4. mars 2012

Fra åpne sår til arr - veien mot legedom


Fra min dagbok - og en svunnen tid...

"Jeg våger ikke, jeg tør ikke, jeg vil ikke, jeg klarer ikke... For hvordan skal jeg klare å sette ord på alt jeg kjenner inni meg? Hvordan skal jeg klare å gjøre følelser om til ord? Hvordan kan jeg våge å fortelle, uten å kjenne på skam, frykt, sinne, frustrasjon - og slike følelser jeg sier til meg selv at det er best å undertrykke. Hvem kan forstå? Jeg er overbevist om at ingen, ingen i hele verden kan forstå det jeg gjennomgår i livet mitt. Jeg er alene, og jeg må takle dette - alene. Jeg protesterer mot å åpne opp.Tror jeg.

Jeg skriker innvendig - alle svik, all smerte, alle sår - hvor kan jeg ta det ut? Jeg løper ut i skogen og hamrer løs på trærne. Jeg slår hardt, hardt - og får ut litt sinne og frustrasjon, men
noe har satt seg fast. Jeg synker sammen og lar tårene renne.
Å gråte er forløsende, det renser. Frykten er stor - frykten for mennesker, frykten for å ikke lykkes.
Jeg er kommet til et punkt der jeg innser at jeg trenger hjelp. Jeg klarer ikke bære dette alene mer, jeg klarer ikke late som om alt er i orden - og jeg innser at det er på tide å være sterk nok - til å gjøre meg svak."

Neste dag bruker jeg timer på å våge å ta en telefon. En person, som for mange år tilbake så lenger enn mitt ytre, mer enn jeg ønsket å vise - mer enn jeg fortalte med ord. Han var en som kunne hjelpe, fikk jeg vite. Jeg nektet for at noe som helst var galt. "Ring meg når du er klar" var hans respons. Jeg var ikke klar, alt inni meg strittet i mot, men jeg slo nummeret likevel. Jeg trengte ikke si mer enn "Hei, det er meg...", før han svarte "Jeg har ventet på at du skulle ringe". Det tok meg mange år å komme dit hen at jeg våget.

Der begynner min historie, min vandring mot legedom. Et valg, om å våge å gjøre seg svak. Et valg om å søke støtte hos et annet menneske. Det var det jeg trengte  - og å innse, at dette klarer jeg ikke lenger alene.

Vi gjør valg hver eneste dag. Når kvelden kommer kan vi sitte og reflektere over dagen. Noen valg var riktige, andre var feil. Sånn er det, og det gjelder både små og store ting.
Et av mine største valg i livet, var dette. Jeg valgte å søke hjelp. Jeg valgte å innrømme det et annet menneske allerede hadde sett.

Å sette ord på følelser kan være vanskelig. I starten. Etterhvert går det lettere. Å våge å gråte overfor et annet menneske, kan være tøft og ydmykende, men forløsende når du blir møtt med kjærlighet og forståelse.

Mange mennesker tror de må bære byrden alene. Slik jeg gjorde i mange, mange år.
Å velge å gå inn på legedommens vei, er å velge å stille seg selv sårbar, og å utfordre deg selv på nye områder. Å velge å gå inn på legedommens vei, er å velge vekk stoltheten, til fordel for ydmykelse og åpenhet. Å velge legedommens vei - er å velge hver eneste dag å tilgi - andre mennesker - og deg selv.

Jeg valgte legedommens vei. Hadde jeg ikke gjort det, ville jeg i dag vært fortapt. Jeg vet ikke om jeg hadde vært her.
Jeg valgte å gå den tøffe veien, i flere år, der jeg kjente livets bølger slo hardt mot meg, men jeg sto ikke lenger alene mot dem - jeg hadde noen å dele det med. En som kunne veilede, en som kunne lytte, en som var der for meg.

