Velger du kjærligheten?

Nok en gang sitter han alene igjen på kjøkkenet. Tårene renner. Han er redd og fortvilet. Hun har tatt bilen og stukket av. Hun orket ikke mer av maset hans. Orket ikke snakke om det som likevel ikke kan løses. Det er for sent. For mye har bygd seg opp, for mye er uoppgjort, for mange ord har såret og satt seg fast. Det har gått for langt.

Han løp etter henne da hun dro. For tredje gang denne måneden. "Kan vi ikke prøve å snakke sammen?" ropte han, idèt bildøren smalt. Hun sendte ham et skarpt blikk, et blikk fullt av oppgitthet, irritasjon og sinne. Han gikk sakte tilbake, kikket inn til barna i frykt for at de hadde våknet av krangelen deres, og knakk sammen, oppløst i tårer.

Nå var det bare å vente på at hun kom tilbake. De hadde vært gift i 7 år nå, men noe gikk galt langs veien. Gode ord har gått over til sårende ord. Varme blikk er gått over til skarpe blikk. Oppmuntring er gått over til kritikk. De klarer ikke finne tilbake til gleden de delte da de giftet seg.
Han har begynt å se så mange feil ved henne. Hun er lei av at han ikke forstår. De river hverandre ned, i stedet for å bygge opp.
Begge begynner de å trekkes mot andre. Andre som kanskje kan forstå, som kanskje har noe av det de savner hos hverandre. Det er lett å søke anerkjennelse andre steder, det er lett å bli betatt.

Hun kommer tilbake etter flere timer. I stedet for en omfavnelse og et ydmykt blikk som ber om tilgivelse, sier hun hardt, at denne gangen er det nok. Nå nytter det ikke mer, ekteskapet trenger å fikses - eller avsluttes. De står på valg.

Hvilket valg tar de? Det gjenstår å se.

Jeg har selv vært i vanskelige, usunne forhold. Forhold som river ned den du er. Det er lett å bli blind og ikke se, det andre ser, lett å bli døv for det du innerst inne vet - om du lytter til hjertet ditt. Jeg så ikke da - men heldigvis i tide, og jeg gikk. Men noen ganger er det verdt å kjempe, viktig å kjempe, viktig å ta vare på det dere har. Et ekteskap inngått i kjærlighet.
Det er mye vondt å se mellom ektefeller. Det er så mye som ikke snakkes om der hjemme, så mye det er vanskelig å sette ord på, så mye som har gått galt. Så mange som lurer på hvorfor de enda holder sammen. Så mange som syns det er en bragd om de har klart å holde sammen i over 5 år. Og kanskje er det det, for noen?

Gud gråter. Han ser, hvordan de kaver, hvordan de stikker hverandre, hvordan de rakker ned på hverandre og sårer hverandre. "Kom til meg, dere som strever" - roper han, i håp om å nå inn. "Jeg vil gi dere hvile, jeg vil hjelpe dere videre - om dere lar meg!" Hvordan kan Gud hjelpe med noe som helst? undrer de seg. Dette må vi da klare alene.

Gud er den som kan bygge opp igjen det som er knust. Gud er den som kan lege hjerter som er revet i filler. Gud er den som lærer oss om tilgivelse og hvor viktig det er. Gud er den som kjemper, mens du hviler. Gud er den som kan snakke med deg - i drømme, ved å gi deg bilder, ved å gi deg nye tanker, ved å gi deg ord - og fortelle deg og lære deg den veien du skal gå. Gud er kjærlighet, og av Ham har vi mye å lære.

Men Gud har også satt mennesker på jorden. Det finnes hjelp å få hos andre mennesker, noen å dele det vonde med. Gud sier ikke at vi skal sitte på rompa og ikke gjøre noenting. Vi må selv hente frem viljen til å fikse. Men Han er en medhjelper vi kan klynge oss til, som kan veilede oss langs veien.

Velger du kjærligheten?


                                                            Klem,

♥ Minner om innspurten på gave-gi-bort