viker de unna, haster forbi. Noen nikker, noen sier et forsiktig hei, men ingen stopper for å gi ham en god klem. Men de som passerer vet ikke hva de skal si, så de trekker seg heller unna. Han føler seg ensom, det er ubehagelig. Oversett.

Et lite barn kommer løpende mot mammaen sin som står og snakker med en venninne på torget. Den lille jenta har surret rundt og funnet en nydelig blomst hos den snille, gamle mannen. Han som står der hver eneste lørdag med et blomsterhav foran seg. Begeistret står hun og tripper og roper "Se, mamma! se for en nydelig blomst jeg fant til deg!" Moren enser henne ikke, prater videre med sin venninne. "Se, da, mamma! Se den fine fargen, mamma!" Moren snur seg brått mot henne og sier hardt "ikke mas sånn, da! ser du ikke at jeg er opptatt?" Den lille jenta rusler sakte vekk. Tilsidesatt.

De møtes en kveld på café, de to venninnene. Det var så lenge siden sist nå og de hadde så mye å ta igjen. Den ene oppglødd, fordi livet går hennes vei. Den andre nede, fordi prøvelsene kommer en etter en. Hun trenger at noen lytter nå, at noen ser henne. Venninnen ser forbi henne, er mest opptatt av å snakke om seg og sitt, avbryter når hun sier noe og fjaser vekk det som er vanskelig å snakke om. Venninnen orket ikke alt "det dype" denne gang. Hun blir sittende igjen da venninnen må gå. Avvist.

Oversett, tilsidesatt, avvist. Såre, vonde ord om å ikke bli sett, ikke hørt, ikke tatt på alvor, som igjen skaper vanskelige, smertefulle følelser i mennesker. Jeg tror vi alle har kjent på det, skuffelsen over en som ikke hadde tid, fortvilelsen over en som ikke så, eller over en som så en annen vei, fortvilet over å ikke bli lyttet til - når det var alt vi trengte så sårt, akkurat da.

Selv har jeg hatt det tøffeste halvåret på nokså lenge nå. Er midt i det. Vi får ikke i små doser, men alt på en gang. Det er mye spørsmål, mye fortvilelse, mye behov for å sette ord på og behov for å bli sett og hørt. I denne tiden har jeg opplevd enormt mye godhet fra dem rundt, jeg har blitt møtt med kjærlighet, vennlighet, raushet, oppmuntring, omsorg. Jeg er velsignet med varme mennesker rundt meg - og det gjør at jeg ikke bikker under. Sammen med min tro om at Gud bærer, står jeg oppreist, til tross.

Og så slår det meg, gang på gang - hvor viktig dette er - å se hverandre, lytte til hverandre, ta seg tid. Det koster ikke så mye å ta en telefon, stikke innom, gi en klem, be noen på middag, sende en blomst, bake et brød eller en kake, sende en melding, et kort eller en mail - det koster ikke så mye å gi noen oppmuntrende ord til en som du treffer i dag og som ser sliten eller trist ut. Bare være tilstede, sånn at den som har det vanskelig ikke føler seg ensom. Det koster ikke så mye å gi et smil. Gjør det vel? En slik godhet kan vippe hele dagen fra kjip til bedre, for en som syns at dagene noen ganger er uutholdelige.

I Bibelen står det "den som velsigner andre, blir selv velsignet  - den som oppmuntrer andre, blir selv oppmuntret" Jeg har erfart det - og jeg kommer for alltid til å huske på hvor godt det er å bli møtt med godhet - og jeg håper jeg selv vil klare det, når jeg er oppe igjen, og møter mennesker som er nede.

Møt noen med godhet i dag - det kan utgjøre en kjempe forskjell for det ene mennesket! Og kanskje blir du også selv oppmuntret av det?


                                                                 Klem,

                                       

Hva ser du?