Hjertet fylles av takknemlighet - for at det finnes mennesker med nydelige, varme hjerter, og for at jeg har mange av dem i mitt liv.
Hjertet fylles av takknemlighet - for at Gud bruker disse menneskene for å hjelpe andre.
Hjertet fylles av takknemlighet - over at jeg nå, med mine åpne sår som sakte ble til arr, kan gi ut noe av min historie og kanskje, bare kanskje, kan jeg hjelpe noen som kjenner seg igjen....

Jeg håper, tror - og drister meg til å si, at jeg vet, at det å velge veien mot legedom, det å våge å åpne opp og få hjelp der du selv ikke klarer mer alene, - det er det beste valget du kan ta i dag.

Det finnes en helt annen fremtid enn den du ser for deg. Det finnes en fremtid fylt av legedom, håp, glede, frihet og fred. Sannheten vil sette deg fri - og det du sliter med i dag, den fortiden du bærer med deg, skal ikke definere deg som menneske - men være et springbrett mot en lysere fremtid. Om du bare våger - å legge vekk den styrken du tror du må ha til enhver tid - og velger å bruke din styrke til å våge å være svak...


                                                                  Klem,
post signature


♥ Som dere ser er min følgerfunksjon fortsatt borte. Jeg har gått noen runder på det, men velger å blåse i det. Jeg tror dessverre altfor mange har fokus på antall følgere, og der ønsker ikke jeg å havne.
Det som betyr noe for meg, er deres engasjement og tilbakemeldinger. Det er jo det som tyder på at dere faktisk leser det jeg skriver - og det er jeg veldig takknemlig for - og ydmyk i forhold til. Takk!

Det som derimot er leit, er at dere følgere ikke lenger får oppdateringer fra bloggen, og at jeg selv også har mistet min leseliste. Jeg har derfor lyst til å be dere om å svippe innom her i ny og ne, eller legge bloggen til i bloggrullen deres. Jeg fortsetter å skrive, jeg har så mye på hjertet. Så ordner det seg kanskje med en ny følgerfunksjon - en helt annen dag, der fremme. 

  









24 kommentarer:

  1. Kjære Spirea. Du har noen sterke skriv. Du viser oss din sårbarhet. En sårbarhet som heldigvis fikk møte legedom. Så bra du gikk den veien. For da får vi andre hjelp på den veien som er så veldig, veldig vanskelig. Veien til frihet og legedom. Tusen takk igjen for dine varme og klare ord. Gud velsigne deg og alle som titter innom og leser dette.
    M

    SvarSlett
  2. Jeg vet ikke hva du har vært utsatt for men jeg ser det har vært noe alvorlig. Jeg får vondt inni meg å lese om det du strever med. Jeg ser du er sterk og på rett vei. Jeg leste et bibelord her om dagen som jeg vil dele med deg: Som dine dager er, skal din styrke være! 5 Mos. 33:25

    Jeg har lagt deg til i min blogg roller så jeg ser når du har skrevet et nytt innlegg. Ha en fortsatt fin søndag:)

    Klem fra Elise:)

    SvarSlett
  3. Når vi endelig begynner å slippe litt lys inn kan skyggene bli ganske store og skremmende. Men det er der vi må ta valget; vil vi fortsette mot lyset og gå gjennom alle de smertefulle skyggene, eller vil vi bare trekke oss tilbake i mørket... Lett er det ikke, men vi trenger aldri gå veien alene.

    Du var både modig og sterk, og du er til oppmuntring, håp, trøst og velsignelse for andre. Gud velsigne deg skjønningen. Klem

    SvarSlett
  4. Takk at du deler- så sterkt og personleg!