Jeg sto foran min lille jente og skulle trekke på henne en bukse. Da jeg bøyde meg ned, skled min noe utringede t-skjorte ned. Hun, som alltid skravler, stilnet - og gjorde store øyne. Hun stirret og stirret. Jeg ble nesten brydd. "Hva er det, lille venn?" sa jeg. "Jo, mamma....du skjønner, jeg ser noe rart!" sier hun, og klør seg forundret i hodet.
"Hva da?" spør jeg. "Jo, altså, du mamma....Hvorfor har du en rompe foran også?"

Jeg knakk sammen i latter. Er det ikke utrolig hva de små "ser", hva de utforsker og hva de undrer seg over? En rompe foran, ja, selvsagt ser det slik ut. Iallefall hvis det er snakk om litt size på det hele, da...

Jeg tenker på hvor ofte jeg har tenkt at noe ser sånn eller sånn ut, på situasjoner som helt klart er slik jeg TROR de er. I mitt hode er det jo sånn. Men om jeg ser litt nøyere etter, eller lytter til dem det gjelder, utforsker litt mer, så er situasjonen kanskje litt annerledes likevel, og kanskje har den et litt annet aspekt som jeg har oversett. Mon tro om det er slik sladder og rykter oppstår, - fra mennesker som TROR de vet hvordan det hele henger sammen? Vi ser ofte det vi VIL se.
Min lille trodde jeg hadde en rompe foran, men det hun faktisk så var jo en puppekløft - som hun assosierte med noe hun kjente til og kjente ordet på.

Har du sett noe i det siste som viste seg å være helt annerledes enn du trodde? Har du møtt et menneske du trodde var en bestemt type, men som viste seg å være en annen? Har du fått en annen versjon av en sak - som har gitt saken en helt annen og ny mening? Det har jeg. Ofte. Tør du utforske litt, slik som de små, eller nøyer du deg med førsteinntrykket - og lar det bli med det. Hører du på andres sannheter om noe eller noen, eller finner du ut av tingene selv?

Jeg tror det er viktig at vi våger å ikke bare tenke svart - hvitt, men prøve å lete etter nyansene innimellom. Jeg tror det er viktig at vi våger å se litt bakenfor førsteinntrykk og det som møter oss, og at vi av og til utforsker litt mer. Jeg tror det er viktig at vi ikke bare lytter til andres oppfatninger av noe(n), men kjenner etter, etterspør og finner ut hva vi selv mener om det hele.

Det kan gi oss nye perspektiver, nye måter å se verden på - og vi lærer stadig. Det ytre, er ikke alltid forenlig med det indre. Det finnes mye mer, bakom en historie. Mennesker har mer å by på enn det vi tror. To like hendelser kan oppleves totalt forskjellig for to mennesker og by på to vidt forskjellige historier. Fasinerende, ikke sant?

Livet er også mer enn du ser. Det du har i dag, har du kanskje ikke i morgen. Det du ikke har i dag, har du kanskje i morgen. Det er det bare Gud som vet. Ta vare på det du har - verdsett det - og let etter noe mer, bakom det første du ser...Da er det enda mer spennende å møte mennesker, da er det spennende å leve.

                                                                 Klem, 

Når er det min tur?

"Når det er min tur?" tenker jeg, og ser bort på venninnene mine, som gleder seg over kjæresten de har funnet, over mannen de skal gifte seg med. De forteller ivrig om bryllupet som skal stå om noen måneder, om kjolen, ringen og frieriet. Jeg føler meg alene. Når er det min tur?

Det stikker i magen. Jeg er invitert på en sammenkomst i kveld, og jeg sliter med å finne en unnskyldning for å ikke gå. Det kommer tre par....og meg. Det gjør vondt å føle seg alene, sammen med andre. Andre ganger gjør det vondt å ikke bli invitert.

Jeg hører om dem som reiser på turer, opplever verden og livet sammen. Selv leter jeg iherdig etter venner som har mulighet til å stikke av en helg fra mann og barn og etter venner i samme situasjon....men jo eldre jeg blir, jo vanskeligere er det. Noen ganger ender jeg opp med å reise alene, men det krever så mye av meg. Mye mot. Jeg lengter og undrer atter en gang. Når er det egentlig min tur?

Jeg har prøvd, feilet og mistet motet. Finnes det ingen der ute som passer for meg? Skal jeg leve dette livet alene? "Det skjer når du minst venter det" sier de, klapper meg på skulderen og smiler. Lykkelige over de skinnende ringene på fingrene. Jeg snur meg vekk, tror ikke på dem.

Årene går, folk maser. "Hvordan går det med kjærligheten, da?" spør de, mer av nysgjerrighet enn omsorg. "Er du fortsatt singel?" kan de spør, uten å vite hvor vondt det noen ganger gjør, og uten å være klar over det trykket de la på ordet "fortsatt".
I brylluper kommer de gamle bort til meg og sier "neste gang er det din tur". Jeg kikker ned, blir provosert og lei meg og har lyst til å møte opp i begravelser, bare for å gå bort til de gamle og si det samme..."neste gang er det din tur".

Savn, såre følelser, ensomhet, fortvilelse, lengsel, venting. Har du vært der? Husker du hvordan det var, eller er du en av mange som har glemt det, og som ikke lenger bryr deg om å tenke tilbake? Kanskje er du der? Eller kanskje du nettopp har kommet dit  - igjen? Sistnevnte skjer også, når man minst venter det, dessverre. Men det tenker vi aldri på.

En enke eller enkemann, en separert, alenemamma, alenepappa, en skilt, en enslig...med samme lengsler. De lengter etter en å være gla i, en å holde rundt, en som er der for dem når verden stormer, en som gjør verden vakrere - bare fordi de er til.

La oss aldri glemme hvor vi selv har vært. La oss ikke bli så opptatt av oss selv at vi ikke ser dem som ikke blir invitert på nyttårsaften fordi de samme parene som alltid møtes, skal igjen møtes. La oss ikke glemme dem som ikke har noen å reise på tur med, eller gå på konsert med en sen kveld. La oss ikke glemme dem som kaver i det stille med alle spørsmålene, og der det vondeste av dem alle er "er jeg ikke  verdt å elske?"

Å være enslig er ikke ensbetydende med ensom. Altfor mange mener å tro det. Jeg har enslige mennesker i livet mitt som er som de vakreste, skjønneste mennesker -  fulle av farger, kreativitet, omsorg for andre, liv og røre. De er det beste menneskene jeg vet, men de er enslige. Ensomme? Kanskje av og til. Ikke alltid. Husker vi andre på dem? Altfor sjeldent.

Livet blir ikke alltid som man ønsker, men vi må aldri gi slipp på håpet. En dag tar faktisk livet en ny vending, enten du vil eller ei - enten du tror det eller ei. Det gjorde det for meg. Det vil det gjøre for deg.

Og kanskje er det du som sitter en dag og ser tilbake på den tiden du følte det som dette...?


                                                              Klem,

Og akkurat i det larven trodde alt var over, 

   det var da....den ble til en sommerfugl...

Tilgivelsens vei

Noen år tilbake i tid. Jeg kom til et punkt der jeg kjente meg overveldet av sinne, fortvilelse, smerte. Jeg var blitt påført mye vondt i mitt liv, hadde så altfor mange erfaringer for min unge alder, hadde sett mer enn jeg hadde godt av, hørt mer enn jeg skulle ønske jeg hadde hørt, kjent smerte på en måte jeg aldri vil glemme...Og jeg klarte ikke, jeg ville ikke, jeg nektet - å tilgi.

Jeg var i dyp frustrasjon over dem rundt meg som sa det var best for meg å tilgi. Jeg følte meg som en skikkelig dårlig kristen. For meg var nemlig tilgivelse det samme som å si at noe var greit, godtatt, i orden. Og skulle jeg da tilgi dem som hadde gjort meg urett? Skulle jeg godta at mennesker hadde såret meg og gjort meg vondt? Hvordan kunne noen mene at jeg kunne klare det?