    Varm klem :-)

    SvarSlett
  5. Jeg har nesten ikke ord. Du skriver fra hjertet og treffer midt i hjertet. Dette var fantastisk, en skjønn oppfordring om å våge å få hjelp og ikke bære alt alene. Jeg forstår det slik at dette er fra svunnen tid, slik du skriver. Du er gjennom dette, ikke sant? Og da kan du dele, forstå, veilede og oppmuntre på en helt annen måte enn om du var midt i det. Du er en av de tøffeste bloggere jeg har sett. Håper inderlig mange leser og at mange følger tross litt følgerkrøll. Gud velsigne denne bloggen og mennesket bak.

    SvarSlett
  6. Herlig! Takk og lov for at det finnes håp om å komme seg gjennom og ut av det vonde. Du er et forbilde for meg.

    SvarSlett
  7. Jeg gråter, for deg (og litt meg),ditt mot til å dele,å vise vei
    når der ikke synes å være noen....
    En dag (for en tid tilbake)da jeg også valgte å være svak, å innrømme at hvis jeg ville videre- måtte jeg ha hjelp,
    Jeg fikk et vers av en skjønn dame, som følger meg hver dag, og jeg ønsker å gi det til deg:I stillhet og tillit skal din styrke være...(bekl. at jeg ikke vet hvor det står, men det er fra Bibelen)
    Dine oppmuntrende ord gir iallefall meg styrke.
    Be blessed-you`re the best <3

    SvarSlett
  8. Det er sant det du sier. Smerten blir mindre når man, om man våger å, dele smerten med andre. Det er vondt å dele disse tingene synes jeg, men man kan komme så mye sterkere ut av det, er min erfaring. Takk for at du minnet meg på det.

    Jeg får oppdateringer på når du skriver nye innlegg, så helt usynlig er du ikke.
    Håper du får en fantastisk flott uke.

    Mange og store klemmer fra Østfold.

    Heidi

    SvarSlett
  9. Du er så sterk, som deler dette såre! FABELAKTIGE DU!

    Her har vi vært på fotomesse og svermet i Lillestrøm.
    Ønsker deg en fabelaktig søndagskveld.
    klem

    SvarSlett
  10. Så vakkert skrevet. Jeg har og gått den veien, måtte bli sterk nok til å være svak. Jeg og måtte ha en medvandrer. Slike medvandrere er en stor velsignelse. Jeg får og oppdatering på bloggen min. Heldigvis!!!

    SvarSlett
  11. Jada, jeg er innom bloggen din, spent på hva du skriver. Du beskriver vonde ting på en var måte, med respekt, uten å avsløre alt. Det er en balansegang og en gave. Jeg skrev og skriver, dikt for å få ord ut av hodet. Det hjelper å dele, og det hjelper å skrive.

    Ønsker deg en fin uke gode du.

    SvarSlett
  12. Jeg følger med deg, selv om jeg ikke lenger får lagt meg til som følger. Du er på blogglista mi, så jeg ser når du har skrevet. :)

    Et sterkt innlegg. Du skriver så godt, så ekte. Takk for at du deler.
    Klem og ha ei fin uke!

    SvarSlett
  13. Følger enda selvom jeg ikke er synlig blandt tilhengerene dine lenger :0) Som en annen her skriver så syns jeg du har en fin balansegang mellom personlig og privat. Du deler det du vil dele og jeg syns det er fabelaktig at du ikke setter eksakte ord på hva du har erfart. Vi tenker vårt og kan lettere leve oss inn i det du deler på den måten. Noe JEG har opplevd kan "passe" lettere inn i din tekst enn om du brukte ord som f.ex incest, mishandling o.l At du har vært gjennom mye forstår vi, og jeg er blandt dem som takker Gud for at du er ute av det, og nå er så sterk at du deler og hjelper andre. Har forstått i andre innlegg at du også har noe slikt som yrke. Jeg må si jeg syns du er en helt spesiell blogger. Unik. Jeg har sendt ut mail til venner om denne bloggen. Gud velsigne den situasjonen du er i nå, med din sykdom. Aslak

    SvarSlett
  14. Fra hjerte til hjerte! Det er sånn det er hver gang spirea! Du treffer meg så pladask midt i hjertet:) Takk nok en gang for at du deler! Alle gode ønsker for dagen i dag! Klem