Mitt liv i dag, er et godt liv. Jeg har et hjerte som noen ganger holder på å eksplodere av takknemlighet. Jeg kan gråte av glede når jeg hører barna mine le, jeg kan kjenne hjertet hoppe når mannen holder rundt meg, jeg ser på dem jeg har rundt meg og blir rørt. Jeg takker Gud for all velsignelse, for alt Han har gitt meg, for alt Han har ført meg gjennom og ut av, for all beskyttelse, for all styrke, for at jeg lever, for legedom, for at mitt hjerte er fylt av spor, spor som ikke bare er merker etter sorg og smerte, men også etter enorm kjærlighet og glede.
Jeg er ikke lenger fylt av sinne, smerte og frustrasjon.

Jeg klarte å tilgi....

På den tiden, da det stormet som verst inni meg, og jeg til stadighet ble påmint hvor viktig det var å tilgi, kjente jeg på en intens kamp. Innerst inne visste jeg at det måtte skje en endring, før mitt hjerte ville bli som stein. Jeg valgte etter lang tid å gi etter. Jeg utfordret to mennesker som sto meg nær, og som jeg visste levde nært til Gud. Kunne de forklare meg essensen av tilgivelsen? Er virkelig det å tilgi det samme som å godta?
De besto testen og jeg lærte og klarte å forstå at jeg, som ikke egentlig ønsket og ei heller klarte, å tilgi...kunne overlate tilgivelsen til Gud. DET var en vekker for meg.

Å tilgi handler IKKE om å godta det du har blitt påført, og nikke og si "det er i orden" når det ikke er det,  ei heller om å tvinge deg selv til å glemme det. Det handler om å gi slipp. Noen ganger for å forsones med et annet menneske, andre ganger kun for din egen del uten at du trenger si et ord til vedkommende det gjelder. Gi slipp, for å kunne klare å gå videre uten bitterhet, uten bånd som tynger deg ned. Gi det over. Holder du fast, vil det prege livet ditt og hjertet ditt. Bevar hjertet ditt, fremfor alt du bevarer, for ditt liv går ut fra det.

For meg har dette vært en av de vanskeligste reiser i livet. Det tok meg flere år før jeg endelig klarte å si til Gud..."Jeg klarer virkelig ikke tilgi dette, men jeg vil likevel - for min egen del. Jeg ønsker ikke lenger ta vare på de såre, vonde følelsene inni meg - så jeg gir det til deg. Hjelp meg å tilgi Gud..Ta det du - og tilgi dem du.."...og for meg var det nok. For Gud var det mer enn nok. Han forstår mer enn noen hva det vil si å kjenne på smerte. Hva det vil si å tilgi, og hvor vanskelig det er.

Den dagen jeg klarte å gi det over, ble et vendepunkt. En ny lærdom. Tilgivelse kan skape forsoning mellom mennesker. Andre ganger, forsoning med deg selv.
Når du tilgir noen og gir det over, setter du også deg selv fri. Fri til å leve, uten et hardt hjerte.
Fri    til    å    gå     videre.

                                                              Klem,

Mer enn hva øyet ser

I dag måtte jeg inn til byen, skulle i behandling igjen. Jeg rekker akkurat bussen og slenger meg ned, andpusten og stresset.
Jeg sitter der og prøver finne igjen pusten, da bussen stopper igjen. Inn kommer et par. Begge rundt 40 år. Han ser nokså skitten ut, han har rufsete hår, ringer i begge ører, opprevet bukse og rødsprengte øyne. Hun har hettegenseren godt trukket over hodet, som om hun prøver skjule seg. Hun ser sliten ut, har store poser under øynene, fett hår og er usminket. De er rusmisbrukere. De setter seg på et bakovervendt sete, rett overfor meg, slik at jeg ser rett på dem. Jeg smiler til dem, men får såvidt en reaksjon tilbake i form av noe strammere munnviker...

Jenta på skrå overfor meg kikker på dem med skepsis. Hun er en nydelig ung jente, pent sminket, elegante klær. Stor kontrast til paret. Jeg betrakter henne. Hun virker engstelig når hun ser på dem.Hun trekker håndvesken sin tett inntil kroppen og tviholder på den. Slik satt hun ikke før de entret bussen. Blikket hennes er stadig bortom og "gransker" paret.

Den slitne damen drar frem en sminkepung fra vesken sin. Det er en skitten rød sak. Hun trekker fram et lite speil og en ripete boks med øyeskygge. "Jeg ser så sliten ut, har ikke sovet på flere dager nå" sier hun til kjæresten sin. "Du er nydelig" svarer han. Hun bruker en skjelvende finger til å påføre øyeskyggen. Det blir ujevnt og rart, men hun smiler til speilet. Hun trekker frem en mascara jeg ikke har sett på markedet på lenge. Den er inntørket og gammel, men hun presser den mot vippene. En gammel rouge børstes på med noe som ligner mest på en tannbørste. Leppene får et strøk farget lypsyl. Igjen smiler hun til speilet og sier til kjæresten "jeg ser bedre ut nå!". Sannheten var vel ikke helt sånn, men hun følte seg iallefall bedre.

To eldre kvinner kommer inn på bussen. De kikker med et nedlatende blikk på rusmisbrukerene. Jeg er sikker på at om det var helt stille, kunne jeg ha hørt dem fnyse. Paret overfor meg ser på hverandre med triste øyne og jeg legger merke til at de klemmer hverandres hender litt ekstra hardt....

Det knyter seg i magen min. Kontrastene er så store. Like før jeg skulle gå ut i dag, prøvde også jeg å skjule mine tretthetstegn etter flere netter med lite søvn. De mørke ringene mine er markante, posene mer saggete enn noen gang, øynene rødsprengte og huden gusten. Jeg er opptatt av kvalitet og foran meg ligger sminke og kremer fra Lancome, Dior og Chanel, for å nevne noen...Ikke en eneste skitten, oppripet, utgått boks...
Jeg kjenner jeg blir uvel, får vondt langt inni meg. Tenker på forskjellene og blir trist. Blir kvalm av hvordan vi mennesker ser på hverandre, uten å se bakom fasaden.
Kvalm av å tenke på hvor nedlatende vi kan være overfor mennesker som sliter, men som er akkurat som deg og meg, bare på en litt annerledes måte. Fordi livet er blitt sånn. Kvalm av å tenke på alle fordommer. Kvalm av dem som ikke forstår at vi mennesker er mer enn hva øyet ser.

Så switches tankene mine innpå Jesus, han som jeg så gjerne vil ligne. Den kuleste fyr jeg vet om, full av kjærlighet. Hva ville han ha gjort? tenker jeg.
Jo, han ville nok ha gått bort til det slitne paret, satt seg ned ved dem, sett dem inn i øynene, smilt og sagt til dem begge:
"du er nydelig- og jeg er glad i deg!" - og det kunne gjort en hel stor forskjell for paret - i dag.


                                                           Klem,

Fortrengt personlighet?

Noen ganger opplever jeg at livet kan være litt sånn, at noen sider av min personlighet settes "på vent". Skjønner du hva jeg mener? Vi er jo sammensatte mennesker, med mange forskjellige evner og interesser. Men så kan det plutselig være noe som tar oppmerksomheten din, slik at noe inni deg ikke lenger får utløp på samme måten og heller blir litt "fortrengt".
Kanskje har du fått barn, kanskje er du blitt syk, kanskje er du full av glede, kanskje skal du gifte deg, kanskje er du i sorg, kanskje er du på vei inn eller ut av et forhold, kanskje tar jobben din mye tid...eller kanskje... noe helt annet.

Hos meg er det iallefall mer enn èn side som har blitt litt fortrengt de siste årene, og jeg savner spesielt denne ene delen av meg. Jeg har bare hatt så altfor for mye annet å henge fingrene i - tette fødsler, ny jobb, flytting, mye som har skjedd i livet mitt, mange utfordringer, mange oppturer, noen store, tunge nedturer....
Og midt i det, så kjenner jeg altså på savn - etter noe som allerede ER i meg. Jeg er nemlig full av spikk og ramp, og har utallige idèer om hvordan jeg kan lure noen eller være litt rampete. Tilogmed mannen min har i det siste sagt "Du Spirea, er det ikke på tide å finne på noe spikk igjen?"...Og det har han helt rett i.