    SvarSlett
  15. Takk ska du ha! Fint at noen tør si hvordan livet kan være. Håper du for ornings på følgerne. Hva med å legge inn bloglovin eller noe anna uansett, sånn at vi uten blog kan bli oppdatert på epost eller no? :-)

    SvarSlett
  16. Det er sååå flott det du deler,så glad jeg har funnet deg :))
    Skal legge deg til bloggrollen min,mange bør få ta del i det
    du deler :))
    Varme klemmer til deg ♥

    SvarSlett
  17. Da kom tårene og ja...har ikke ord Spirea! Du er unik og det du skriver er ikke fremmed. Og dete r facinerende at styrken ligger i å ydmyke seg og be om hjelp. La stoltheten knekkes....det har vært tøft. Jeg beundrer deg som har klart å komme igjennom dette. Har tipsa om bloggen til en venninne og kommer til å si det til flere.
    klem

    SvarSlett
  18. Är så enig med de andra här att du är en väldigt stark person som vågar öppna upp dig här på bloggen... Det är ofta jag på ett eller annat vis känner igen mig i dina texter.
    Tack för att du delar med dig!
    Så önskar jag dig en härlig måndag och en fin start på veckan! Jag hoppas så innerligt att våren kommer ordentligt till oss i Arendal...
    Kramar Joy

    SvarSlett
  19. Fant bloggen din etter anbefaling av ei venninne. Hun mente jeg kunne finne trøst og oppmuntring her og det hadde hun helt rett i. Er overveldet av alt du setter ord på og deler. Har bare ett ord: Fantastisk.
    Jeg håper du blir velsignet tilbake av alle du velsigner med å skrive. Må du ha en flott uke. G.

    SvarSlett
  20. Nydelig innlegg. Vi er ikke skapt til å leve livene våre alene :) Takk for at du deler.

    SvarSlett
  21. Takk for kommentar på bloggen min :)
    Det førte til at eg tok turen inn på bloggen din.
    Du skriv sterkt, nært, sårt og varmt. Du rører ved strenger inne i meg. Takk for at du deler.

    Her kjem eg gjerne tilbake.

    SvarSlett
  22. Hei!
    Igjen - takk for veldig oppmuntrende kommentar på bloggen min. Beklager at det tar litt tid å svare, har ikke internett hjemme om dagen, og da går det litt utover det å være veldig oppdatert. Men jeg koser meg når jeg får mulighet til å komme innom bloggen din, for jeg finner så mye oppmuntring i det du skriver. Vi er nok flere som må ta livet steg for steg om dagen, og velge å se Guds plan i det som skjer akkurat nå, selv om det ikke er enkelt å forstå. Men heldigvis er det sånn at om vi følger Guds vei i ting, så er vi akkurat der vi skal være :)

    Håper dagene dine er gode, og at du nyter alt og alle som er med og støtter deg! Klem

    SvarSlett
  23. Tusen takk for at du skriver.
    Tusen takk for at du er deg i det du skriver.
    Tusen takk for at du oppmuntrer meg og skriver vakre ord på bloggen min.
    Tusen takk for at du leser og forstår.

    Hver gang jeg leser noe av deg, dukker tårer, smil, latter og andre følelser opp. Du har en unik og vakker måte å formidle på og det synes jeg du skal vite og være stolt av.

    Når det kommer til hvor mange som følger deg så er det mange som har deg i sine tanker og hjerte. Med det du skriver treffer du så mange.

    Tusen takk. :)

    Ønsker deg en vakker dag.

    SvarSlett
  24. Herlighet for et innlegg. Jeg bøyer meg i støvet. Sterkt, nydelig, rørende. Jeg føler meg ydmyk. Takk for at du er så tøff. klem klem

    SvarSlett

Takk for din hilsen :)