Jeg tenker tilbake. Husker en tur jeg var på, vi var vel nærmere 50 unge voksne på helgetur. Utrolig moro og sosialt. Men hva finner denne rampen på? Mens alle andre sov, snek jeg meg rundt midt på natten og stjal sko. Og hva gjorde jeg med dem? Joda, jeg limte dem opp i taket.... Sånn at når folket våknet (og jeg sov så søtt, utslitt etter nattens ramp) var det ørti sko som hang rundt om kring i taket...og det ble selvsagt et styr å få dem ned igjen. Fryktelig barnslig, jeg vet det, men kanonfestlig midt på natten. Jeg holdt selv på å knekke meg av latter, men måtte dessverre stå til rette for det hele - og det endte med at jeg sto og malte taket i flere timer etter dette...

En annen gang hadde jeg ansvaret for å være vertinne på en klasseavslutning. Det var like godt på en teologisk høgskole, og jeg tenkte at her må jeg jo lage moro (som jeg jo selvsagt også hadde gjort hele den tiden jeg hadde gått der...). Så jeg sto i døren og ønsket alle velkommen, med et herlig brett fullt av sjokoladeboller - sånne med kokos utenpå. Idet en etter en forsynte seg, dyttet jeg dem inn døren, og lukket den, slik at neste som kom mot meg ikke fikk høre noen reaksjonshyl der inne. De herlige kokosbollene var nemlig bittesmå fiskeboller, dyppet i sjokolade og kokos. Nam!

Også var det venninnen min, da, med det spesielle etternavnet...som fikk et brev fra en tilsynelatende svært kjent slekstforskningsprofessor som jeg fant opp. Brevet var selvsagt superprofesjonellt, og det ble sendt ut til henne, med invitasjon til henne og hennes bestefar (navneopphavet) til et storslagent selskap for å feire dette staslige navnet deres og 12 andre slekter med spesielle navn (deriblant Anker-Hansen...men det var visst ikke betenkelig i det hele tatt), og de måtte bare først som sist ringe nummeret jeg hadde lagt med, for å melde seg på. Min venninne var i ekstase over brevet, viste det stolt til alle oss andre venninner  - og bestefaren selvsagt, og de bestemte seg for å ringe nummeret. Da kom de til Arendal kretsfengsel....

Har virkelig ikke tall på alt det rare jeg har gjort! Men av og til blir det sånn, at vi må sette litt av oss selv til side en stnd. Vi får ikke til alt vi ønsker, alt vi skulle ha gjort, alt vi skulle ha vært. Og det beste da, er å akseptere at nå er det sånn det er, og ikke la oss tynge av alle "skulle","måtte" eller "burde"-tankene.
Poenget mitt er at kanskje er det på tide å kjenne etter, også for deg? Er det en del av DEG som du savner? Er det noe du kan hente frem igjen nå? Noe kreativt, noe du brenner for, noe du har drømt om lenge og som du vet du kan klare hvis du tør? Husk at det er bare EN som deg, og alt det du har i deg er helt spesielt. DU er jo helt spesiell!

Dette får bli dagens oppfordring. Jeg skal iallefall se om jeg ikke skal gjøre et dypdykk og hente fram igjen hun der som lurte alle sine venner i åresvis...Jeg tror det er på tide at de ikke lenger skal føle seg fullt så trygge.... ;) Dessuten - det lyser opp hverdagen å tenke ut morsomme ting.

Ha en fin dag!
                                                                  Klem,

♥ Dagens anbefaling: bloggen Beautiful er virkelig verdt et besøk.

Heidi skriver så vakkert om de hverdagslige ting som mange

av oss kan kjenne oss igjen i, 

men også om de dype ting og det å våge å være seg selv. 

En blogg som får meg til å smile, le, gråte og kjenne etter... 

Rekk ut en hånd

For noen år siden gikk jeg en rusletur midt i Markens, gågaten i Kristiansand. Jeg trengte komme meg ut, få luft og prøve tvinge tankene mine over på noe annet. Jeg hadde tredd på meg de største solbrillene jeg fant, og kjempet med en klump i halsen samtidig som jeg prøvde å bekjempe tårene som presset på. Jeg hadde en tung dag.
I dag husker jeg ikke hva jeg var så lei meg for, men jeg husker altfor godt møtet mitt med en jeg kjente.
Der midt i gaten, hører jeg noen rope navnet mitt, og jeg husker jeg tenkte at det var koselig noen så meg.
"Javel! Hvordan går det?" spør hun. "Ikke så bra, for å være ærlig" svarte jeg - og lette etter en reaksjon fra henne. Hun kikket såvidt på meg, mest kikket hun på alle som ruslet forbi. Hun sa "Hæh, hva sa du nå?"
"Jeg sa...jeg har det ikke så bra. Jeg går og kjemper med gråten i dag".
Responsen var da - "Du, jeg må i grunn løpe. Vi snakkes en annen dag. Fint at det går bra med deg. Hadet". Og borte var hun.

Dette er ikke tull. Det var sånn det var. Dessverre. Den sørlandske overfladiske mentalitet, sier noen. Det kunne skjedd hvor som helst, svarer jeg.
Hun så meg ikke i det hele tatt, og hun skulle bare visst hvor vondt jeg hadde det etterpå. Å, så viktig det er å se mennesker. Virkelig se dem. Ikke bare late som,  eller spørre for å være (tilsynelatende) høflig.
Det finnes så mange mennesker der ute som bare lengter etter at noen skal se dem. Som lengter etter å møte en som kan bry seg så mye om dem, slik at den muren de har bygd opp, sakte men sikkert rives ned igjen - bare ved at denne personen bruker tid, til å lytte og bry seg om.
Det finnes mennesker som er ensomme. Selvom du ikke kan se det på dem. Det finnes mennesker som trenger at du tar en telefon, sender en melding eller kommer på besøk. Det finnes mange mennesker som fremstår som vellykkede, ressurssterke, flotte - men på innsiden skriker de etter å bli sett. Virkelig sett.
Det finnes mennesker som har så dårlig selvbilde, at det ville utgjort en enorm forskjell om noen så dem, og ga dem et kompliment. De trenger å bli sett.

Jeg er selv en person som har trengt mye bekreftelse og å bli sett. Jeg har trengt at noen har brukt mye tid på meg, for å kunne lege noe av det vonde. Periodevis har jeg hatt det så vondt, at mitt behov har gitt seg uttrykk i hard sminke, svart hår, et tøffere uttrykk, sosial isolering, frykt for mennesker...Og alt dette har vært mulig å legge merke til, mulig for andre å reagere på. Heldigvis.
Andre ganger har jeg holdt fasaden, enda det har vrengt seg av smerte innvendig. Jeg har stått og snakket med noen om alt og ingenting og ropt inni meg: Vær så snill, se meg, se lenger enn mitt ytre!
Det er nemlig ikke alltid like lett å erkjenne hva som foregår på innsiden, og mange går rundt med en fasade som de til enhver tid prøver opprettholde.

Er det noen du har tenkt litt ekstra på i det siste? Er det en du tror kunne trenge en hjelpende hånd, en du tror sitter alene, en som faller litt utenfor i sosiale sammenhenger, en som er syk, en som er enslig, en som er i sorg, en som er fortvilet, deprimert, en som ikke har så mange? Jeg er sikker på du kjenner en...kanskje er du tilogmed en av dem.
Klarer du å bare passere, ignorere eller late som?
Historien om den barmhjertige samaritan er like aktuell i dag. Husker du historien om han som lå i veikanten, forslått og trengte hjelp? En etter en hastet de forbi. Ville ikke se. Hadde nok med seg selv. Helt til det kom en, som hadde medfølelse og som virkelig så.

Tør du rekke ut en hånd - enten for å be noen om å dra deg opp,
for å ta i mot den hånden som strekkes mot deg,
eller for å være den som vil hjelpe?


                                                                 Klem,